En ny Bellona-rapport viser at produksjonen i oppdrettsanleggene kan økes uten å bruke mer fôr: Ut kommer både mer mat, mer råstoff til fiskefôr, fornybar energi og attpåtil en positiv effekt på klimaet.

• LES hele rapporten: Miljøkonsekvensanalyse – Integrert havbruk i Norge
• LES Livsløpsanalyse for integrert havbruk

I et såkalt IMTA-anlegg, et anlegg for «Integrert MultiTrofisk Akvakultur» vil man ikke bare fore opp for eksempel laks, men også dyrke blåskjell, tang og tare og andre arter lavt på næringskjeden. Disse vil leve av avfallsstoffene fra oppdrettsfisken.

- Det er enormt potensial i integrert havbruk, slo fiskeriminister Per Sandberg (Frp) fast. At han også lovet mer penger til forskning og utvikling slo godt an hos Bellona-leder Frederic Hauge. Photo:

Større ressurser fra havet

Anders Karlsson-Drangsholt, seniorrådgiver for havbruk hos Bellona, er ansvarlig for rapporten. Photo:

– Et slikt anlegg blir dermed mer som et lite økosystem enn bare et oppdrettsanlegg, sier Anders Karlsson-Drangsholt, som er seniorrådgiver for havbruk i Bellona.

Tanken er enkel: Man fortsetter å lage selve oppdrettsmerdene som i dag, men plasserer «oppsamlere» under, enten rett ved eller i nærheten. Oppsamlerne er kolonier av blåskjell, tareskog, nett med sjøpølser eller liknende i tillegg til fisk.

Alle vil fange opp og omdanne avfall fra fiskene – næringsstoffer som er løst i vannet eller partikler av avføring eller overskuddsfôr.

Kunstige hummer-rev på bunnen, blåskjell-nett hengende ved siden av eller under merdene og tareskog - alle kan fange opp næring fra av-fall som ellers kan hope seg opp på havbunnen. Credit: The Dude/ Bellona

– All næringen kan føre til en kraftig vekst for eksempel av tare, og dette kan man hente opp og bruke til mat, fiskefôr eller medisiner. Dermed kan man få større ressurser ut av et integrert anlegg enn med bare fisk i en merd.

Mer penger, større enn olje

For integrering: Fiskeriminister Per Sandberg (Frp) vil gjerne få i gang mer forskning på integrert havbruk.

Mange spørsmål gjenstår likevel rundt hvordan anleggene må rigges for å produsere optimalt og utnytte mest mulig av næringsstoffene fra fisken. – Det er fortsatt mye vi ikke vet; det må forskes mer på biologien til artene lavt på næringskjeden og hvordan vi best skal dyrke disse, Karlsson-Drangsholt.

Fiskeriminister Per Sandberg sier regjeringen gjerne vil ha mer forskning og utvikling på havbruk – og gjerne bidrar med mer penger til det.

RAPPORTEN ANBEFALER BLANT ANNET:

• Miljøpåvirkningen fra fiskeoppdrett må reduseres. Siden matproduksjon alltid vil ha en viss miljøpåvirkning, må veksten også i IMTA holdes innenfor det miljøet tåler.

• Storstilt produksjon av tare og skjell vil kreve store arealer. Myndighetene bør vurdere å opprette egne akvakulturarealer for dyrking av arter lavt på næringskjeden.

• Forskning på IMTA må prioriteres, blant annet smittespredning, genetisk spredning, mattrygghet og produksjonsbiologi og –teknologi.

• Driftsform og valg av arter i integrerte anlegg må tilpasses lokale forhold.

– Som havnasjon har vi et ansvar for å dyrke mye mat til en stadig mer folkerik verden, sa Sandberg. Han understreket at også tang og tare bør regnes som mat.

– Det er bare å ta en tur til Kina eller Japan, så ser du at man kan venne seg til det.

Ifølge Sandberg er Norge allerede verdens nest største sjømatprodusent, etter nettopp Kina. Men mens Kina produserer 2000 tonn sjømat pr kilometer kyst, produserer Norge 15. De to landene produserer derimot omtrent like mye fisk.

– De produserer veldig mye mer skjell og tare. Her er det et enormt potensial, slo han fast. – Innen 2050 kan norsk havbruk gi større verdiskapning enn gass og olje.

• LES: I Finnfjord fanger de CO2 ved hjelp av mikroalger som så brukes som fôr i fiskeoppdrett

Arbeidsplasser

Bellona-leder Frederic Hauge Photo:

Bellona-leder Frederic Hauge mener det er viktig å finne nye måter å utnytte ressursene bedre, å produsere mer biomasse.

– Tang og tare kan bety mye, også fordi det er med å binde CO2. Ved å dyrke mer, slår vi også et slag for miljøet, sier Hauge. Han foreslår å dyrke opp et kvadratkilometer-stort tareskogfelt i Oslofjorden. – Det vil nesten garantert ha positiv effekt, og vi vil lære mer om hvordan det påvirker dyrelivet og biologien ellers i vannet. Dessuten vil både imta-anlegg og slike forsøk gi mange nye arbeidsplasser, så dette er en riktig vei å gå.

Skjær i sjøen

Norske myndigheter ønsker at norsk fiskeoppdrett skal 5-dobles de neste tiårene.

– Et problem er smittespredning, både av lakselus, pankreas- og andre sykdommer. Jo mer fisk som går tett, jo større fare, mente epidemiolog Lars Qviller fra Veterinærinstituttet. Allerede i dag ligger oppdrettsanleggene så tett langs norskekysten at smittefaren er høy.

• SE Veterinærinstituttets lusekart

Han mener likevel at høyere produksjon ikke MÅ gi økt smittefare.

– Man må bare øke produksjonen på annet enn å øke tettheten av fisk. Man må da hente opp ekstra verdier gjennom tang, skjell og annet, slik de integrerte anleggene legger opp til, sier Qviller. – Skal man derimot øke produksjonen av laksefisk, må man først få bukt med de mest problematiske fiskesykdommene, i hvert fall fall i de mest oppdretts-tette områdene.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Lerøy har gjort forsøk med dyrking av sukkertare. Peder Kolbeinshavn viser frem det som kan bli til menneskemat.

Tang til middag?

Selv om tang og tare kan brukes både til fiskefôr, bioenergi, kanskje drivstoff til fly og som mat, vil ikke Mattilsynet anbefale det som daglig hovedrett.

– Enkelte arter inneholder for eksempel så mye jod at vi fort kan få i oss for mye. Vi vet rett og slett ikke nok, sier seniorrådgiver Solbjørg Hogstad.

– Men japanere og kinesere…?

– De har hatt god tid til å til tilpasse seg, det har ikke vi. Det er ikke farlig å spise tang; vi vet bare ikke hvor mye det er sunt å spise, sier hun og legger til: – Det foregår mye forskning på dette nå. Klart dette er spennende.

• LES hele rapporten: Miljøkonsekvensanalyse – Integrert havbruk i Norge
• LES Livsløpsanalyse for integrert havbruk

• LES Bellonas rapport om bærekraftig havbruk (2013)