Grytidlig om morgenen den 6. februar i 1996 ble jeg arrestert. Det hele var som en oppskrift fra Stalins Russland. Noen ringte på døren og beordret meg til å bli med til et avhør hos FSB, russisk etterretningstjeneste. De sa at jeg ikke trengte å ta med meg noe som helst, og familien min skulle ikke bekymre seg fordi jeg snart ville komme hjem igjen.  

Men jeg fikk ikke komme hjem. I stedet fikk jeg en fengselscelle. FSBs anklager mot meg viste seg å være svært alvorlige: landsforræderi og spionasje. Jeg risikerte dødsstraff. Bakgrunnen for anklagene var mitt bidrag til en Bellona-rapport om kilder til radioaktiv forurensning i den russiske Nordflåten. Jeg hadde tidligere jobbet som kaptein i Nordflåten, samt vært atomsikkerhetsinspektør – og kunne derfor bidra med mye relevant informasjon til Bellonas arbeid, informasjon jeg mente offentligheten hadde krav på.

Jeg satt tre måneder i varetektsfengsel før jeg fikk en advokat. Advokaten min, Jury Schmidt, nektet å skrive under på at han fikk spesialtilgang til statshemmeligheter, da det ikke var nedfelt i lovverket noe sted. FSB svarte med å ikke la ham få innsyn i saken. Med andre ord – situasjonen var svært uviss og truende.

Vinter i mørke

Det er ikke viktig hvordan jeg hadde det, eller følte meg i denne situasjonen. Men jeg kunne ikke forstå hva jeg var skyldig i og hvorfor jeg i så fall var det. I begynnelsen klamret jeg meg til tanken om at noen plutselig ville åpne døren og si: «Du må unnskylde oss, vi tok feil, du er en fri mann». Men dag etter dag gikk, og ingen sa et eneste ord til meg.

Cellen var møblert med tre gamle skitne madrasser av vatt. Den tunge metalldøren smalt hardt igjen hver gang jeg ble ført tilbake til cellen. I døren var det en matluke der vi ble servert sparsomme fengselsrasjoner. Den vinteren var spesielt kald i St. Petersburg. Dette var februar måned, vindusruten i cellen var knust, ovnen virket ikke, vannet i springen var iskaldt. Avisene som vi forsøkte å tette vinduene med, hjalp ikke mye. Depresjonen til cellekameraten min gjorde ikke situasjonen noe bedre, heller ikke de daglige avhørene, der jeg ble fortalt at Jury Schmidt ikke fikk innsyn i saken, og at jeg derfor måtte si meg enig i en annen advokat. Alt dette gikk dypt inn på meg. Hva i alle dager skulle jeg gjøre?

Fire og et halvt års kamp

I april kom tøværet. Grunnlovsdomstolen i Russland gav Schmidt tillatelse til å begynne arbeidet. Håpet om en rask saksgang og frifinnelse blusset opp, men det skulle vise seg å bli annerledes. Fram til 13. september 2000 og full frifinnelse ville det ta fire og et halvt år. Nikitinsaken skulle gå ved et titalls domstoler i St. Petersburg, i Høyesterett og Høyesteretts presidium i Moskva.

29. desember 1999 ble jeg første gang frikjent i russisk byrett i St. Petersburg. Nyttårsaften holdt  Bellona århundrets fest i St. Petersburg, for å feire frikjennelsen – og samtidig markere inngangen til det nye millenniet. Det var samme dag som Boris Jeltsin presenterte sin arvtager, en ung og hittil ukjent herre med omfattende FSB-bakgrunn, Vladimir Putin.

Stadig flere «spionsaker»

De siste ti årene har jeg mange ganger prist meg lykkelig for at jeg rakk å kaste meg på den siste vognen på det siste toget som forlot 1990-tallets liberale Russland. Etter at Putin kom til makten ble en av FSBs viktigste oppgaver å sette i gang «spionsaker» mot akademikere, journalister, forskere, diplomater og næringslivsfolk. Ikke en eneste spionrettssak etter Nikitinsaken har endt i frifinnelse. Selv kunne jeg lett ha endt opp som forskeren Igor Sutyagin, som har atomproblematikk som fagfelt. Han fikk 15 års fengsel. Sutyagin ble dømt bare seks måneder etter meg. Allerede da kunne den nye politikken til Putin og FSB føles.

75 innsatte i russiske fengsler har i dag status som «politiske fanger». Under siste offisielle møte mellom USA og Russland navnga USA fanger som burde settes fri; en av dem var Sutyagin. Til og med norske forskere, som Eiliv Larsen, er blitt anklaget for spionasje og erklært persona non grata i Russland.

Undertrykking og korrupsjon

Vi i Bellona var nok i likhet med store deler av befolkningen veldig naive for 15 år siden da vi begynte arbeidet med Russlands atomproblemer. Vi er like skuffet nå som vi var naive da. Vi trodde at Russland ville utvikle seg til et åpent demokrati med respekt for menneskerettigheter. Men vi tok feil. Alle de «politiske» rettssakene mot samfunnsfiender som forskere og medlemmer av opposisjonen i Russland vitner om dette. Saken mot Mikhail Khodorkovsky, den tidligere eieren av oljeselskapet Yokus, pågår nå. Den og en rekke andre saker som ikke er like godt kjent i Norge, er grufulle eksempler på den undertrykkingen som rammer alle som tilhører opposisjonen.

Undertrykking, korrupsjon og likegyldighet overfor loven er maktmidler som brukes i Russland i dag. Utviklingen i landet har de siste ti årene gått feil vei. Ti år er lite i verdenshistorien. Jeg oppfordrer norske politikere, Norges befolkning og alle andre som tror på rettsstaten og demokratiet til å benytte enhver anledning til å få lokomotivet Russland tilbake på riktig spor.

Denne kronikken sto på trykk i Dagbladet 14. juni 2010.

Onsdag 16. juni arrangerer Bellona Nikitinsymposium på Litteraturhuset i Oslo under tittelen «Ti år siden Nikitin-saken – hvor går Russland?» Symposiet er gratis og åpent for alle, les mer om programmet og meld deg på her. OBS – påmeldingsfrist mandag 14. juni.