Nyheter

Den uforutsigbare naboen

Foto: Jo Straube

Publiseringsdato: 24. november, 2008

Utenriksminister Jonas Gahr Støre sitter på gjerdet mens Putin fortsatt sitter med makten. Det demokratiske håpet i Russland er dødt, skriver Alexandr Nikitin.

Putin er kongen på haugen. Tidlig i sommer holdt utenriksminister Jonas Gahr Støre sin programtale om forholdet mellom Norge og Russland for Stortinget og Regjeringen. Han la vekt på at Norges forhold til Russland i hovedsak har to ulike dimensjoner: Det bilaterale naboforholdet og forholdet mellom Russland og Norge som en del av NATO-alliansen.

Det har snart gått fem måneder siden utenriksministerens programtale. I løpet av disse månedene har Russland gått til krig mot Georgia, noe som kraftig har påvirket forholdet mellom Russland og Vesten, og Russlands forhold til NATO. I tillegg førte krigen til at maktforhold innad i Russland ble tydeligere, for disse var ganske vage etter forrige «presidentvalg». Det er ikke lenger tvil om hvem som er kongen på haugen. Vladimir Putin er fortsatt sjefen.

Hvordan Norge vil forholde seg til den siste tids forandringer i Russland er et åpent spørsmål, ikke minst hvordan Norge har tenkt å utvikle naboskapsforholdet til Russland, og samtidig beskytte sine interesser i NATO og Vesten.

I overkant optimistisk

Jeg har en følelse av at dette ikke blir lett, det er kanskje til og med umulig. Allerede i dag er det tydelig at Støres tale om Norges forhold til Russland var i overkant optimistisk. I aller høyeste grad gjelder dette Støres utsagn om at «. . . Russlands vilje til å tolerere at statene innenfor det tidligere Sovjetunionen, eller i den sovjetiske interessesfære, nå har frihet til å velge egen forankring».

Krigen i Georgia slår bena unna Støres utsagn, for Russland tolererer ikke denne friheten. Også Støres uttalelser om at president Medvedev «legger vekt på at landet bekjenner seg til grunnleggende europeiske verdier, som demokrati, humanisme og rettsstatens prinsipper» har vist seg å være feil.

Det er ikke mulig å tale om Russlands bevegelse mot rettsstatens prinsipper når presidenten bryter den russiske grunnloven ved å sende soldater til et fremmed land for å drive krigføring, uten i det hele tatt å ha konferert med Parlamentet først. Håpet om, og troen, på tøvær fra øst og president Medvedevs nye demokratiske linje har dessverre ikke svart til forventningene.

Ikke noe tøvær

Putin er kongen på haugen. Tidlig i sommer holdt utenriksminister Jonas Gahr Støre sin programtale om forholdet mellom Norge og Russland for Stortinget og Regjeringen. Han la vekt på at Norges forhold til Russland i hovedsak har to ulike dimensjoner: Det bilaterale naboforholdet og forholdet mellom Russland og Norge som en del av NATO-alliansen.

Det har snart gått fem måneder siden utenriksministerens programtale. I løpet av disse månedene har Russland gått til krig mot Georgia, noe som kraftig har påvirket forholdet mellom Russland og Vesten, og Russlands forhold til NATO. I tillegg førte krigen til at maktforhold innad i Russland ble tydeligere, for disse var ganske vage etter forrige «presidentvalg». Det er ikke lenger tvil om hvem som er kongen på haugen. Vladimir Putin er fortsatt sjefen.

Hvordan Norge vil forholde seg til den siste tids forandringer i Russland er et åpent spørsmål, ikke minst hvordan Norge har tenkt å utvikle naboskapsforholdet til Russland, og samtidig beskytte sine interesser i NATO og Vesten.

I overkant optimistisk

Jeg har en følelse av at dette ikke blir lett, det er kanskje til og med umulig. Allerede i dag er det tydelig at Støres tale om Norges forhold til Russland var i overkant optimistisk. I aller høyeste grad gjelder dette Støres utsagn om at «. . . Russlands vilje til å tolerere at statene innenfor det tidligere Sovjetunionen, eller i den sovjetiske interessesfære, nå har frihet til å velge egen forankring».

Krigen i Georgia slår bena unna Støres utsagn, for Russland tolererer ikke denne friheten. Også Støres uttalelser om at president Medvedev «legger vekt på at landet bekjenner seg til grunnleggende europeiske verdier, som demokrati, humanisme og rettsstatens prinsipper» har vist seg å være feil.

Det er ikke mulig å tale om Russlands bevegelse mot rettsstatens prinsipper når presidenten bryter den russiske grunnloven ved å sende soldater til et fremmed land for å drive krigføring, uten i det hele tatt å ha konferert med Parlamentet først. Håpet om, og troen, på tøvær fra øst og president Medvedevs nye demokratiske linje har dessverre ikke svart til forventningene.

Ikke noe tøvær

Nylig følte selv nestleder i den russiske presidentadministrasjonen, Vladislav Surkov, behov for å uttale seg om forventningene til Russlands nye demokratiske linje. Han hadde følgende å si: «Utskiftningen av president i Russland har ført til uriktige forventninger hos noen. Det blir ikke noe tøvær eller noen som helst annen slags politisk mildvær. . . Alle skrik og rop om fraværende demokratiske strukturer er bare sludder og vrøvl. Det er demokrati i landet, men demokratiet er allerede integrert i eksisterende politiske strukturer, og den offentlige diskusjonen og meningen til mindretallet er unødvendig. . . .»

Vi kan konkludere med at de proklamerte endringer fra president Putins semiautoritære system til Medvedevs demokratiske rettsstatsidealer ikke ble noe av. Det skyldes ganske enkelt at Putin ikke har gått noe sted, han sitter fortsatt ved roret i Russland.

Autoritært styre

Russland har fortsatt et autoritært styre hvor den politiske makten er konsentrert i hendene på sikkerhetstjenestene. Disse mektige kreftene har sin egen ideologi som ikke har noe som helst til felles med vestlige verdier som demokrati, humanisme og prinsippet om en rettsstat.

Sikkerhetstjenestene tar aktivt del i styringen av statlige utdanningsinstitusjoner og institutter, næringsliv, massemedier, religiøse og ikke-statlige organisasjoner. Disse institusjonene brukes for å tjene interessene til dem som sitter ved makten, ikke for å tjene borgernes og samfunnets interesser – noe som ville vært normalt i et demokrati. Dagens russiske demokrati tjener makthaverne, ikke befolkningen.

Russlands enorme naturressurser er til stor fristelse for næringslivet, også for det norske. Norske selskaper proklamerer at de er klare til å kaste seg inn i russisk petroleumsutvikling, for eksempel på Shtokman. Men for å drive næringsvirksomhet i Russland må man være forberedt på å arbeide under svært korrupte forhold, spesielt gjelder dette forholdet mellom staten og næringslivet.

Kjøpt og betalt

Man kan ikke stole på rettferdige domstoler og lik behandling for loven, fordi rettssystemet ikke fungerer i dagens Russland. Domstolene er ikke uavhengige, de kan være både kjøpt og betalt. Korrupsjon strekker seg opp på aller høyeste politiske nivå og her bestemmer bare kongen på haugen, det vil si det øverste Kreml.

Norge ønsker større miljøbevissthet i Russland. Støre ønsker at det på ny blir etablert en miljøvernminister i Russland, det begynner å bli lenge siden sist. Men i Russland går utviklingen mot enda mindre vekt på miljø. Nå er Naturressursministeriet og Miljøverndepartementet blitt reorganisert til ett departement, noe som svekker miljøinteressene i bekymringsverdig grad. Det er det samme som om Norge hadde innlemmet Miljøverndepartementet i Olje- og energidepartementet.

Kontrollert av regjeringen

Det samme gjelder det russiske atomtilsynet: Det som tidligere var et relativt uavhengig organ, er nå kontrollert av regjeringen. Dette skjer samtidig som Russland planlegger bygging av 40 nye atomreaktorer. Russiske myndigheter planlegger å bruke én trillion rubler på atomutbyggingen, men penger til å rydde opp i Andreeva-bukta, verdens verste atomsøppelplass like ved norskegrensen, dét har de ikke!

Utenriksminister Støre bruker uttalelser som «mye er endret siden den kalde krigen» og «det er vår historiske oppgave å utvikle en annen agenda, stadig fjernere fra den kalde krigen». Dette er riktig ideelt sett, men virkeligheten er en annen, og det reiser seg et viktig spørsmål.

Hvordan skal denne dagsorden kunne hjelpe det russiske ferske demokratiet å overleve på bekostning av den rehabiliteringen vi ser i dag av det sovjetiske regimet? Hvordan skal man få en utvikling bort fra et autoritært regime i moderne forkledning, et regime som ikke går av veien for å bruke metodene fra den kalde krigen?

Bombeangrep på Norge

Russland simulerer hver eneste uke bombeangrep på Norge i samme bombefly som de brukte under den kalde krigen. Man skal heller ikke glemme Vladimir Putins tale i München i februar i 2007, som ble omtalt i vestlig medier som «et grøss fra den kalde krigen».

Jonas Gahr Støre innrømmer at Russland er en «krevende nabo» og «at vårt naboforhold alltid vil være preget av asymmetri som er en faktor av betydning for vår gjennomslagskraft i Russland». Er det virkelig verdt å sitte på gjerdet og rive seg i håret og lure på om vi skal hoppe ned på den ene eller den andre siden. Hva er viktigst? Naboforholdet eller NATO-forholdet? Kanskje det er bedre å se realitetene i øynene og begynne å forholde seg til Russland som den vanskelige, uforutsigbare naboen landet er. Russland er langt fra Norge og Vesten, og avstanden blir bare større og større.Vi kan konkludere med at de proklamerte endringer fra president Putins semiautoritære system til Medvedevs demokratiske rettsstatsidealer ikke ble noe av. Det skyldes ganske enkelt at Putin ikke har gått noe sted, han sitter fortsatt ved roret i Russland.

Denne kronikken er tidligere publisert i Aftenpostens papirutgave (21.11) og på aftenposten.no.