1. Kjemp for et oljefritt Lofoten og Vesterålen
En gang i løpet av neste stortingsperiode skal regjeringen avgjøre om oljeindustrien skal få slippe til i de viktige fiskeriområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.
Etter valget gikk Oljeindustriens Landsforening ut i media og hevdet folket hadde stemt for oljeboring i Lofoten. Kan jeg tillate meg å minne om at det ikke er et eneste parti i den rødgrønne regjeringen som er positive til oljeindustriens planer i Lofoten og Vesterålen?
Bellona ønsker et grønnere og tydeligere Arbeiderparti i miljøpolitikken. Samtidig er vi glade for at partiet de siste årene har gått bort fra tradisjonen med å sikre oljeindustrien alt det de peker på. Det største partiet i regjeringen har sagt at de ønsker å høre på de miljøfaglige instansene i Norge når de skal bestemme om det skal utvinnes olje utenfor Lofoten og Vesterålen. Allerede nå er de miljøfaglige rådene klare og tydelige på at oljeboring i dette området er uforsvarlig. Bellona forventer derfor at Arbeiderpartiet, med den nye fiskeri- og kystministeren i spissen, sørger for at regjeringen tar konsekvensene av de miljøfaglige rådene, og sier nei til å slippe til oljeindustrien utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

2. Jobb for et oljevernforlik
Bøtter og spader var det viktigste verktøyet mot oljen som spredte seg utover fjæra i Langesund etter Full City-havariet. Ulykken viste med all tydelighet at det er langt igjen før norsk oljevernberedskap er i nærheten av å være tilfredsstillende. Det er vanskelig å drive effektivt oljevern i Norge. Vi har svært krevende værforhold, og en lang kyst. Likevel: Vi kan ikke tillate oss å handle etter et prinsipp om at beredskapen aldri vil bli god nok uansett. Skipstrafikken langs norskekysten er sterkt økende, og to tredjedeler av frakten er petroleumsprodukter. Selv hvis målet bare er å opprettholde dagens utilstrekkelige oljevern, vil det kreve betydelige ressurser for å møte den økte risikoen langs kysten.

Alle de politiske partiene er for "god beredskap". Hva det egentlig betyr, er mer uklart. Vi trenger målbare krav til hvordan ulykker som Langesund skal håndteres. Og vi trenger et best mulig oljevern, uavhengig av skiftende regjeringer. Det første den nye fiskeri – og kystministeren bør gjøre, er å invitere Stortinget til et bredt forlik om oljevernberedskapen.

3. Utfordre havbruksnæringa
Oppdrettsnæringa i Norge er i sterk vekst. I 2007 økte produksjonen av laks med 20 prosent, til mer enn 800.000 tonn. Fortsatt vekst fører til økt miljøpåvirkning både langs norskekysten og globalt. Utfordringene er mange. Både rømming, sykdom, utslipp fra anleggene og problematikk rundt fôr trenger løsninger før havbruksnæringen kan tillates å ekspandere videre.

Fiskeri – og kystministeren må opprette torskeoppdrettsfrie soner i de områdene hvor de viktigste torskebestandene gyter. I tillegg gir den kraftige veksten i næringen et akutt behov for bærekraftskriterier, for å sikre at fôrressursene er produsert så miljøvennlig som mulig. Inntil utfordringene med rømming, lakselus, utslipp og fôr er løst, kan ikke Fiskeridepartementet tillate ytterligere vekst i lakseoppdrett.
Norges havområder er enorme, og mulighetene som ligger i dem er mange.
De neste fire åra vil bli avgjørende år. Bellona håper derfor at fiskeri- og kystministeren først og fremst vil ta mål av seg å se de mulighetene som finnes i havet. De fornybare ressursene kan vi i utgangspunktet høste av for alltid, men da trenger vi en minister som tør å sette miljøet først. Fiskeri- og kystministeren i en flertallsregjering har muligheten til å gjøre nettopp det. Lykke til!

Dette innlegget står på trykk i Fiskaren 9. oktober.