Denne kronikken sto på trykk i Stavanger Aftenblad lørdag 31. mars. 2012.

EU ønsker å innføre tiltak for å redusere risikoen for stor­ulykker som Deepwater Horizon i europeiske farvann og har foreslått et regelverk for helse, miljø og sikkerhet (HMS) i europeisk oljeindustri. Forslaget er basert på en grundig evaluering av oljeindustrien og ble skrevet sammen med eksperter blant annet fra oljelandene Storbritannia og Nederland. Forslaget er ikke perfekt, men det er basert på beste praksis i alle europeiske land med offshore olje- og gassutvinning, deriblant Norge.

Lindøes og Engens hovedkritikk repeterer argumentet som vi nå har hørt til det kjedsommelige: Kommisjonen har foreslått en forordning – hvilket betyr at den ordrett må tas inn i nasjonal rett – i stedet for et direktiv – som ville sette retningslinjer og mål som det enkelte land så kan oppnå med de midler det foretrekker. De hevder at en forordning dermed vil kreve store endringer i det nasjonale regelverket og skape uklarheter.

Dersom det var tilfellet, ville vi også ønske et direktiv. Problemet er at fem måneder etter at Kommisjonen la frem sitt forslag har vi fremdeles ikke sett et eksempel på en del av nasjonalt regelverk som må endres på grunn av forordningen. Derimot vet vi at dersom et direktiv blir vedtatt, risikerer vi at mange land vrir seg unna ved å «tolke det tomt». Kommisjonen har ikke nok folk til å gå alt nasjonalt regelverk nøye etter i sømmene for manglende iverksettelse av direktiver og om nødvendig ta landene til EU-domstolen. For eksempel er direktiv 92/91/EF om mineralutvinning – som blant annet omfatter offshore-virksomheten – iverksatt på en god måte nesten bare i Nordsjø-landene. En forordning, derimot, gjør det mye enklere for Kommisjonen å konstatere eventuelle lovbrudd.

Engen og Lindøe hevder videre at Kommissionens forslag ikke ivaretar trepartssamarbeidet mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og myndigheter. Det vitner om en grunnleggende misforståelse av forslaget: Forslaget setter bare minimumsregler. Hvert land kan innføre ytterligere regler tilpasset hjemlige forhold. På flere steder i forslaget kreves det at operatøren forklarer hvorvidt arbeiderne har vært involvert i utarbeidelsen av sikkerhetsplaner. Det påpeker videre at trepartssamarbeid er et eksempel till etterfølgelse. Vi skulle ønske at det gikk lenger og jobber for at forslaget også skal kreve at arbeidstakerne faktisk er involvert. Antakelig ønsker Engen og Lindøe noe liknende, men da møter de seg selv i døren dersom de mener forslaget allerede foreskriver for mange detaljer.

Til sist sier Engen og Lindøe at oppfølgingen av nesten-katastrofen på Gullfaks C i 2010 er et eksempel på det norske systemets fortreffelighet. Vi er enig i at granskningen var god og nyttig, og EU-forslaget vil ikke berøre myndighetenes rett til å kreve liknende granskning ved fremtidige ulykker. Men det faktum at nesten-katastrofen var et resultat av så mange brutte tilrådninger vitner om at det norske systemet for sikkerhet på produksjonsplattformer må forbedres.

Kommisjonens forslag er på langt nær perfekt. Vi setter oss gjerne ned for å gjennomgå Kommisjonens forslag punkt for punkt sammen med andre offshoreeksperter for å diskutere endringsforslag som EUs lovgivende organer kan fremme. For eksempel ønsker vi å sikre at forordningen styrker forholdene for arbeids­takerne og sikrer finansiell sikkerhet ved boring selv fra små oljeselskap – for å nevne noe. Vi synes det er svært viktig at norske erfaringer kommer med, slik at andre land i Europa kan dra nytte av våre hjemlige erfaringer. Men vi må også være åpne for at andre land kan ha erfaringer vi selv kan lære av.

Eivind Hoff, daglig leder, Bellona Europa

Paal Frisvold, styreleder, Bellona Europa