Skalmeraas gjentar at CCM ville vært unikt og komplisert, på grunn av fangst fra to CO2-kilder; raffineriet (krakkeren) og kraftvarmeverket. Raffineridelen ble senere droppet. Bellona mener det er uærlig av Statoil å stadig referere til denne «kompleksiteten» for å rettferdiggjøre det at de reduserte prosjektets omfang og samtidig økte kostnadsanslagene.

Statoil hevder også at teknologiene og omfanget av prosjektene på Mongstad og Boundary Dam i Canada ikke kan sammenlignes. Dette er rett og slett ikke sant og viser kun at Statoil plukker tall for å forsvare egne feil. For det første er teknologien på Boundary Dam svært lik den som Aker Clean Carbon tilbød for installasjon på CCM. For det andre er fangstanleggene direkte sammenlignbare i størrelse, med cirka 1 million tonn CO2-fangst per år.

Vi må ikke glemme at begge prosjektene i Canada leverer både på tid og budsjett. Hvis Statoil anser et prosjekt som har blitt utsatt flere ganger i løpet av et halvt tiår, og som har medført  milliardutgifter til et uferdig fullskalaanlegg, som en moderat suksess, kan den norske skattebetaler bare forestille seg hvordan en fiasko ville sett ut.

Dette innlegget sto på trykk i Dagens Næringsliv 7.februar 2014.