Europa på veien mot 2030 og 2050

22.januar 2014 la Europakommisjonen fram sin hvitbok for EUs rammeverk for klima og energi fram mot 2030. Erfaringer fra det siste energi- og klimarammeverket til EU tilsier at lovverket som dette forslaget skal bunne ut i kommer til å ha stor betydning for en rekke sektorer og teknologier over hele kontinentet.

EUs politikk- og lovutforming har stor betydning for blant annet Norge; de største importørene av norsk gass er Tyskland, Frankrike og Storbritannia, våre viktigste handelspartnere er Sverige og Tyskland og Norge har implementert cirka tre firedeler av all EU-retten siden EØS-avtalen ble undertegnet. Gjennom EØS-avtalen blir en rekke energidirektiv og -forordninger tatt inn i norsk rett, selv om energi i utgangspunktet står utenfor avtalens rekkevidde. Under den europeiske 2020-strategien finnes det en rekke føringer for hvordan Norge skal nå sine klima- og energimål under EUs regelverk.

I Brussel har man gjennom 2020-rammeverket og veikartet for 2050 vist at man er i stand til, og ønsker, å tenke langsiktig på klima- og energipolitikk. Dette er, som vi har lært de siste årene, en utfordring fordi ikke engang politikere og embetsmenn og -kvinner i Brussel kan spå fremtiden, og konsekvensene av hendelser som finanskrisen og utrulling av fornybar energi har hatt store innvirkninger på de virkemidlene man iverksatte under 2020-rammeverket. Derfor mener vi i Bellona at det er viktig at institusjonene i Brussel nå må legge til rette for fleksible, apolitiske mekanismer som kan korrigere energimarkedet i slike situasjoner.

Tyskland leder an

Tyskland er et av de mektigste landene i EU, og også et naturlig land for Norge å sammenligne seg med på mange områder. «Energiewende» er den tyske utfasingen av atomkraft og omstillingen til et lavutslippssamfunn, som formelt startet i 1980 og virkelig har skutt fart de siste ti årene. Fra 2000 til 2012 økte andelen elektrisitet fra fornybar energi fra 6,3 prosent til 25 prosent. Tyskland gjennomfører den dypeste energitransformeringen i Europa; i 2010 satte den tyske regjeringen seg mål om å redusere CO₂-utslipp med 80 prosent og sørge for en 80 prosent fornybarandel innen 2050.

Der Tyskland har valgt å gjøre varige og dyptgripende endringer for å endre energiproduksjonen og energimiksen, har Norge vært i en posisjon hvor dette ikke har vært ansett nødvendig på grunn av vår store vannkraftproduksjon.

Tyskland har hatt en usedvanlig ambisiøs energipolitikk over de siste tiårene. Den teknologiske utviklingen og utrullingen har gått fort, og dessverre har man møtt på enkelte konsekvenser som ikke var forventet i den størrelsesordenen de kom. En virkning som har overrasket enkelte aktører, og ført til kritikk mot Tysklands politikk, er det faktum at fornybarsatsingen i perioder har ført til høyere forbruk av kull. Det er imidlertid forventet at bruken av kull vil reduseres på lang sikt. Manglende, og for dårlig, infrastruktur er en annen utfordring som enkelte vil hevde at burde vært forutsett. I tillegg møter tyske utbyggere av høyspentledninger til tider stor lokal motstand mot den storstilte utviklingen som behøves. Tyske forbrukere har også vært nødt til å betale høyere strømregninger enn tidligere, noe som delvis er et resultat av Energiewende.

For å redusere kostnadene forsøker den tyske regjeringen nå å innføre maksgrenser for utbygging av fornybar energi. En rekke aktører i Tyskland mener at siden man over de siste årene har sett en betydelig teknologisk utvikling av ulike fornybare teknologier (særlig knyttet til solenergi), er det nå på tide å begrense økonomisk støtte til å kun omfatte de billigste teknologiene. De foreslår en ny ordning som ikke er teknologispesifikk, men kun fokuserer på terrawattimer produsert.  Dermed deler den et sentralt kjennetegn med elsertifikatordningen vi har her hjemme.

Blåblå muligheter i Europa

EU, med Tyskland som det mest ekstreme eksemplet, har gjennomgått enorme forandringer på mange nivåer og i en rekke sektorer over de siste årene. Nye rammeverk har hatt dyptgripende effekt, og uforutsette konsekvenser.

Bellona mener at Norge har et enormt, uutnyttet potensiale  til å spille en viktig rolle i fremtidens Europa. Norge har forutsetninger for å være en del av løsningen både hva gjelder naturressurser, geografi, teknologi og et stort, kunnskapsrikt forskningsmiljø. Bellona er overbevist om at erfaringer fra utviklingen opp til nå og det uutnyttede potensialet i Nordsjøen hva gjelder energilagring, fornybar energi, biomasseproduksjon og CO₂-lagring vil være en stor del av Norges nye rolle i Europa.

Med læring fra de siste års utviklinger og omveltninger i Europa og vårt eget nordiske marked må norske myndigheter våge å sette et energipolitisk fokus helt frem mot 2050. Energimeldingen planlagt for 2015 er en gylden mulighet til å definere norske langsiktige målsettinger som deler horisont med det overordnede globale togradersmålet . Energimeldingen bør favne klimatiltak i kombinasjon med energipolitiske strategier, og  må også klare å reflektere inn næringspolitiske prioriteringer i lys av langsiktige energi- og klimamålsettinger nasjonalt. Den nye norske regjeringen har her en kjempemulighet til å vise at Norge kan fortsette å være et teknologisk foregangsland i Europa og verden fram mot 2030 og 2050. Norge kan og bør være leverandør av kunnskap, erfaringer og teknologi på veien mot et europeisk lavutslippssamfunn.

Denne kronikken sto på trykk magasinet EnergiRike i mars 2014.