Fra 1989 da Stortinget besluttet å stabilisere CO2-utslippene til 2005 vil utslippene fra olje- og gassvirksomheten offshore dobles, med mindre man setter i verk noen tiltak som monner. Bare veksten i utslippene tilsvarer utslippene fra hele den norske bilparken.

Utslippene vil være 12 ganger høyere enn hvert av de to planlagte gasskraftverkene på land, og den formidable veksten offshore er den direkte årsaken til at vi heller ikke klarer å stabilisere utslippene innen år 2000.

Man trenger altså ikke å dra til Finland eller kontinentet for å finne de verste forurenserne, de står utenfor våre egne fjæresteiner. Gasskraften offshore er Norges "kullkraftverk".

Bellona har foreslått å erstatte turbinene med kraft fra land. Kraft fra land vil kunne være vannkraft og nye fornybare energikilder, men også gasskraft fordi det jo er en mulighet for at dette blir en realitet.

I forhold til de enkle gassturbinene offshore vil de kombinerte gass- og dampkraftverkene på land ha vesentlig lavere utslipp. Denne gevinsten må imidlertid måles opp mot å benytte vannkraft og nye fornybare energikilder.

Norge har 45% av vannkraftreservene i Vest-Europa. Vi har betydelige muligheter for å oppgradere eksisterende vannkraftverk og å effektivisere energibruken. Samtidig har vi gode forutsetninger for å produsere ny fornybar energi. Relativt rakst bør vi kunne utnytte 12 TWh vindkraft og 20 TWh bioenergi.

Ved å erstatte gassturbiner offshore med kraft fra land får man samtidig frigjort gass som ellers ville bli brent i turbinene. Studier viser at bruk av vannkraft som gir en utslippsreduksjon på 1 million tonn på norsk sokkel vil frigjøre salgsgass som erstatter annen brensel på kontinentet og dermed reduseres CO2-utslippene med opp til 2,5 million tonn. Den globale reduksjonen blir altså 3,5 millioner tonn, noe som innebærer at dette vil være ett av verdens beste klimatiltak.

Introduksjon av kombinerte gass- og dampkraftverk vil også kunne frigjøre gass for eksport fordi virkningsgraden er høyere enn i enkle turbiner. Men som kjent vil disse kraftverkene også medføre CO2-utslipp. For at dette skal være et godt alternativ må man derfor rense og deponere CO2-utslippene.

Det finnes i dag flere selskap som leverer slikt renseutstyr og CO2 kan deponeres i underjordiske reservoarer. Norge har 2/3 deler av lagringskapasiteten for CO2 i Vest-Europa offshore. Et konservativt estimat er på 486 milliarder tonn CO2. Kostnaden ved å rense og deponere vil være på 13-14 øre per kilo CO2, noe som er på linje med de billigste tiltakene som finnes i Europa.

I dag er det bare mulig å oppnå en rensegrad på 90%, noe som skulle tilsi at man heller burde benytte fornybar energi. Da glemmer man at gassen vil bli brent et annet sted. Uansett hvordan denne gassen blir anvendt vil dette medføre et utslipp som er mange ganger høyere enn i et anlegg med rensing og deponering.

Alternativet med å etablere gasskraftverk med rensing og deponering i Norge, hvor vi på grunn av lavere gasspriser og korte deponeringsavstander har de beste forutsetningene for en slik løsning, burde derfor være interessant.

Mange miljødebattanter benytter i dag vikarierende argumenter mot gasskraftverkene. Man vil heller bruke gassen direkte til varmeformål og man vil bygge gasskraftverk alle andre steder enn i Norge. Direkte bruk av gass eller kraftverk med høy virkningsgrad kan også oppnås i Norge og gassgutta vil gjerne gjøre det samme i alle andre land. Men miljøorganisasjonene trenger vel ikke å løpe fossilindustriens ærend?

For ordens skyld: Bellona har også anket gasskraftkonsesjonene.