Bellona hadde etter en del om og men fått politiets tillatelse til å observere den første oljevernberedskapsøvelsen som ble avholdt i indre Oslofjord. Det var derfor en småtrøtt, lettere frossen journalist som satte seg i Bellonas nyervervede Think på vei mot Paulsenkaia en tidlig, tidlig morgen i september. Passelig trøtte i trynet var både makker Thomas og undertegnede skråsikre på at vi visste hvor Paulsenkaia er – og så feil vi tok! Vi kjørte strekningen mellom Rådhusplassen og Sjursøya adskillige ganger i det begynnende morgenrushet før vi omsider fant riktig kai. Som typisk nok var vårt første stoppested, uten at vi så noe tegn til hverken brannvesen eller oljevernøvelse. (Nevnte jeg at vi var temmelig trøtte?) Men spør oss gjerne om hvilken som helst kai eller utstikker på strekningen Rådhusplassen-Sjursøya – vi vet hvilken som er hvor!

Popcorn i lange baner

Vel fremme ble vi satt til å lempe popcorn. – Så gjør dere litt nytte for dere samtidig som dere holder varmen, fikk vi beskjed om. Og popcorn ble lempet – store sekker, sikkert ti, ble lempet ombord i det som viste seg å skulle være ”havaristen”. Ikke verdens nyeste båt, akkurat, noe som ble tydelig da den skulle bevege seg ut til ”havaristedet”. Den nektet nemlig å starte (!) og måtte taues ut til åstedet for øvelsen. Vi fryktet det verste. (Hva popcornet skulle brukes til? Ifølge Brannvesenet er det en utmerket erstatning for oljesøl…)

Men da øvelsen omsider kom i gang, og havaristen meldte sin ”oljelekkasje” til Havnevesenet, tok det ikke mer enn imponerende fem minutter før en båt var på plass ved havaristen. Vi håper at det ikke bare var fordi de var varslet og klare på forhånd! Etter ytterligere fem-seks minutter var båten med oljelensa også kommet på plass, og popcornet, nei, ”oljen”, ble lukket inne i lensa. Et par måker landet midt i oljelekkasjen og var øyensynlig strålende fornøyd med å få frokosten servert oppå vannet. Inne på land ble det tømt ut mengder med ”oljesøl”, eller melasse, som senere skulle renskes opp i. Og over det hele lå eimen av nypoppet popcorn. En av brannmennene insisterte på at lukten minnet ham om Tusenfryd.Nå var hele sundet mellom Hovedøya og Lindøya fullt av politi-, brann- og havnevesenbåter. Politiet hadde avskåret et par småbåter som ville snuse litt på hva som foregikk, det er jo tross alt ikke hver dag du ser to politibåter, tre brannbåter og flere båter fra Havnevesenet på én gang. Pluss Bellonas gummibåt, som vi freste rundt i og fotograferte øvelsen fra alle tenkelige og utenkelige vinkler. Det gjaldt å få med seg alt som skjedde, og spesielt det ureglementerte, naturligvis…

Action eller kaffekos

Å være på sjøen i full-speed-gummibåt kan bli litt kaldt. Og siden det etterhvert ble mye venting, fant undertegnede ut at tiden var inne til et lite besøk på ”moderskipet” Kallinika som selvfølgelig også var høyst tilstedeværende, og forhåpentligvis en kopp deilig, varm kaffe. Det var bare et lite problem: Denne journalisten er svært lite båtvant, og så dermed ikke spesielt frem til å gå fra gummibåt over i seilbåt midt på fjorden, På mirakuløst vis er den skrekken e nesten kurert nå, takket være Bellonas gentlemen. De greide det kunststykket å få en stakkars landkrabbe til å føle seg rimelig trygg på at det ikke var noe å være redd for. Bra jobba, gutter.

Makker Thomas, derimot, syntes ikke tanken på kaffe var spesielt fristende (kunne det mon være fordi utsiktene til litt action lokket mer enn kaffekos?). Istedet ble Bellonas gummibåt nærmest ”rekvirert” til frakting av både mannskap og utstyr øvelsesbåtene imellom. Og da tauet fra lensa ble sugd inn i vannjeten på brannvesenets båt, (det skjer jo alltid noe uforutsett, ikke sant?) var Bellonabåten vår god å ha. Den kom tett inntil, og brannmann Tom nærmest lå over ripa med hodet i vannet for å få trukket tauet ut igjen. At det ikke lyktes var iallefall ikke hans feil! Brannvesenet ble nødt til å tilkalle sine egne dykkere, men heller ikke de klarte biffen. Båten måtte slepes i havn.

Lunsj først, rydding etterpå

Nå var tiden kommet for å sette inn kavaleriet. Staute gutter fra Sivilforsvaret var kalt inn som ryddemannskap for å fjerne ”oljesølet” – eller melassen – fra strendene på Hovedøya. Og undertegnede måtte over i gummibåten og ut på vannet. I land på Hovedøya gikk vi også. Det var tid for ”løvblåseren”, eller, i dette tilfellet, ”barkeblåseren” – melassen blir bestrødd med bark, som absorberer olje, og etter en viss absorberingstid blåses barken på samme måte som når man samler løv om høsten. Men på dette tidspunktet var det likevel ikke rydding av oljesøl som sto først på lista. Det gjorde lunsjen. Så noen test av hvor raskt man kunne rydde i strandsonen, var øvelsen tydeligvis ikke…

Det skal ikke legges skjul på at ved denne, som ved alle andre øvelser, blir det myyyye venting. Brannmann Tom slo ihjel litt av tiden ved å fortelle om den gangen brannvesenet skulle teste forskjellige midler for fjerning av oljesøl på gulvet i båthuset sitt. Da alle tester var utført med mer eller kanskje mindre heldig resultat, og det fremdeles lå en del olje igjen, er det vår mann ganske tørt konstaterer at ”jeg får vel rydde opp etter dere, jeg da” – og drar frem det eneste middelet som faktisk fjerner sølet. Zalo, naturligvis! Godt, gammelt husmortriks, det der – de flekkene som ikke går av med Blenda, blir ihvertfall borte med Zalo.

Test av nytt utstyr

Neimen, der kommer`n, jo, utbrøt plutselig makker Thomas med begeistring i røsten. Som alle andre gutter (i alle aldre) har han stor sans for nye leketøy – i dette tilfellet i form av en ny type oljelense, som vi hadde hørt rykter om kanskje skulle få prøve seg under øvelsen og som visstnok skal være mye mer effektive enn de som hittil har vært brukt, den såkalte Harbour-busteren. Ifølge produsenten er den ypperlig egnet til bruk i havner og fjorder. Den kan også operere på grunt vann, og separatoren har en kapasitet på 15m³ olje og vann^.



Og der, under slep av to båter fra Brannvesenet, sneglet den seg frem til popcornet og barken. Den så ut som en toarmet blekksprut hvor hver arm var bundet fast til hver sin båt, og oljen –eller barken – ble slukt og endte som Jonas; i hvalfiskens buk. Om den er like effektiv når det gjelder ”the real stuff”, gjenstår imidlertid å se. Men i gummibåten hos oss vakte den en viss begeistring.