Energiforum 20.04.04 :

Eiendomssektoren sitter på nøkkelen
Førstemann ut på Energiforumet var Isak Oksvold fra Bellonas energiavdeling som startet sitt innlegg med å beskrive hvorfor eiendomssektoren er interessant i et energi- og miljøperspektiv. Han pekte på at bygningsmassen har lang levetid og at premissene for energibruk, valg av energikilde og energibærer i stor grad legges i byggefasen. Dermed settes det begrensninger på fremtidig energipolitisk spillerom i lang tid når eiendomssektoren sees under ett. Resultatet av en slik utvikling synes i dag, ved at Norge har havnet i en ”kraftkrise”.

For å imøtekomme denne utfordringen skisserte Oksvold følgende løsningsrom:

 

• Bygging av mer energieffektive bygningskall og implementering av energibesparende utstyr.
• Energiomlegging til varmeløsninger der det er riktig og teknologiutvikling innen effektivisering.

Han sa videre at disse målsetningene kan oppnås med flere virkemidler, men det er nærliggende å fokusere på Norges oppfølging av EU-direktivet om bygningers energimessige ytelse. Dette direktivet sier blant annet at alle nye og rehabiliterte bygg møtes med krav til energibruk, og at det skal tas hensyn til fornybare kilder når regelverket utformes.

Han spurte salen hvordan man så skal kunne løse kraftkrisen på noe kortere sikt…

Hvite sertifikater for eksisterende bygg
På kort sikt ligger det største potensialet i eksisterende bygningsmasse i og med at kun 1% av bygningsmassen årlig skiftes ut som nybygg. Oksvold la vekt på at det ofte er forbrukeren det dreier seg om, og å gi vedkommende incentiv til å spare energi der det er mulig.

Et mulig virkemiddel for å oppnå dette er hvite sertifikater. Parallelt med grønne sertifikater kan dette være en ordning der en forbruker kan selge den elektrisiteten vedkommende bruker som ligger under normert forbruk til sin energileverandør. Og energileverandørene gjøres pliktige til å ha en viss mengde hvite sertifikater i sin portefølje, noe som skaper etterspørsel. Ordningen gir stabile rammebetingelser i stedet for ordninger som er avhengige av statsbudsjettet. En forutsetning for en slik ordning er naturligvis energisertifikater som overdras ved kjøp og salg av bygg.

Videre påpekte han at Enova nå jobber med å få på plass en slik ordning som en oppfølging til EU-direktivet om bygningers energimessige ytelse, og understreket samtidig viktighetene av å få dette på plass i en form som kan legge grunnlaget for en ordning med hvite sertifikater.

Erna Solberg drar i gal retning
Oksvold stilte seg spørsmål om hvorfor det ikke blir oppført langt flere lavenergibygg i dag. Han sa at kunnskapen og teknologien ligger klar, men at det pr i dag ikke eksisterer gode incentiver for forbrukere – snarere tvert imot.

Grunnen til dette er politiske målsetninger om lavere bolig- og byggekostnader, som er fullstendig blottet for perspektiver omkring lavere energibruk og dermed lavere livsløpskostnader. Oksvold gikk hardt ut mot Kommunal- og regionalminister Erna Solberg for en så kortsiktig boligpolitikk.

– Her er det snakk om politisk vilje til å bevilge penger til de sektorene og instansene som faktisk kan bidra til reell energibesparelse, uttalte han.

–> Sparepotensialet på kort sikt
Øyvin Wold fra EM-systemer tok for seg sparepotensialet på kort sikt i segmentet næringsbygg. EM-systemer opererer i dette segmentet der de utvikler og produserer kontroll og styringsteknologi for byggautomatisering.

— Vi lever ikke av å være miljøbevisste, men av tjene penger. Våre kunder vil ha lønnsomme løsninger, sa Wold. Han sa også til salen at det er viktig å bli enige med oss selv om det er energi eller strøm vi skal spare.

Når det gjaldt energisparingspotensialet på kort sikt mente Wold en del kan gjøres gjennom Enova og da spesielt gjennom kartlegging av forbruk, opplæring og støtte til de gode prosjektene. 
 
Mye kan også gjøres gjennom å automatisere styring, regulering og overvåking, samt å ha ”politiske” mål for krav til temperaturgrenser i bruksområder. Også behovsstyring av inneklima i driftstid og entreprisereformer er viktig for å utløse det potensialet som finnes, mente Wold.

Wold var ikke imponert over dagens satsing i ENØK-arbeid og mente det absolutt ikke er tilfredsstillende i forhold til veksten i forbruket. Oppskriften kan være at alle byggeiere må ”fristes” til å investere tid og penger for effektiv bygningsdrift. Man kan gi direkte investeringsstøtte etter ”gamlemetoden” med ENØK-sentre som på 90-tallet, samt etablere en refusjonsmodell med kr/kWh spart. ”Straffeskatt” på alt overforbruk uavhengig av energitype og enøkkontrakter som tar høyde for normalt vedlikehold før man beregner lønnsomhet kan også være gode tiltak, mente Wold. Han framholdt prinsippet om at den som ikke vil skal som formålstjenelig i denne sammenheng.

Photo: Bellona

Hvorfor lavenergiboliger?
Lars Myhre fra Norges Byggforskningsinstitutt startet sitt foredrag med å etterlyse en ”missing link” i norsk energi- og miljøpolitikk. El-effektivisering i bygg har en heller anonym plass i norsk klimapolitikk i dag, til tross for at bygningssektoren er landets viktigste energisektor. Status for energibruk i bygninger i dag er at det i overveldende grad velges minimumsstandard, kunnskaps- og kompetansenivået er lavt og nye bygninger har betydelig høyere energibehov enn nødvendig – dette til tross for at det finnes gode tekniske løsninger.

Myhre poengterte at energiforbruk i norske bygninger i perioden 1970-1990 har hatt en jevn økning, og den har vært nesten utelukkende i el. Men pr m² brukte vi like mange kWh i 1970 som i 1990, og økningen har kommet p.g.a. økte boligstørrelser.

– Det er i dag feil fokus i energi- og miljøpolitikken, sa Myhre. Han minnet om at den mest miljøvennlige energien er den som ikke brukes, og oppfordret myndighetene til å legge mer vekt på energieffektive løsninger som reduserer det samlede energibehovet.

Myhre viste fram bilder av hus uten oppvarmingssystem i Göteborg som har et årlig totalforbruk på 7000 kWh per leilighet. Også her i landet er det to prosjekter med laverergiboliger på trappene. Isbo-prosjektet i Sola kommune og Mesterhus lavenergi i Lillestrøm. I disse boligene blir oppvarmingsbehovet redusert med rundt 1/3 i forhold til vanlige boliger.

For å oppnå et lavt oppvarmingsbehov i boliger hadde Myhre tre hovedråd:

– Bedre vinduer
– Bedre varmeisolasjon
– Reduser luftlekkasjene

Reduksjon av luftlekkasjer bør være første bud i oppførelsen av nye boliger for å redusere oppvarming. Når det gjelder gjenvinning av varmen i ventilasjonsluften, har ca halvparten av alle nye boliger balansert ventilasjon med varmegjenvinning (ca 50% varmegjenvinningsgrad). Lavenergiboligene til Isobo og Mesterhus har en varmegjenvinningsgrad på ca 70%, mens de beste som er tilgjengelige på markedet har hele ca 85-90% gjenvinningsgrad. – Det gjenstående oppvarmingsbehovet er da så lite at vannbåren varme ikke vil lønne seg, sa Myhre. Men hvordan skal så det lille gjenværende oppvarmingsbehovet dekkes, spurte han. Forslagene til dette var:

– Elektrisk (panelovner)
– Vedovn/pelletskamin
– Ettervarming av ventilasjonsluft
– Varmepumper (luft-luft)
– Solvarme
– Annet

Myhre oppfordret til at avgiftene man får inn i statskassa fra energibruk må brukes på en fornuftig måte. Husholdningene betaler i dag 9,67 øre + 0,8 øre per kWh i avgifter til staten, noe som utgjør nærmere 4 mrd kr i året. Myhre mente en større andel avgiftene bør kanaliseres tilbake til huseierne i form av støtte til energiomlegging i eksisterende boliger

Heller ikke Byggforsks utsending var spesielt imponert over hvordan myndighetene skjøttet sin viktige rolle i omleggingen av energibruken i boligmassen. – Myndighetene er alt for passive, sa han. Miljøverndepartementet har til nå vært helt fraværende og ikke vist noen interesse, og Olje- og energidepartementet er mer opptatt av hvordan ny energi skal produseres. Den etaten som faktisk har vært mest på banen er Kommunal- og regionaldepartementet.

På slutten av Byggforsks innlegg informerte Åslaug Hennissen fra Husbanken Trondheim om deres nettsted http://www.lavenergiboliger.no, og om konferansen «Lær av de beste lavenergiboligene i Europa» som skal holdes på Lillehammer 29. april. – Husbanken vil sørge for at det blir bedre etterspørsel etter denne type boliger og at det blir robuste og enkle løsninger som lønner seg for beboerne, sa hun.

Photo: Bellona

Norsk solenergi: Muligheter for Norge og verden
John Rekstad fra Solarnor AS og Fysisk institutt, Universitetet i Oslo tok for seg varmesiden av solenergi. -Sett i et globalt perspektiv er det solenergi som klart har det største potensialet blant de fornybare energikilder, sa han.

Rekstad gav innledningsvis salen en innføring i solenergifakta. Den årlige veksten i bruk av termisk solenergi har de siste 15 år ligget på ca 25 %. I 2001 var det totalt installert ca 75 mill. m² solfangere (plane og vakuumrør) på verdensbasis noe som representerer en samlet investering på 150 milliarder NOK. Det klart største markedet er Kina (32 mill.m²), mens Europa hadde vel 11 mill.m² i operasjon i 2001. Forskjellene innenfor Europa er store og følger ikke et mønster som reflekterer tilgangen på sol. Østerrike har størst utbredelse av solfangere med nær 300 m² pr 1000 innbyggere. Norge er sammen med Irland på desidert bunnplass med vel 1 m² solfanger installert pr 1000 innbyggere.

Potensialet for bruk av solenergi i Norge er, om en kun ser på de klimatiske betingelsene, like gode eller bedre enn land lang sydover i Europa. Både solinnstrålingen og en lang fyringssesong bidrar til at spesielt sør- og østlandet ligger godt til rette for bruk av solenergi til bygningsoppvarming.

Norge neglisjerer solenergi
Reikstad mente at myndighetene i Norge har valgt å neglisjere solenergi som et aktuelt alternativ. Tidlig på 90-tallet var det riktig nok en del fokus på solenergi, men da var drivkraften primært å fremme utvikling av norsk industri med relevans for et internasjonalt marked. Etter at energi- og industripolitikken skilte lag (eller industripolitikken ble avviklet) ble alt engasjement fra myndighetens side rettet mot norsk energiforsyning.

– Solenergi passer i dette bilde dårlig med de politiske og byråkratiske forestillinger som råder i energipolitikken, sa Solanrors representant. Dels har det sammenheng med en manglende forståelse for at ulike energikvaliteter representerer ulike verdier. I norsk politikk er energi synonymt med elektrisitet, eller var det fram til ca. år 2000. Det er ikke blitt utviklet politikk for energiformen varme, til tross for at dette er en dominerende del av tjenesteytingen energi skal befordre på sluttbrukertrinnet.

Solenergi prismessig konkurransedyktig
Etter Solarnors oppfatning skal fornybar energi lønne seg. Solenergi til varme er i dag konkurransedyktig rent prismessig, godt hjulpet av dagens lave rentenivå. Barrieren er i første rekke finansiering, i det installasjon av solenergianlegg betyr at framtidig energiregning betales i forkant og blir derved en del av investeringsbudsjettet for bygget. Dette forsterkes av det tradisjonelt skarpe skillet mellom bygging og drifting. De som bygger hus ønsker å redusere investering og risiko, de som skal eie og bruke bygget ønsker å sikre rimelige driftskostnader.

– Selv om termisk solenergi i dag er konkurransedyktig når forholdene forøvrig ligger til rette, blir denne konkurransekraften svekket av at myndighetene aktivt promoterer konkurrerende løsninger både gjennom sin informasjonsvirksomhet og ved direkte subsidierordninger, sa Reikstad. Så lenge det gis subsidier til fornybar energi, bør slike ordninger også inkludere solenergi. Men solenergi er ikke avhengig av subsidier dersom det forøvrig ikke tukles med markedet.

– Et eksempel er de såkalte grønne sertifikater som synes ikke å ville inkludere energiformen varme. Dette til tross for at nær 40 % av vår elproduksjon nettopp går med til å produsere noen få titalls grader. Et meget viktig tiltak til fremme av solenergi ville være å inkludere varmeproduksjon i denne ordningen, sa Reikstad. Han mente også at et annet nærliggende tiltak ville være å fjerne merverdiavgift på energiproduserende teknologi som utnytter fornybar energi. Tilsvarende stimuli har lenge eksistert for energi som produseres for kommersiell omsetning, spesielt dersom de er el-bundne.

Photo: Bellona

Nytt energdirektiv og nye energikarv
Mange i salen hadde ventet på å høre Brita Dagestad fra Statens Byggeteknisk Etat fordi etaten nå har startet arbeidet med en ny forskrift for energibruk i bygninger. Som underlag benyttes både en SINTEF-rapport og EU-direktivet ”Energy performance of buildings”.

– Energibruk bidrar til utslipp, klimaeffekter, forsuring og korrosjonsskader, og uttømming av energireserver. Og til dette bidrar byggesektoren tungt, sa Dagestad. I Norge har vi en nasjonal målsetning for nye og eksisterende bygg – nemlig å frigjøre 4 TWh el. kraft innen 2010. Til dette målet er det to veier, sa Dagestad – reduksjon og omlegging. Vår hovedstrategi er å hindre at energibehov oppstår, sa hun.

Rammekrav for netto energibehov
Den nye forskriften som nå utarbeides på bakgrunn av EU-direktivet innebærer bl.a. nye energikrav. Det skal fastsettes rammekrav for samlet netto energibehov, og det er fastsatt rammenivå for 13 ulike bygningskategorier i tillegg til minstekrav til varmeisolasjon (nasjonalt tilleggskrav), og premiering av miljøriktige energikilder.

Nivået på kravene fastsettes nasjonalt og revurderers minst hvert 5. år. Nivået for energirammene tuftes bl.a. på følgende forutsetninger: redusert U-verdi for vinduertettere, lav SFP (specific fan power) varmegjenvinning av ventilasjonsluft også i boliger, høyere temperaturvirkningsgrad for varmegjenvinnere og natt- og helgesenking av innetemperaturen i gitte bygningskategorier. I følge SINTEF vil skjerpede krav gi en energireduksjon på ca. 2,5 TWh årlig innen 10 år.

Utfordringene i en energiomlegging mente Dagestad lå i følgende punkter:

 

• unngå el.bruk til oppvarming
• tilpasse varmeløsningen til redusert energibehov
• utnytte spillvarme/omgivelsers varme
• velge CO₂-frie, fornybare og lett tilgjengelige energikilder
• velge robuste og rentbrennende anlegg – med høy virkningsgrad

Energisertifikat er også et sentralt virkemiddel i en energiomlegging. Det skal foreligge ved nybygging, salg og utleie og gi opplysninger om bl. a. beregnet energibehov og faktisk energibruk. Energisertifikatene skal utstedes av uavhengige eksperter og må fornyes minst hvert 10 år. Man må ha en kontinuerlig forbedring av rammekrav, sa Dagestad. Enhver nyvinning kan gi uttelling, og energisertifikatene er en markedsmekanisme som stimulerer til slike forbedringer, sa hun avsluttningsvis.