Det er sagt og skrevet mye de siste årene om etiske retningslinjer for investeringer, særlig i forbindelse med verdipapirfond. Det er vel og bra, og det er en klar tendens til større bevissthet på dette området. Vesentlig mindre debatt har det vært omkring de enorme pengestrømmene som hvert år brukes på innkjøp av varer og tjenester til offentlig sektor.

Nærings- og handelsdepartementet presenterte 14.01. den skriftlige veilederen ”Miljø og regelverket for offentlige anskaffelser”.

200 milliarder kroner pr. år!
I følge Nærings- og handelsdepartementet står det offentlige for innkjøp for mer enn 200 milliarder kroner hvert år. Bruken av disse pengene har utvilsomt en svært stor miljøeffekt. Oppdragsgivers plikt til å vurdere de miljømessige konsekvensene av anskaffelsen har vært lovfestet siden 1. juli 2001, uten at vi har sett de store konsekvensene av dette. Intensjonen bak denne 42 siders veilederen er å rette opp på dette.

I innledningen skriver statsråd Ansgar Gabrielsen:

”Offentlige oppdragsgivere må ta hensyn til mer enn de kortsiktige kostnadene. Vi trenger en økonomisk utvikling som er bærekraftig. Dette er bakgrunnen for at loven om offentlige anskaffelser nå pålegger statlige og kommunale oppdragsgivere å ta hensyn til livssykluskostnader og miljømessige konsekvenser når de planlegger sine anskaffelser.”

Dette lover bra. Når man leser videre blir man imidlertid skuffet. Formuleringer som ”oppdragsgiver kan vurdere” og ”oppdragsgiver kan beslutte” er lite egnet til å få landets offentlige innkjøpssjefer til å prioritere miljøhensyn. Det er helt klart fortsatt mulig å bare ta rene økonomiske hensyn hvis man kan argumentere for at man synes en eventuell ekstrakostnad ikke står i forhold til den miljøgevinst som kan oppnås ved å velge et dyrere produkt. Oppdragsgiver er kun forpliktet til å vurdere ulike løsninger. Det stilles overhodet ikke noe krav om at man basert på objektive kriterier skal ende opp med en miljøoptimal løsning. Gode selgere av dårlige produkter kan fortsatt se lyst på fremtiden.

Hvordan bruke offentlige innkjøp til å stimulere til innovative miljøløsninger?
Det er en kjent sak at norske myndigheter har vært svært dårlige til å stimulere til innovative miljøløsninger gjennom sine innkjøp. Det er derfor gledelig at den nye veilederen gir eksempler på hvordan man kan utforme miljøkrav til produktets ytelse eller funksjon i praksis uten å komme i konflikt med EØS-avtalens konkurranselovgivning. Den virkelig miljøvennlige oppdragsgiver kan meget vel velge et miljøriktig produkt som også er dyrere enn alternativene. Det er imidlertid avgjørende at man tar utgangspunkt i såkalte behovs- eller funksjonsbaserte spesifikasjoner, og gjør disse så objektive og etterprøvbare som mulig. Man må for all del unngå at man gjennom kravene favoriserer enkelte foretak eller opphavsland. Det er listet opp flere nyttige eksempler som helt sikkert kan hjelpe mange fra å gjøre unødvendige tabber i forhold til konkurranselovverket. Et relativt innfløkt regelverk er så godt forklart at selv en ikke-jurist (som undertegnede) kan skjønne det.

Skal noe skje på dette området er man imidlertid fortsatt avhengig av den gode vilje og initiativ fra enkeltvirksomheter.

Burde vært lagt klarere og mer konkrete føringer
En veileder er vel og bra, men skal man effektivt nå viktige miljømål er det helt avgjørende at det gis klare overordnete føringer for hvilke minstekrav som skal gjelde for den enkelte vare. Bellona har liten tro på at hundrevis av enkeltstående innkjøpssjefer i kommuner, fylker og statlige organer har kapasitet og kunnskaper nok til å kunne ta beslutninger som både er miljømessig gunstige og kan forsvares økonomisk. Med dagens mange slunkne kommunekasser er det svært sannsynlig at man først og fremst tar økonomiske hensyn. Det er også helt åpenbart at man hver for seg vil ha langt mindre mindre påvirkningskraft overfor leverandørene.

Man ville oppnå mye mer med klare nasjonale retningslinjer som sier at alle offentlige virksomheter f.eks. er forpliktet til å bruke svovelfrie drivstoff, at alle kollektivtransportselskaper som får offentlige tilskudd skal ha en viss andel utslippsfrie kjøretøy eller at alle offentlige bygg skal ha et bestemt minimumskrav til energieffektivitet pr. kvadratmeter innen gitte tidsfrister. Med tilstrekkelig lange tidsfrister som gjelder alle aktører vil man kunne stille betydelig strengere miljøkrav enn om hver enkelt oppdragsgiver skal måtte vurdere disse i hvert enkelt tilfelle.

Med slike stabile og forutsigbare rammevilkår vil leverandørene av en rekke varer og tjenester bli i mye bedre stand til å kunne tilpasse seg stadig strengere krav i tillegg til at løsningene vil kunne bli vesentlig mer kostnadseffektive. Dessuten vil man gjøre innkjøpernes jobb lettere ved at man slipper å ”finne opp kruttet på nytt” og gjøre egne subjektive vurderinger hver gang man skal sette miljøkrav.

Lykke til!
Departementets veileder vil med sin pedagogiske gjennomgang og gode eksempler forhåpentligvis føre til at gjeldende praksis forbedrer seg, men vi er dessverre langt fra sikre…

Om bare en liten del av de mer enn 200 milliarder offentlige kronene blir brukt noe mer miljøeffektivt vil det kunne bety et betydelig stimuli til kreativitet og innovasjon i leverandørbedriftene. Dette vil igjen kunne bety et gjennombrudd for mange miljøriktige varer og tjenester som også private bedrifter og enkeltpersoner kan nyttiggjøre seg av.

Vi har sett alt for mange tilfeller der offentlige oppdrag har gitt skandaløse resultater for både for miljøet og skattebetalerne. Et godt eksempel er den tragikomiske opprydningen av bunnsedimenter i Kamfjordkilen i Sandefjord! Bellona har en lang føljetong om saken her

Da er det bare å håpe på at veilederen blir brukt etter intensjonen og at de rette instanser sørger for at anbefalingene blir implementert på alle nivå i stat og kommune.