Siden papirutgaven av Bellonas rapport Miljøstatus for Norsk Havbruk – Bellona rapport nr. 7- 2003 har det vært en omfattende gjennomgang av lovverket. Dette har ført til en ny lov om akvakultur (Lov 2005-06-17 nr. 79) samt nye forskrifter på området. Akvakulturloven avløser fiskeoppdrettsloven fra 1985 (1985-06-14 nr. 68) og havbeiteloven fra 2000 (2000-12-21-118) som i sin tid var viktige for å sikre at oppdrettsvirksomhet ble konsesjonsbehandlet og drevet i forsvarlige former. Bakgrunnen for at man ønsket en ny lov var den omfattende utviklingen akvakulturnæringen har gjennomgått de siste 20 årene. Det har vært – og er fortsatt en næring i sterk vekst slik at det også i fremtiden er forventet endringer. Viktige tema som har kommet til siden den forrige loven trådte i kraft er hensynet til miljøvennlig produksjon, avveiing av arealinteresser i kystsonen, markedsadgang samt mattrygghet, helse- og fiskevelferdsspørsmål.

Lovens formål

Akvakulturlovens formål er å fremme akvakulturnæringens lønnsomhet og konkurransekraft innenfor rammene av en bærekraftig utvikling og bidra til verdiskapning på kysten, jf. § 1. Dette vil si at forvaltningen av næringen skal skje på en måte som sikrer at næringen tilpasses hensynet til det marine biologiske mangfoldet og havmiljøet. I følge Ot.prp. nr. 61 (2004-2005) er miljøhensynet i loven vidt og dekker både forurensning og økologiske effekter. Bærekraftig utvikling betyr at veksten i næringen skal skje innenfor de grenser som naturen setter.

Konsesjonskrav

Kravet om konsesjon, eller tillatelse til å drive akvakultur (produksjon av vannlevende dyr og planter) er hjemlet i § 4. I henhold til akvakulturloven § 4 annet ledd, kan ingen ”drive akvakultur uten å være registrert som innehaver av akvakulturtillatelse i akvakulturregisteret, jf. § 18 første ledd.” En tillatelse er et enkeltvedtak og oppdretterens rettigheter og plikter vil dels fremgå av tillatelsen og dels av det generelle regelverket som gjelder for virksomheten.

Kravet om registrering i akvakulturregisteret er nytt og er begrunnet med at akvakulturtillatelser nå kan overføres mellom private uten offentlig godkjenning av transaksjonen. Denne overføringsadgangen har ført til et behov for forvaltningen til å registrere innehavere av akvakulturtillatelser for å kunne kontrollere at plikten til å inneha tillatelse er oppfylt.

Lovens § 6 setter generelle vilkår som må oppfylles for at tillatelse skal kunne gis. For å få tillatelse til å drive akvakultur må;

– det være miljømessig forsvarlig

– kravene i lovens § 15 om forholdet til arealplaner og vernetiltak må være oppfylt

– avveiing av arealinteresser etter § 16 må være foretatt og

– det være gitt nødvendige tillatelser etter matloven, forurensningsloven, havne- og farvannsloven og vannressursloven.

Hva angår miljømessige vurderinger vil fylkesmannen avgi en faglig uttalelse om forholdet til natur- og friluftsinteresser, vilt- og fiskeinteresser og verneinteresser. Denne uttalelsen vil således være sentral i forhold til vurderingen av miljømessig forsvarlig etter § 6 første ledd bokstav a.

Ved oppdrett av laks, ørret og regnbueørret kreves i tillegg tillatelse etter forskrift om tillatelse til akvakultur for laks, ørret og regnbueørret (FOR 2004-12-22-1798). Forskriften setter bant annet begrensninger på tillatt biomasse og antall lokaliteter per tillatelse.

Etter akvakulturloven § 9 kan en akvakulturtillatelse endres eller trekkes tilbake dersom:

– det er nødvendig ut fra hensynet til miljøet

– dersom vesentlige forutsetninger som ligger til grunn for tillatelsen er endret

– det foreligger grov eller gjentatt overtredelse av bestemmelser i akvakulturloven og dennes forskrifter

– tillatelsen ikke benyttes eller bare benyttes i begrenset grad

– en eller flere nødvendige tillatelser nevnt i § 6 første ledd bokstav d er bortfalt

Miljøhensyn og krav til forsvarlig drift

Miljøregimet for akvakultur ivaretas hovedsakelig gjennom forskriftsverket i tillegg til akvakulturloven kapittel III.

Akvakulturloven kapittel III, §§10-14 setter krav til hvilke miljøhensyn som skal tas i forhold til akvakultur. I følge § 10 første ledd skal akvakultur etableres, drives og avvikles på en miljømessig forsvarlig måte. Dette kravet utdypes i forskrift om drift av akvakulturanlegg FOR 2004 12-22-1785 (akvakulturdriftsforskriften). Etter forskriftens § 5 skal driften være teknisk, biologisk og miljømessig forsvarlig. Denne forskriften skal sammen med forskrift om krav til teknisk standard for installasjoner som nyttes til akvakultur FOR 2003-12-11-1490 (NYTEK-forskriften) forsøke å begrense rømming fra flytende akvakulturinstallasjoner gjennom å sikre forsvarlig teknisk standard på slike installasjoner, samt forsvarlig drift og vedlikehold av installasjonene. Det knyttes dermed et forsvarlighetskrav til driften. Dette kravet gjelder anleggets tekniske standard, levevilkårene for fisken samt den samlede virksomheten, som blant annet omfatter driftsrutiner, beredskapsplan, krav til miljøovervåking med mer.

Det ble i 2003 utarbeidet en norsk standard for oppdrettsanlegg; Norsk Standard NS 9415 Flytende oppdrettsanlegg – Krav til utforming, dimensjonering, produksjon, installasjon og drift. Standarden skal brukes ved lokalitetsklassifisering, sertifisering av nye oppdrettsanlegg og utstedelse av dugelighetsbevis for eksisterende anlegg. I standarden legges det vekt på aspekter som konstruksjon og utvikling, produksjon og drift samt dokumentasjon i form av en håndbok for sammenføyning, ettersyn og vedlikehold med mer. Kravene skal sees i forhold til de naturgitte forholdene på lokaliteten, som strøm, vind, bølger, snø og is.

NYTEK-forskriften stiller ikke selv kravene som må innfris for å få dugelighetsbevis eller produktsertifikat, men viser til NS 9415. Kravene for å få anleggene godkjent fremgår derfor av standarden. I følge NYTEK-forskriften er det akkrediterte inspeksjonsorganer som utsteder dugelighetsbevis, mens det er akkrediterte sertifiseringsorganer som utsteder produktsertifikater. Akkreditering gis av Norsk Akkreditering (NA), eller tilsvarende internasjonalt organ. Oppdrettere må overfor fiskerimyndighetene kunne dokumentere at deres flytende oppdrettsanlegg og hovedkomponenter har dugelighetsbevis eller produktsertifikat.

Krav til miljøovervåking

Akvakulturloven § 11 gir Fiskeri- og kystdepartementet hjemmel til i enkeltvedtak eller forskrift å kreve at den som har eller søker om akvakulturtillatelse skal foreta nødvendige miljøundersøkelser og dokumentere miljøtilstanden på lokaliteten ved etablering, drift og avvikling. Slike krav ble innført fra 1. januar 2005 i akvakulturdriftsforskriften § 29. Med miljøundersøkelser menes undersøkelser til kartlegging av blant annet forurensningsfare, økologiske effekter med mer. Miljøovervåkning skal foretas i henhold til NS 9410 – Miljøovervåking av marine matfiskanlegg, eller tilsvarende internasjonal standard/anerkjent norm av et kompetent organ.

Kravene til miljøundersøkelse og – dokumentasjon vil kunne variere for ulike former for akvakultur eller ut fra forholdene ved den enkelte lokalitet og region. Det er den som pålegges å utføre miljøundersøkelser og dokumentering av miljøtilstanden som må bære kostnadene.

Resultat fra miljøundersøkelser skal rapporteres til Fiskeridirektoratets regionkontor. Det vil bli etablert interne rutiner mellom Fiskeridirektoratets regionkontor og fylkesmannen slik at resultatene fra miljøundersøkelsene formidles til fylkesmannen på en hensiktsmessig måte. Oppdretter rapporterer dermed kun til en myndighet.

Uakseptabel miljøtilstand

Dersom miljøundersøkelsene etter § 29 viser uakseptabel miljøtilstand fastsetter § 30 første ledd en plikt til å foreta utvidet undersøkelse (B-undersøkelse). Viser disse undersøkelsene fortsatt uakseptabel miljøtilstand, kan Fiskeridirektoratets regionkontor i samråd med fylkesmannens miljøvernavdeling gi pålegg om at det skal foretas ytterligere undersøkelser (C-undersøkelse). Dette gis i enkeltvedtak og skal gjøres etter de prosedyrer som fremgår av NS 9410. C-undersøkelse skal gjøres av et organ som er akkreditert til å utføre oppgaven. C-undersøkelsen er en undersøkelse av bunntilstanden fra anlegget (nærsonen) og utover i resipienten (fjernsonen). Hoveddelen er en undersøkelse av bunndyrsamfunnet, og denne utføres primært etter NS 9423. Dersom C-undersøkelsen fortsatt viser uakseptabel miljøtilstand, kan Fiskeridirektoratets regionkontor i samråd med fylkesmannens miljøvernavdeling fatte vedtak om brakklegging av lokaliteten, jf. § 30 annet ledd.

I tillegg har fiskerimyndighetene som nevnt ovenfor hjemmel i akvakulturloven § 9 første ledd bokstav a til å trekke tilbake tillatelsen dersom det er nødvendig ut fra hensynet til miljøet. I tillegg vil utslippstillatelsen gitt av fylkesmannens miljøvernavdeling kunne bli trukket tilbake. Dette er en vurdering som foretas av fylkesmannens miljøvernavdeling og som skjer i henhold til forurensingsloven § 18. Er tillatelsen trukket tilbake må det søkes å få klarert lokaliteten på ny.

Beredskapsplan

Etter akvakulturdriftforskriften § 7 første ledd skal det til enhver tid foreligge en oppdatert beredskapsplan. Bestemmelsen gjelder for alle arter og typer akvakulturanlegg, unntatt kultiveringsanlegg. Beredskapsplanen skal bidra til å ivareta smittehygiene og fiskevelferd i krisesituasjoner. Den skal gi oversikt over smittehygieniske og dyrevernmessige tiltak som er aktuelle å iverksette for å hindre og eventuelt håndtere akutt utbrudd av smittsom sykdom og massedød, herunder opptak, behandling, transport, maksimum oppholdstid for fisk i rørsystemer ved systemsvikt, slakting og destruksjon av syke og døde dyr, jf. annet ledd. I tillegg til dette skal beredskapsplanen etter § 7 tredje og fjerde ledd gi en oversikt over tiltak for å hindre og eventuelt håndtere dødelighet ved skadelige alge- og manetforekomster, skadelig vanntemperatur og akutt forurensning. Den skal også inneholde oversikt over hvordan rømming kan oppdages, begrenses og gjenfangst effektiviseres. På bakgrunn av at sleping av merder og håndtering av fisk og merder under lasting/lossing medfører særlig risiko med tanke på rømming, skal dette omtales særskilt i planen.

Arealutnyttelse

Fordi akvakulturproduksjon i dag hovedsakelig skjer i de nære kystområder hvor det også er andre brukere og interesser, må denne fellesressursen forvaltes på en forsvarlig. I den nye akvakulturlovens kapittel IV, §§ 15-17 er det lovfestet klare retningslinjer for myndighetenes interesseavveining ved lokalisering av anlegg.

Etter § 15 kan det ikke gis tillatelse til akvakultur i strid med vedtatte arealplaner etter plan- og bygningsloven, vedtatte vernetiltak etter naturvernloven eller kulturminneloven med mindre det foreligger samtykke fra vedkommende plan- eller vernemyndighet.

I forhold til spørsmålet om avveining av arealinteresser i forbindelse med geografisk avgrensing og plassering av akvakulturproduksjon, skal særlig søkerens faktiske behov for produksjonsareal, alternativ bruk av arealet til annen akvakultur, annen bruk av arealet samt verneinteresser som ikke omfattes av vernetiltak vektlegges særskilt, jf. § 16. Det er departementet som foretar interesseavveiningen og avgjør plasseringen av lokaliteter for akvakultur.

Andre krav

Kvalifikasjonskrav

Akvakulturloven § 22 første ledd setter krav til at enhver som deltar i aktiviteter som omfattes av loven skal ha den nødvendige kompetansen. Akvakulturdriftsforskriften § 6 bestemmer at den som er ansvarlig for den daglige driften skal ha akvakulturutdanning tilsvarende videregående kurs II-nivå (VK II), fagbrev i akvakultur eller minst to års praksis som ansvarlig for den daglige driften ved et akvakulturanlegg, og i tillegg inneha nødvendig kunnskap for å hindre, oppdage og begrense rømming av fisk. Det skal også være tilstrekkelig personell med nødvendig kompetanse til å ivareta fiskens velferd, jf. § 6 annet ledd.