Den internasjonale domstolen i Haag konkluderer i en enstemmig uttalelse at stater kan holdes ansvarlig for medvirkning til klima-ødeleggelser selv om landet selv har beskjedne utslipp. Det gjør at Norge må begynne å se på de juridiske konsekvensene vår petroleumsaktivitet kan påføre oss av økonomisk skade. Som et av verdens rikeste land – med store inntekter fra salg av olje og gass – er vi et åpenbart mål for slike søksmål.

Kronikk av Frederic Hauge, stifter og Jon Schultz, advokat/juridisk rådgiver Bellona.

Det pågår over 2000 rettssaker verden over knyttet til klima og antallet er økende. Gruppen av saksøkte som holdes ansvarlig for klimaødeleggelser er stor og mangeartet: nasjonalstater, lokale myndigheter, selskaper, styremedlemmer og investorer. Mange aktører, inkludert FNs klimapanel, anser slike rettssaker som et viktig virkemiddel for å motvirke skadelige klimaendringer. 

For å belyse nasjonalstaters ansvar for klimaødeleggelser, ba FNs hovedforsamling i april 2023 om en rådgivende uttalelse fra den internasjonale domstolen (ICJ), det øverste juridiske organ i verden.

Usedvanlig sterk og klar

ICJ kom med sin uttalelse nå den 23. juli. Den er usedvanlig og overraskende sterk og klar. Domstolen slår fast at stater kan holdes ansvarlig for miljø-skader basert på grunnleggende internasjonale rettsprinsipper, selv om det aktuelle landet kun i liten grad har medvirket til skaden. ICJ sier videre at et land også kan holdes ansvarlig for utslipp fra privat sektor dersom landet ikke har sørget for å begrense slike utslipp. 

Parallelt med å gjøre en økonomisk risikovurdering av vedtaket i ICJ, gjør den omfattende kritikken av det grønne skiftet i norsk samfunnsdebatt at det blir enda viktigere å ta inn over seg det moralske og etiske ansvaret vi har for å ta økonomisk risiko for å utvikle grønn teknologi som vil bidra til å begrense den globale oppvarmingen. Norge kan ikke fortsette den disharmoniske satsningen på petroleumsindustrien (ref. skattepakken) på bekostning av utvikling av grønn industri – kun basert bedriftsøkonomiske parametere.

Mange land har levert innspill til ICJ og argumentert med at det ikke er rettslig grunnlag for ansvar utover de internasjonale avtalene de enkelte land har sluttet seg til. Dette argumentet avviser ICJ og anfører at det finnes grunnleggende rettsregler som alle land må følge og at brudd på disse kan medføre ansvar.

Alle land kan holdes ansvarlig

ICJ sier videre at et land ikke kan dekke seg bak det som er kalt “dråpen i havet”-argumentet og hevde at deres bidrag er lite og at skaden ville skjedd uansett. Heretter kan alle land, store eller små, holdes ansvarlig for medvirkning til klima-endringene. 

ICJ ble etablert i 1945 og har avgitt mange rådgivende uttalelser hvor det ofte er uenighet blant de femten dommerne. Det skjedde ikke denne gang. Uttalelsen på 500 sider er enstemmig, noe som kun er skjedd fire ganger tidligere på 80 år. Saken er den mest omfattende ICJ noen gang har behandlet. 

Denne uttalelsen fra ICJ vil ha stor betydning i klimakampen og vil uten tvil bli brukt i mange kommende saker.  Mange land, inkludert oljeproduserende land som bidrar med store utslipp som kan stanses, vil få økt press på å avslutte sin oljeproduksjon. I tillegg kan land som Norge risikere enorme erstatningskrav fra f.eks. Stillehavstater som blir skadelidende ved at havnivåene øker. Dette kan dreie seg om enorme beløp. Hva gjør verden og Norge nå? 

Vi anser det som svært sannsynlig at det nå kan komme søksmål mot Norge. Trolig vil det være en formidlende omstendighet om Norge har satset og tatt økonomisk risiko for å få frem effektive grønne løsninger. Konklusjonene fra ICJ gir Norge enda større motivasjon – også i ren egeninteresse – til å øke innsatsen for å akselerere det grønne skifte betydelig.