Situasjonen er tilsynelatende fortsatt uavklart, men diskusjoner innad i AMEC tyder på at Norge vil avslutte samarbeidet etter at prosjekt nummer 291, uskadeliggjøringen av en fallerferdig, russisk ubåt av typen K-60, er fullført. Ubåten skal fraktes med et stort transportskip fra den bare halvveis operative, russiske marinebasen Gremikha på den østlige delen av Kolahalvøya, til et verft i Polyarny ved innløpet til Murmansk-fjorden. Prosjektet ventes å bli utført i løpet av sommeren.

Innenfor AMEC sørger Norge for midler til transporten av ubåten mens Storbritannia finansierer at annet tiltak, utviklingen av flytepongtonger. Transportkostnadene for K-60-ubåten er beregnet til 3,5 millioner amerikanske dollar. Både Norge og Storbritannia akter å dele utgiftene til den påfølgende dekommisjoneringen, som er beregnet til fem millioner dollar. Norge vil stå for den tekniske delen av prosjektet og er, ifølge Thor Engøy ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), nå klare til å uføre oppgaven i tråd med AMECs beste praksisbestemmelser.

Det neste steget blir å utarbeide en detaljert transportplan, samt å utrede en miljø- og risikovurdering før K-60-ubåten blir flyttet fra Gremikha i juli.

Utenriksdepartementet sitter på pengesekken

Photo: dockside

Årsakene til de forlengende diskusjonene mellom utenriksdepartementet (UD) og forsvarsdepartementet (FD) er vanskelige å sette fingeren på. Enkelte observatører mener utenriksdepartementet vil hindre finansiering, om ikke stoppe den direkte, fordi UD ønsker å ha kontroll over den norske atompolitikken i Russland. Derfor bruker de politiske midler for å forsinke finansieringen.

Observatørene mener også at det er økt konkurranse mellom UD og FD. For mens AMEC utfører kompliserte dekommisjoneringsoperasjoner, har UD så langt blitt sittende med langt mindre avanserte prosjekter på ubåter som er i mye bedre stand. Derfor er det enkelte som mener det er en prestisjesak for UD, som uansett sitter på pengesekken, å gå i bresjen for kjernefysisk opprydning i Nordvest Russland.

Men Ingjerd Kroken, viseformann i AMEC Norge, karakteriserer finansieringsdiskusjonene om mellom departementetene slik: – Vi har en konstruktiv dialog med utenriksdepartementet”.

Kroken beskriver de forlengede samtalene som ”normale”.

De ansvarlige ved utenriksdepartementet var ikke tilgjengelige for kommentar, til tross for gjentatte telefonbeskjeder fra Bellona Web.

Når det gjelder om Norge vil fortsette i AMEC, sier Kroken til Bellona Web at: – AMECs fremtid ble diskutert med AMECs beslutningstakere i Plymouth i fjor. Vi diskuterer fremtiden for AMEC og vi har enda ikke tatt noen beslutning

Kroken legger til at en slik avgjørelse er politisk og at den vil bli tatt på ministernivå. Kroken holder også fast ved at antallet uløste, militær til militære uskadeliggjøringsoppgaver er synkende og at det økende antall sivile, bilaterale opprydningsprosjekter har ført til at AMEC har blitt noe utdatert.

– Vi har vært involvert i AMEC i ti år, så dette er et godt tidspunkt for oss til å evaluere det vi har utført så langt og hva vi kan få til i fremtiden”, sier hun.

Men i følge Miljøstiftelsen Bellona og andre som følger utviklingen i AMEC, tar ikke Kroken hensyn til det store antallet russiske, atomdrevne overflatefartøy som fortsatt befinner seg i russiske havner, og som inneholder store mengder brukt atombrensel. Det er et meget stort behov for å også ta hånd om disse fartøyene.

I tillegg har det norske og russiske militæret utviklet et godt tillitsforhold som ikke lett kan erstattes med arbeid utført av private, vestlige aktører. Bellona og andre observatører mener derfor at AMEC langtfra har utspilt sin rolle innen militært til militært samarbeid med Russland.

AMECs arbeid så langt
AMEC var, inntil Storbritannia ble med i 2003, opprinnelig opprettet som et tre-lands konsortium opprettet av USA, Russland og Norges respektive forsvarsdepartement. Målet var å takle militærrelaterte miljøproblemer, i hovedsak ubåt-dekommisjonering, i det sårbare arktiske økosystemet i Nordvest Russland.

AMECs grunnleggende filosofi er at det bør være enklere å diskutere militærrerelaterte miljøproblemer gjennom et militært samarbeid enn gjennom sivile kanaler. Programmet legger også vekt på behovet for å la det stå igjen en infrastruktur som Russland kan benytte seg av etter at det amerikansk-ledede samarbeidsprogrammet Cooperative Threat Reduction (CTR) og norske programmer er avsluttet.

Til AMECs innsats hører en rekke konkrete tiltak mot både kjernefysiske og ikke-kjernefysiske miljøsaker i Russland , samt hjelp til eksisterende prosjekter relatert til CTRs mål og norske myndigheters politikk.

”Beholderen”, AMECs Prosjekt 1.1, er Russlands første gjenbrukbare transport- og lagringsbeholder, mens ”beskyttelsesputen”, AMECs prosjekt 1.1.1, reduserer tiden det tar å fjerne brukt brensel fra atomubåter fra tre måneder til tre uker.

Nylige samtaler med representanter fra AMEC tyder på at man i dette programmet planla å utvikle tryggere pongtongsystemer for transport av utrangerte ubåter til dekommisjoneringsområder. Dersom disse blir godkjent og tatt i bruk, vil de langt på vei kunne forbedre Russlands dårlige sikkerhet ved transport av ubåter. Blant skremmende eksempler på dette er K-159 ubåten som sank i august 2003.

Ubåten var på vei for å uskadeliggjøres, som en del av et russisk dekommisjoneringsprogram, da ulykken skjedde. Svært få forholdsregler var tatt for å holde ubåten flytende, bortsett fra at et mannskap på ni var satt inn for å tette hullene i ubåten under tauingen og for å feste rustne flytepongtonger. Ni av mannskapet på ti omkom da ubåten sank.

For å unngå liknende katastrofer vil det norske prosjektet som skal stå for flytting og dekommisjonering av den ødelagte K-60 ubåten, i følge Engøy, bruke et stort kranfartøy for å frakte ubåten, som absolutt ikke er sjødyktig.

Flyttingen av K-60-ubåten
K-60-ubåten er etter all sannsynlighet en av de mest falleferdige ubåtene i den russiske Nordflåten. Den er gjennomrustet og kan ikke transporteres på eget skrog, selv ikke med flytepongtonger. Ifølge prosjektleder Engøy, vil den derfor bli flyttet ved hjelp av et stort lastefartøy. Norge har kontrahert fartøy fra det nederlandske selskapet Dockwise.

I følge Engøy er transportfartøyet i stand til å føre sitt spesialdesignede dekk under K-60 ubåten og tømme ballasttankene for så å frakte fartøyet til overflaten der K-60 utbåten vil bli plassert i spesielle overvannskrybber for å sikre det sårbare skroget. Transportfartøyet vil deretter fortsette fra Gremikha til Polyarny nær Murmansk, der ubåten vil bli dekommisjonert.

Alt som nå gjenstår er en siste detaljert konsekvensutredning for miljøet slik at de vestlige entreprenørene og Russland sammen kan planlegge transporten av ubåten Det haster derfor for FD å bli bønnhørt i sine anmodninger om finansiering fra UD.

Engøy ville ikke spekulere i når finansieringen kunne være i ordnet.

– Dette er et politisk spørsmål – jeg vet bare at det er avgjørende å få tatt en beslutning om finansieringen, sa han.

NDEP og MNEPR – er AMEC foreldet?
I følge Kroken har EUs nordlige dimensjonsmiljøpartnerskap (The Northern Dimension Environmental Partnership (NDEP)), et fond for miljøfornyelse i Nordvest Russland som forvalter mer enn 160 millioner Euro, i tillegg til signeringen av MNERP-avtalen (Multilateral Nuclear Environment Programme in the Russian Federation) i 2003, gjort det enklere å gjennomføre bilaterale atomsikringsprosjekter i Russland.

– Antallet giverland som nå er involvert, samt overføringen av ansvaret for den kjernefysiske arven fra den russiske marine til Rosatom, vil kunne gjøre det vanskeligere for enkelte AMEC-medlemsland å rettferdiggjøre utgiftene, dersom atomproblemene kan løses med disse midlene, sier Kroken.