Som et resultat av industri og annen komersiell virksomhet finnes det store mengder miljøgifter på sjøbunnen i en rekke norske fjorder og havner. Disse miljøgiftene er blandet med sand, grus, leire og slam, eller det vi for enkelthets skyld bare kaller sedimenter.

I mange år var holdningen ”ute av syne ute av sinn” – at forurensning man ikke kunne se neppe kunne være så farlig. Heldigvis har mange kommet på bedre tanker, og gjennom hele 90-tallet ble de direkte utslippene fra industri som for eksempel skipsverft og kjemisk industri, betydelig redusert.

Utslipp fra industrien kunne komme fra giftstoffer som ble tilsatt skipsmaling for å hindre at dyr og alger skulle gro fast på skrogene. Andre utslipp av farlige tungmetaller, som kvikksølv og bly, kom fra store smelteverk langs kysten vår.

Aktiviteter som skaper strøm i vannmassene, som skipstrafikk, kan i mange tilfeller virvle opp de forurensede bunnsedimentene. De minste, og oftest mest forurensede, partiklene virvles lettest opp og gjør at miljøgiftene blir tatt opp i næringskjeden i havet både i fisk og skalldyr, som vi spiser.

Skadelige miljøgifter
Med miljøgifter tenker vi i første rekke på giftige stoffer som vanskelig lar seg bryte ned av naturlige prosesser. Miljøgiftene kjennetegnes ved at de:

• kan skade levende dyr og planter selv ved små mengder
• er persistente, det vil si at de brytes ned sakte eller ikke i det hele tatt
• hoper seg opp i næringskjedene
• gir uønskede endringer i økosystemene

Miljøgifter kan gi en rekke skader på mennesker og dyr, og er i verste fall dødelige. Den alvorligste effekten er nok likevel at mange dyr vil få færre og svakere avkom. Forskerne frykter at blant annet isbjørnen på Svalbard kan få unger som lettere blir syke på grunn av for mye miljøgifter i morsmelken. Dette er kjemiske stoffer som opprinnelig kan ha kommet fra en fabrikkpipe i for eksempel Mo i Rana, Italia, Sibir eller Kina. Disse giftene blåser bort med vinden, regner ned eller renner videre med elver eller føres langt av sted med de store havstrømmene. En del miljøgifter ender til slutt opp i store og konsentrerte mengder i polområdene. Der kan de måles i blodet og fettet til både mennesker og dyr som isbjørn, sel og måker.

Når noen arter blir færre og sykere, får dette ringvirkninger på andre. Hvis det blir færre sel, blir det vasnskeligere for isbjørnen, som er avhengig av å spise selkjøtt, å overleve.

• Havnevesenet der du bor
  
• Fylkesmannens Miljøvernavdeling
  
• Statens Forurensingstilsyn
  
• Miljøstiftelsen Bellona
  
• Mattilsynet.no
  
• Matportalen.no
  
• Miljostatus.no
  
• Trondheim havn
  
• Norsk Avfallshåndtering NOAH

Her er noen av de stedene du kan ta høyere utdannelse dersom du ønsker å jobbe for renere norske havner og fjorder:

• Universitetet for Miljø- og Biovitenskap
  
• Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet
  Universitetene i Oslo, Bergen
  og Tromsø
  
• Høyskolen i Agder

Dette faktaarket er skrevet og tilrettelagt for Bellona Web med støtte fra Norges Forskningsråds Formidlingsprogram