Er konsekvensene av et klimasøksmål mot Norge så store at Norge ikke kan la være å handle? Onsdag kveld samlet Bellona noen av landets fremste klimajurister og Equinors egen klimaadvokat til åpen debatt på Kulturhuset.

Den internasjonale domstolen i Haag, ICJ, er FNs øverste juridiske organ og avgjør rettslige tvister mellom stater. I juli 2025 kom domstolen med en rådgivende uttalelse som sier at produksjon og tildeling av lisenser til fossile brensler kan utgjøre brudd på folkeretten og alle land kan holdes ansvarlig.

Bellona mener mer av miljøkampen vil flytte seg inn i rettsalene som følge av dette.

– Dette er et stort og spisst spørsmål. Grunnen til at vi ønsker å løfte det er at dette er et felt i rivende utvikling. ICJ-avgjørelsen slår fast tydelige føringer for hvilket ansvar stater har, ikke bare til å vedta klimamål, men til å forsøke å nå dem, og hvem som kan saksøke hvem om dette ikke skjer. Det er mildt sagt interessant generelt, men spesielt for et land som Norge, som produserer mye av det som er problemet, liker å følge folkeretten og har mye penger, sa daglig leder i Bellona Sveinung Rotevatn.

Ti år med vill rettsutvikling på klima

Ane Sydnes Egeland, stipendiat ved juridisk fakultet på UiO, ga en grundig gjennomgang av det rettslige landskapet. Hun har tidligere representert staten i den første norske klimasaken og ledet ICJ sitt eget utvalg for næringsliv og menneskerettigheter.

– Det er en risiko for at Norge kan bli saksøkt i et klimasøksmål. Norge er ett av svært få oljeproduserende land som har sluttet seg til ICJ uten forbehold, selv land som Canada har tatt enkelte forbehold. Vi er grunnleggende avhengig av folkeretten, vi er et av verdens rikeste land, og vi har samlet alle oljeinntektene i et eget fond, sa Egeland.

Cathrine Hambro, partner i Advokatfirmaet Bull, understreket at Norge som lite land er grunnleggende tjent med at folkeretten respekteres og etterleves, og refererte til Mark Carneys tale i Davos da hun sammenlignet folkeretten med bordskikk.

– Hvis vi ikke selv holder oss til bordskikken, er vi på menyen og blir spist, sa Hambro.

Hambro trakk fram fire hovedmomenter for et søksmål mot Norge:

– Det er fire klare risikofaktorer som eksponerer Norge. Den første er styringssystemet, altså om vi har god nok lovgivning og politikk og om den er virksom nok. Den andre er konsekvensutredninger på utvinningstillatelsesstadiet, og om kravene til å utrede utslipp i andre land er sterke og tydelige nok. Den tredje er om Norges klimamål er i samsvar med kravet om høyest mulig ambisjon, og det er ikke opplagt. Den fjerde er om de foreslåtte endringene i klimaloven er sterke nok til å oppfylle kravene KlimaSeniorinnen-dommen fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) stiller, sa Hambro.

Hambro har ført norske klimasøksmål for både Høyesterett og menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

– Dette ble ledd av i noen fora tidligere. I dag er det et reelt rettsspørsmål som behandles i internasjonale domstoler, sa Hambro.

Hvem eier utslippene?

Et av de sentrale uavklarte spørsmålene handlet om hvem som faktisk eier utslippene. Hambro pekte på at en sentral uenighet mellom partene dreier seg om eksporten.

– Norge har ikke et karbonbudsjett. Det første grepet må være å definere hvor stor andel av verdens totale karbonbudsjett som skal tilskrives Norge. Vi vet hvor mye som er knyttet til vår produksjon av olje og gass, mens utslipp fra forbrenning går på budsjettet til landet der det skjer, sa hun.

Dersom Norge taper et klimasøksmål, kan landet bli dømt til å stoppe den skadevoldende handlingen og betale erstatning til land som allerede bærer de tyngste klimakonsekvensene. Bellona mener selve risikoestimatet er feil sted å begynne. Risiko er sannsynlighet multiplisert med konsekvens, og konsekvensen er enorm.

– Norge er ekstremt utsatt for et klimasøksmål fordi vi er oljeproduserende, vi vil følge folkeretten, og vi har faktisk et oljefond, sa Rotevatn.

Behov for en omstillingsplan

Claes Åbyholm, Chief Climate Counsel i Equinor, argumenterte for at Norge trenger en sektoroverskridende omstillingsplan som ser klimarisiko, overgangsrisiko og finansiell risiko i sammenheng. En omstillingskommisjon bør komme på plass så raskt som mulig, mente han.

Frederic Hauge, styreleder i Bellona, satte det i et større perspektiv.

– Vi må forberede oss på dette og diskutere det nå. Det har en juridisk ramme, men også en moralsk ramme. Vi bor i et av verdens rikeste land med oljeinntekter. Norge er et oljeproduserende land som faktisk er tilknyttet domstolen. Det er ikke alle oljeproduserende land som hører på slike instanser, men det gjør Norge, sa Hauge.

Han poengterte at Bellona ønsker en bred dialog på tvers av sektorer og inviterer aktører fra næringsliv, politikk og sivilsamfunn til å ta problemstillingen på alvor sammen.

Jon Schultz, juridisk rådgiver og advokat i Bellona og faglig ansvarlig for arrangementet, har fulgt denne rettsutviklingen tett. Han har tidligere skrevet om hvorfor Oljefondet kan bli eksponert i et klimasøksmål mot Norge, og om hvorvidt folkeretten gjelder for norsk olje- og gassproduksjon.

Debatten fortsetter

Torsdag 12. mars inviterer Bellona til frokostmøte om den ferske EFTA-dommen og hva den betyr for norsk sokkel og EUs Net Zero Industry Act (NZIA). Lina Strandvåg Nagell, Deputy Director og Head of Policy ved Bellonas Brussel-kontor, kommer til Oslo for å dele sine erfaringer fra der EU-politikken faktisk lages. For alle med særlig interesse for gnagsår på EØS-foten, europeiske klimakrav og norsk offshore-næring lover det å bli et usedvanlig interessant møte.

Det blir kaffe, noe å bite i og en faglig samtale i skjæringspunktet mellom klimapolitikk og rettsutvikling.

Tid: 08.00–10.00.

Sted: Bellona-kontoret, Rådhusgata 28 (og Teams),

Meld deg på her.