«På bare ett år har det svenske batterieventyret gått fra drøm til mareritt», skriver Aftenposten 28. november. Men globalt vokser batterimarkedet i rekordfart, samtidig som etterspørselen etter olje ventes å stupe i årene som kommer. Hvordan kan Norges sentrale politikere likevel snakke som om olje er trygt og grønn industri er sløseri?

Denne kronikken er publisert på Altinget i dag.

Oljeromantikk

Sveriges grønne flaggskip Northvolt går mot konkurs, og europeisk industri sliter med å konkurrere mot USA og Kina på de grønne markedene. Dette gjelder ikke minst bilindustrien, som nølte for lenge med å satse på elbil. Nå skal tre av ti tyske Volkswagen-anlegg stenges. Her hjemme kutter Equinor hundrevis av årsverk innen fornybart og tilbyr i stedet fossil-jobber, mens Fremskrittspartiet forkynner oljeromantikk og er størst på målingene. Og regjeringen? De vil betale andre land for å drive grønn omstilling i stedet for å gjøre det selv.

Mye har skjedd siden klimaungdommen stod i gatene, regjeringen lanserte «grønt industriløft» og det var planer om hydrogen- og batterifabrikker i alle kommuner. Pandemi, strømkrise, dyrtid og krig i Europa har gjort noe med tidsånden. Mange mener nå vi må kutte de grønne industriplanene og heller satse på det som lønner seg i dag: olje og gass.

Snipp, snapp, snute

Oljeeventyret er snart ute. DNV spår enorme inntektsfall fra Nordsjøen de neste årene, og EU, som er Norges viktigste kunde av fossil energi, har varslet at de vil avslutte kundeforholdet. Dermed er det risikosport å satse på salg av store volumer også i fremtiden. Likevel kappes politikerne om å gjøre norsk økonomi enda mer avhengig av denne solnedgangsindustrien – i trygghetens navn. En plan for omstilling bort fra olje og gass, som Klimautvalget anbefalte, har blitt fullstendig avvist.

Er det virkelig så trygt å satse på at det fossile fortsetter å være lønnsomt? Åpenbart ikke, om man spør de som nå mister jobben i tysk bilindustri. Det er flere grunner til problemene, men i kjernen ligger det at man var for sent ute med å satse elektrisk. Mens Kina har jobbet strategisk med dette i mange år, har tysk bilindustri tviholdt på dieselmotoren og prøvd alt fra juksing med utslippsmålinger (Dieselgate) til grønnvasking av drivstoffet («Wunderdiesel»).

Fremtiden er elektrisk

Elbilen tar stadig større markedsandeler globalt, og dieselbilens dager er talte. Enkelte skylder på klimapolitikk når tysk bilindustri nå må kutte, men årsaken er heller at industrien ikke har omstilt seg i tide – og nå må vanlige tyskere betale prisen. Som samfunn tåler vi ikke at dette skjer med flere.

I dag har Kina et formidabelt overtak på de grønne verdikjedene, men Draghi-rapporten om europeisk konkurransekraft peker på nettopp elbil-batterier som et område der EU har fortrinn og sterkt potensial for vekst. Og batterier er langt mer enn gigafabrikker – det omfatter en hel verdikjede fra mineralutvinning og kjemikalieproduksjon til demontering og resirkulering.

Her fins det svært gode muligheter også for Norge. Vi har rike mineralforekomster og sterke kompetansemiljøer både innen materialteknologi og automatisering. Så har vi også et konkurransefortrinn som ingen kan ta fra oss: Vi er ikke Kina. I dagens spente geopolitiske situasjon har Vesten et skrikende behov for alternative leverandører. Ikke minst vil Norge konkurrere på toppnivå i konkurransen om å lage batterier med lavest mulig klima- og miljøfotavtrykk.

Vi må ut av den fossile komfortsonen

Noen grønne industriprosjekter har feilet, av ulike årsaker. Mange kjenner historien om Freyr, som lovet tusenvis av arbeidsplasser i Mo i Rana, men endte med flytting til USA, umusikalske lederlønninger og et tomt gigabygg. Nå kan det ende opp som datasenter med en håndfull ansatte, og prosjektet har for enkelte blitt selve symbolet på en feilslått aktiv næringspolitikk. Men dette er så viktig at vi må tåle noen feilslag på veien, og heller lære av feilene som er blitt gjort. Hvis Norge ikke tør, vil andre stikke av med fremtidens verdiskaping og arbeidsplasser. Det er verdt å minne om at det ble boret mange tomme brønner før Ekofisk-funnet som startet det norske oljeeventyret.

Tysk bilindustri drøyde for lenge med omstilling og holdt seg i den fossile komfortsonen. Nå betaler de prisen og må nedbemanne. Skal vi vente til den samme brutale omstillingen rammer Norge, eller satse på batterier og grønn verdiskaping?

Miljøstiftelsen Bellona har lenge ment at det haster med å få i gang batteriproduksjon. Derfor var vi en av initiativtakerne til det norske batteriselskapet Morrow, som vi i dag samarbeider med og har eierandeler i.