Reaktoren i Halden ble bygget i perioden 1955 til 1958 av daværende Institutt for Atomenergi (nå Institutt for Energiteknikk, IFE). Reaktoren ble bygget som en forsøksreaktor, med tilstrekkelig effekt til også å brukes som en prototype dampprodusent for industrien. Kjøling av reaktoren og moderering av nøytroner skjer med 14 tonn tungtvann. Denne typen reaktorer kalles en kokvannsreaktor.

Etter at reaktoren var ferdig i 1958 har den vært et internasjonalt prosjekt under OECDs Nuclear Energy Agency. Dette internasjonale samarbeidet består for tiden av 18 land, deriblant Russland, USA, Brasil og en rekke europeiske land.

OECD-prosjektet har tre hovedsatsingsområder:

· Menneske-maskin-kommunikasjon

· Materialteknologi

· Kjernebrenselsikkerhet

Disse programmene blir fornyet hvert tredje år.

Kostnadene til prosjektene dekkes av de deltakende nasjonene, men som vertsnasjon dekker Norge en stor del av kostnadene. Driften av Halden-reaktoren koster årlig mellom 90 og 100 millioner NOK, hvor den norske stat bidrar med rundt 30 millioner.

Teknisk informasjon
Reaktoren ble startet opp første gang i 1959, og etter en kort prøveperiode ble reaktoren satt i ordinær drift i 1962. Den første kjernen ga en termisk effekt på seks MW. Senere har kjernen blitt endret flere ganger, slik at effekten nå har økt til 20 MW.

Reaktortanken av stål er sylinderformet med en diameter på 2,7 meter og en høyde på 4,7 meter. Tykkelsen på veggene er 65 mm, mens lokket har en tykkelse på 700 mm. Den aktive kjernen har en diameter på 1,8 meter og en høyde på 1,7 meter.

Kjernen består av mellom 90 og 120 elementer, hvor et varierende antall er testelementer. I 1997 ble det typisk benyttet 66-69 brenselselementer og 30-35 testelementer. Uranet som benyttes som brensel har en anrikning fra naturlig uran til 13 prosent ²³⁵U. Den midlere anrikningen er på seks prosent. Metallet som benyttes til å kapsle inn uranbrenselet er hovedsakelig sirkonium. Under normal drift er vanntemperaturen i kjernen 240^oC med et trykk på 33.6 Pa med dagens konfigurasjon.

Testelementene består av forskjellige typer instrumenter som gjør det mulig å måle tilstanden i reaktorkjernen. Siden 1964 er det utført testinger med 180 forskjellige ladninger med testelementer. En del testelementer returneres til oppdragsgiver etter bruk.

Reaktoren er plassert i en fjellhall som er 10 meter bred, 30 meter lang og 26 meter høy. Det totale volumet på fjellhallen er 4.500 m³. Hallen er tett, og det er etablert en konstant trykkforskjell på 3 bar som skal forhindre eventuelle lekkasjer til friluft.

Lager for brukt brensel
Totalt har virksomheten ved Institutt for Energiteknikk sine anlegg i Kjeller og Halden generert rundt 16 tonn brukt atombrensel. Den årlige tilveksten fra Halden-reaktoren er på rundt 80 kg per år. Omtrent ni tonn brukt brensel er lagret ved Halden-reaktoren. Av dette er 2,6 tonn lavanriket uran, og syv tonn naturlig uran. Denne mengden inkluderer brenselet i reaktoren.

Ved Halden-reaktoren lagres det brukte brenselet dels i et tørrlager og dels i et våtlager. Tørrlageret er plassert i en gammel lagerbygning, mens våtlageret er plassert i fjellhallen i nærheten av reaktoren. Brenselet i våtlageret plasseres i vannfylte brønner. Vannet sørger for avkjøling av brenselet, og må kontinuerlig renses for radioaktivitet. Brenselet lagres i våtlageret i minimum 90 dager før det eventuelt overføres til tørrlageret.

Radioaktivt avfall
Driften av Halden-reaktoren skaper radioaktiv avfall i fast og flytende form (i tillegg til det brukte brenselet). Dette avfallet lagres bare kort i Halden før det sendes til det sentrale mottaksanlegget for lav- og mellomradioaktivt avfall ved IFE Kjeller. Herifra sendes det videre til det kombinerte lageret og deponiet for lav- og mellomaktivt avfall i Himdalen.

Fram til 1991 har Halden-reaktoren bidratt med 60 prosent (målt i radioaktivitet) av det radioaktive avfallet som er oppsamlet i Kjeller. Avfallet transporteres fra Halden til Kjeller i spesielle beholdere på lastebil.