Fosfor er et samfunnskritisk mineral som er avgjørende i norsk land- og havbruk. Dagens fosforkilder kommer fra et fåtall land og områder. Samtidig sender norsk jord- og havbruk mer enn 15.000 tonn av dette hvite gullet ut i havet.

Pandemi og geopolitiske spenninger viste oss hvor skjøre globale leverandørkjeder er, med fosforpriser som skjøt til himmels. Samtidig som vi importerer fosfor til høye kostnader, mister vi enorme mengder fosfor rett i havet. Bare fra havbruk er det rundt 14.000 tonn fosfor årlig som går tapt. Fra regulære avløpsanlegg er det også snakk om store mengder fosfor som helt lovlig sendes ut i sjøen. I tillegg havner mange tonn fra norsk landbruk i vassdrag.

I Norge alene kan det gjenvinnes cirka 11.000 tonn fosfor årlig om vi samler opp fiskeslam fra oppdrettsnæringa. Tenk deg dette gjenvunnet og tilbake i kretsløpet. Det er intet mindre enn en nasjonal skatt! Ved å gjøre tilsvarende i europeisk oppdrett kan man omtrent doble mengden gjenvunnet fosfor. I tillegg til store mengder fosfor i fiske- og dyrefôr brukes det i Norge fosfor til plantegjødsling i jordbruket, noe under 9000 tonn årlig.

Norsk jordbruks behov er altså mindre enn det som kan gjenvinnes i havbruksnæringa. Det er på tide vi som nasjon ser mulighetene: Norge kan gå foran og utvikle teknologien for denne gjenvinningen, som i seg selv kan gi en eksportinntekt – i tillegg til miljøeffekten.

Behov for en nasjonal fosforstrategi

En nasjonal fosforstrategi er gnisten vi trenger for å tenne en sirkulær verdikjede for fosfor. Dette er ikke bare smart beredskap, men også en miljømessig og økonomisk vinner.

Å utvinne fosfor fra gruver er energikrevende, og gruvedrift er i all hovedsak fossilfyrt. Gruvedrift medfører store areal- og naturinngrep, samt lange logistikkjeder. Fosforgjenvinning vil derfor mest sannsynlig redusere globale CO2-utslipp. Videre ligger noen av verdens største fosforreserver i omstridte områder som Vest-Sahara og Kina. Å ha så få reservekilder til fosfor er å sette seg som nasjon i en sårbar posisjon.

Det er derfor mange gode grunner til å gjenvinne fosfor. I tillegg vil det minske faren for lokal overgjødsling. Mye fosfor i fjorder kan gi en kraftig oppblomstring av lurv. Den legger seg som et tett teppe over annen vegetasjon og kveler nøkkelarter som tang og tare, som er avgjørende for oppvekst av fiskeyngel. At taren forsvinner, er kort og godt en veldig stor samfunnskostnad.

Det er en lang vei å gå her hjemme, men Norge kan lære av andre: EU har staket ut veien med sin «European Critical Raw Materials Act», som understreker behovet for sirkularitet og diversifisering av forsyningskilder for samfunnskritiske mineraler. En norsk fosforstrategi vil gi et veikart for en mer bærekraftig fosforforsyning. Den vil definere hvordan man i Norge samler inn, prosesserer og gjenbruker denne livsviktige ressursen. Dette er helt i tråd med ekspertanbefalinger i den nye rapporten «Ikke rett fram» om sirkulærøkonomi.

Kjære landbruksminister, la oss ta tak i fosforutfordringen og snu den til en mulighet. En nasjonal fosforstrategi vil ikke bare sikre en kritisk innsatsfaktor for norsk matproduksjon, men også skape nye verdikjeder og betydelige klima- og samfunnsgevinster. Tiden for handling er nå.

Kronikken signert Olav Kraugerud og Anouk Tosca Klootwijk stod først på trykk i Nationen.