Kommentar

Olje- og energidepartementet ble tidligere i høst drevet fra skanse til skanse i kampen om Beiarn-utbyggingen. Det hele kulminerte 8. september da statsråd Olav Akselsen, få timer etter at han i Aftenposten hadde holdt fast ved at det ikke var lovlig adgang til å stanse Statkrafts anleggsmaskiner, måtte bøye seg for Stortingets krav om nye utredninger og gjøre det han hadde hevdet var både umulig og ulovlig: Å gi Statkraft stoppordre.

Nå står striden om et annet av utbyggingstruede vassdagene på Saltfjellet, Bjøllåga, som ikke har fått samme oppmerksomhet som Beiarn. De miljømessige innvendingene mot utbyggingen er imidlertid vel så store, og i denne saken har departementet også støtt på formaljuridiske vanskeligheter.

Bjøllåga-konsesjonen ble gitt ved kgl. res. 27. januar 1989, men i motsetning til Beiarn-konsesjonen, er den gitt i medhold av vassdragsloven § 111. Denne bestemmelsen setter en frist for å påbegynne utbyggingen på to år fra konsesjon er gitt og en frist på ytterligere fem år på å fullføre utbyggingen. Dersom fristene ikke overholdes følger det av § 111 at konsesjonen faller bort, med mindre departementet forlenger disse. Det har for så vidt departementet gjort, men problemet er at fristen er forlenget "på ubestemt tid".

Folkeaksjonen Spar Saltfjellet tok opp saken med Sivilombudsmannen i juli 1999 og anførte at § 111 ikke gir adgang til å fastsette en tidsubestemt frist. Folkeaksjonen viste til at det er naturlig å tolke bestemmelsen slik at dersom en fastsatt eller utsatt frist oversittes, vil konsesjonen falle bort. En ubestemt frist kan imidlertid aldri bli oversittet, og er derfor i strid med lovens system. Departementet tilbakeviste dette i brev til ombudsmannen 1. desember 1999 og 16. februar 2000, og hevdet bl.a. at man "når som helst" kunne sette en frist for utbyggingen, men at dette hittil var ansett som "uhensiktsmessig" fordi en heller ville gjøre dette i forbindelse med en eventuell søknad om planendring fra Statkraft.

Ombudsmannen lot seg imidlertid ikke overbevise av departementets argumenter. I brev til departementet 4. mai 2000 påpeker han at ordet "frist" i § 111 viser til en tidsmessig grense, og at det å utsette en opprinnelig fastsatt frist på ubestemt tid ikke er å sette en "ny frist" for utbyggingen. Ombudsmannen baserte tolkningen på lovens ordlyd, forarbeider og formål, og antok at vassdragsloven § 111 verken åpner for fristutsettelser eller fristforlengelser på ubestemt tid.

I brev til Folkeaksjonen 7. september 2000 tar departementet Ombudsmannens tolkning "til etterretning", men holder fast ved at konsesjonen er gyldig. Dette begrunnes med at selv om loven er tolket feil, kan dette ikke kan ha virket inn på avgjørelsens innhold.

Det prinsippet departementet baserer seg på gjelder for saksbehandlingsfeil. I dette tilfellet er det imidlertid ikke tale om en slik feil, men en feil som består i at departementet har gått utenfor sin myndighet ved å gi en fristutsettelse det etter loven ikke har adgang til å gi. Slike feil vil som hovedregel føre til at vedtaket blir ugyldig. Det følger dessuten av vassdragsloven § 111 at en konsesjon faller bort når bestemmelsens fristregler er overtrådt.

Ombudsmannen så seg derfor nødt til å gjenoppta saken. I brev 27. oktober 2000 påpeker han at "vassdragsloven § 111 selv synes å regulere når en konsesjon mister sin gyldighet" og ber om departementets syn på om hva som skal gjelde i tilfeller hvor det ikke er satt den frist som loven forutsetter. Er det da naturlig å falle tilbake på loven, noe som vil medføre at konsesjonen blir ugyldig, eller skal den ulovlig fastsatte fristen gjelde?

Departementet legger i sitt svar 22. november 2000 den siste løsningen til grunn:

"Det må videre være klart at dersom loven inneholder en lengste mulige frist, mens den frist som ble gitt er lenger enn denne, kan ikke det medføre at man av den grunn faller ned på hovedregelen. En kan … ikke se bort fra den lovlige lengste frist da dette ikke vil ta høyde for at det er gjort en konkret vurdering nettopp av om utgangspunktet i hovedregelen skal fravikes. Dette er alminnelige prinsipp for konfliktløsninger mellom enkeltvedtak og lov" (sic).

Dette utsagnet er mildt sagt oppsiktsvekkende. Doktrinen i norsk rett har, i alle fall siden domstolenes rett til å prøve lovligheten av forvaltningsvedtak slo igjennom rundt 1830, vært at forvaltningsvedtak som overskrider lovens rammer må vike for loven. Olje- og energidepartementet hevder derimot at loven må vike og ikke bare i denne saken, men at dette gjelder som et alminnelig prinsipp.

Hadde en student på offentlig rett grunnfag hevdet dette på eksamen, ville han blitt straffet hardt. En av mine medsensorer ved juridisk fakultet mente at den som anfører slike synspunkter ikke burde "slippes løs på samfunnet". Og han har utvilsomt et poeng. Den som serverer en uttalelse som den nevnte, viser at et eller annet har gått helt galt når det gjelder forståelsen for grunnleggende statsrett og forvaltningsrett.

Uttalelsen stammer imidlertid ikke fra en forvirret student, men fra et av våre kongelige norske departementer. Det er derfor neppe den juridiske forståelsen det er noe i veien med, men snarere at det i det aktuelle departementet er utviklet en kultur der man tydeligvis anser de vilkår loven setter for å kunne iverksette en utbygging som uinteressante, eller i alle fall ikke som noe annet enn høyst uforpliktende retningslinjer.

Også det forhold at departementet nå hevder at det i kongelig resolusjon 21. april 1996 ble satt en femårsfrist for utbygging av Bjøllåga, viser at man ikke legger mye vekt på lover og regler. I den forannevnte korrespondansen med Sivilombudsmannen uttalte departementet derimot at man "når som helst" kunne sette en frist, men at det var ansett lite "hensiktsmessig". Departementet var dermed her helt klare på at det ikke var satt noen frist, men nå hevder man at det ble satt en frist i 1996…

1996-resolusjonen nevner imidlertid ikke Bjøllåga med et eneste ord. Den gjelder dessuten kun for konsesjoner etter vassdragsreguleringsloven, mens Bjøllåga-konsesjonen er gitt etter vassdragsloven. Det er dermed ikke satt noen frist for Bjøllåga, og siden vassdragsloven § 111 foreskriver at konsesjoner faller bort dersom fristreglene er overtrådt, blir det ikke lett for departementet å holde fast ved at konsesjonen fortsatt er gyldig.

Med det forholdet til lover og regler som departementet har vist i denne saken, er det imidlertid grunn til å tro at man vil prøve. Da bør man i det minste komme opp med bedre argumenter enn synspunkter som ellers bare serveres av forvirrede studenter eller organer som anser seg hevet over loven. Her tyder mye på at det siste er tilfellet og det er bekymringsverdig. Forvirrede studenter vil som regel kunne ledes inn på rett spor, mens departementer som ignorerer loven er adskillig verre å håndtere.