Denne kronikken av Bellonas Jessica Hough, rådgiver marinbiologi og Alexander Ugland, prosjektleder bioøkonomi, ble først publisert i Akershus Amstidende.

Tilstanden i Oslofjorden er dramatisk. Torskebestanden er på randen av kollaps, økosystemene svekkes, og artsmangfoldet er i tilbakegang. Nå må vi gi fjorden muligheten til å komme seg. Det krever politisk mot. Bellona ber fiskeriminister Marianne Sivertsen Næss og klimaminister Andreas Bjelland Eriksen om å innføre et midlertidig totalforbud mot fiske i hele fjorden. Og samtidig ta i bruk kompetansen fiskerne sitter med for å utvikle naturbaserte løsninger.

Bellona støtter regjeringens forslag til nye fiskerireguleringer i Oslofjorden. Men reguleringene regjeringen forslår går ikke langt nok. Fjorden trenger mer enn lokale forbud og gradvise tiltak – den trenger et reelt pusterom. Skal vi snu utviklingen, må vi gjøre hele Oslofjorden til en null-fiskesone.

Kan sikre de ansatte

Vi har registrert at en analyse Norges Fiskarlag har fått utarbeidet viser at over 1000 ansatte i fiskerinæringen vil bli rammet og en milliard kroner i verdiskaping gå tapt hvis regjeringens forslag vedtas. Men vi mener at det kan unngås dersom myndighetene legger til rette for naturbaserte løsninger.

Fiskere har verdifull kompetanse som kan brukes til nye marine næringer som lavtrofisk akvakultur, restaureringsprosjekter og økologisk overvåking. Vi ser store muligheter for bærekraftige, marine næringer som både gir nye arbeidsplasser og styrker økosystemet. Det er ikke bare forbud og kjipe tider som ligger på bordet – det er også nye næringsmuligheter for en degradert fjord. Med lavtrofisk akvakultur, solide driftsplaner og fornuftig bruk av biomassen kan vi levere viktige økosystemtjenester og produsere biomasse for det grønne skiftet.

Fiskestopp og restaurering

Ifølge forskning publisert i ICES Journal of Marine Science (2022) har helhetlige null-fiskesoner vist seg å gi rask og betydelig økologisk effekt – særlig når de kombineres med habitat-restaurering og en bred økosystem-basert tilnærming. Et samlet fiskeforbud er et av de mest dokumentert effektive virkemidlene vi har for å gjenopprette fiskebestander og styrke økosystemenes funksjon.

Delvis vern gir sjelden ønsket effekt. I områder med svak eller varierende regulering ser man ofte liten eller ingen forbedring. Med andre ord: skal tiltakene ha effekt, må de være tydelige, omfattende og godt forankret.

Aktive tiltak

Null-fiskesonen må følges av aktive restaureringstiltak. Det innebærer blant annet vern og gjenoppbygging av ålegras-enger og tareskog, dyrking av lavtrofiske organismer som tare og muslinger, og etablering av kunstige strukturer for å fremme biologisk mangfold. Dette er naturbaserte løsninger som ikke bare styrker økologien, men også gir nye muligheter for næringsutvikling. Det er viktig at forvaltningen er fleksibel – basert på overvåking, kunnskap og evne til justering underveis. En slik modell kan og bør bli en ny standard for norsk marin forvaltning.

Fiskerne må inkluderes

Et tiltak av denne størrelsen vil påvirke næringsliv og lokalsamfunn i fjorden. Det er derfor avgjørende med en sosialt rettferdig omstillings-strategi. Fiskere og kystsamfunn må ikke bare bli hørt – de må inkluderes aktivt i restaureringsarbeidet og i nye marine næringer.

Erfaringer fra blant annet Japan, der fiskere spilte en sentral rolle i restaureringen av marine økosystemer etter tsunamien i 2011, viser at lokal forankring er avgjørende for å lykkes. Norge har allerede gode erfaringer med fredningsområder for hummer og beskyttelse av kysttorsk, der fiskere har vært sentrale medspillere i forvaltningen.

Fiskeres kunnskap om havet kan brukes i lavtrofisk akvakultur, restaureringsprosjekter og miljøovervåking. Det krever politisk vilje, opplæringstilbud og økonomiske incentiver. Til gjengjeld kan det gi legitimitet til tiltakene og nye arbeidsplasser i kystsamfunnene.

Et mulighetsvindu

Regjeringen har nå muligheten til å vise lederskap i en tid der økologisk krise og klimakrise krever handling. Ved å gjøre hele Oslofjorden til en null-fiskesone – kombinert med restaureringstiltak og sosial omstilling – kan vi sikre både miljø og mennesker et bærekraftig utgangspunkt for fremtiden.

Dette handler ikke om idealisme. Det handler om faglig fundert forvaltning. Om respekt for naturens tålegrenser. Og om å sikre at våre barnebarn får oppleve en fjord som faktisk lever.