Hvorfor og hvordan blir EUs lover norsk lov?

ingressimage_Paal2.JPG Photo: Foto: Jo Straube

EØS-avtalens bærende prinsipp er at all EUs politikk og regelverk som omhandler det indre marked skal gjenspeiles i EFTA-landenes politikk og regelverk. For at alle bedrifter og økonomiske aktører skal behandles likt i både EU- og EFTA-landene, ligger prinsippet om rettslig likhet i bunn.

Det vil si at alt regelverk som EU kommer frem til, utenom områder som ikke er dekket av avtalen (fiskeri- og landbrukspolitikk, skatt og tollsaker) skal innføres i Norge. For at Norge og de andre EFTA-landene skal kunne leve opp til avtalen, er det etablert følgende fremgangsmåte:

  • – Aller først trekker Kommisjonen opp forslag til ny politikk og regelverk. I denne fasen kan norske myndighetseksperter komme med innspill til Kommisjonens forberedende arbeid. Norske eksperter blir ofte invitert til å delta i ekspertgrupper, dersom slike blir etablert.
  • – Når Kommisjonen har ferdigstilt forslag til regelverk, oversendes det til EUs beslutningsorgan, Ministerrådet og Europaparlamentet. Her foregår de viktigste drøftelsene, forhandlinger og, til slutt, vedtak.
  • – Forhandlingene mellom medlemslandene og parlamentet kan ofte ta to til tre år. Etter endelig vedtak sendes det nye EU-regelverket til medlemslandene og EFTA-landene for implementering og gjennomføring.

EØS-avtalen forplikter

Gjennom EØS-avtalen er Norge forpliktet til å innføre innholdet i rettsaktene på nøyaktig samme måte og på samme tid som i EU-landene. Vi har med andre ord ikke anledning til å velge hvilke EU-regelverk vi vil ta over. Det ligger en mulighet til å reservere seg for en viss tid, gjerne to-tre år, men ingen mulighet til å holde regelverk utenfor avtalen fordi man da bryter med samarbeidets hovedintensjon om å opprettholde rettslig likhet. 

Juridisk sett er ikke Norge forpliktet til å forholde seg til EUs regelverk før et gitt direktiv har gått hele runden i EØS-prosessen og blitt innlemmet i EØS-avtalen i form av vedtak i EØS-komiteen, noe som ofte tar flere år. Her ligger en stor utfordring i avtalen, noe som er blitt påpekt i flere stortingsmeldinger og utredninger. Det at man ikke deltar i den omfattende beslutningsprosessen er også et handikap for forvaltningen, fordi det ikke alltid er enkelt å forstå innhold og intensjoner i rettsaktene. Det samme gjelder den politiske debatten mellom politikere og det sivile samfunn, hvor regelverket ikke kommer på den politiske agenda før lenge etter at EU-landene har avsluttet debatten og kommet frem til en felles forståelse om hvordan regelverket skal være. Dette kom klart frem for eksempel i datalagringsdirektivet.  

Den miljørelaterte lovgivningen

Det er i EØS-avtalens anneks II og X at vi finner EUs miljørelaterte lovgivning. Annex X inneholder de store miljødirektivene som utslipp fra industri, transportsektoren og CO2-relaterte aktiviteter. Eksempler er:

* Industri-utslippsdirektivet, som omfatter alle former for luftforurensing fra industrielle installasjoner.

* Kvotehandelsdirektivet, hvor alle store industrielle utslippspunkter må betale for utslipp av CO2.

* REACH-forordningen setter krav til bruk og rapportering av kjemikalier som for øvrig har satt standarder for store deler av industri i verden over.

* Vanndirektivet er også en av hjørnestenene i EUs innsats for å sørge for rent drikkevann og naturens økosystem. 

* Fornybardirektivet har vært heftig diskutert i det siste. Her krever EU at alle landene øker sitt forbruk av fornybar energi for å nå et gjennomsnitt på 20 prosent i hele EU innen 2020. Kommisjonen la frem forslag til fornybardirektivet i januar 2007. Norske myndigheter forsøkte lenge å ignorere direktivet og antydet at det ikke var såkalt «EØS-relevant» fordi Norge allerede hadde en høy andel fornybar energi i vårt totale forbruk. Først i desember 2011, nesten fem år etter at fornybardirektivet ble lagt frem, har det norske storting vedtatt å innlemme direktivet i EØS-avtalen.

Annex II inneholder regelverk av teknisk art og standarder, som også har stor betydning for utslipp av avfall og utslipp til luft og vann.

Paal Frisvold

paal@bellona.org