Etter å ha vært miljøaktivist nesten hele livet, er det med blandede følelser jeg ser nye teknologiske løsninger vokse frem. På den ene siden er det voldsomt inspirerende. Det var ganske morsomt å fortelle folk på begynnelsen av 90-tallet at det ville bli mulig å rense vekk utslippene fra gasskraftverk. Jeg ble rimelig engasjert da jeg for noen år siden skjønte hvordan det er mulig å bruke klimanøytrale alger i biokraftverk, og rense utslippene derfra, slik at man reduserer mengden CO₂ i atmosfæren.

På den andre siden kan teknologisk fremskritt gjøre meg oppgitt, fordi det tar så uhyre lang tid før teknologien blir tatt i bruk. Etter å ha vært med såpass lenge vet jeg veldig godt hvor trege de politiske prosessene kan være, og jeg vet hvor feige de fleste politikere er.

I dag har vi fortsatt ikke noe CO₂-håndtering ved gasskraftverkene på Kårstø og Snøhvit, enda fangst og lagring av CO₂ har vært utforsket og debattert i 10-15 år. CO₂-en slippes rett ut i lufta. ”Månelandingen” på Mongstad lar også vente på seg.

Innenfor energieffektivisering er det nesten enda merkeligere at det står så stille, ettersom det er mye penger å tjene. Ved å spare strøm og generelt bruke energi smartere, kan vi antakelig halvere energiforbruket på jorda! Det meste av energien som produseres og brukes kommer fra fossile kilder, så mer effektiv energibruk vil ha en enorm betydning for både miljøet og for lommebøkene våre. Hvorfor skjer det da så lite?

De som bygger eller eier bygninger har ikke kniven på strupen, og de velger heller andre typer investeringer som lønner seg ørlite grann mer. Hvorfor ikke rett og slett påby effektiviseringstiltak? Hvorfor har ikke politikerne bestemt at alle nye bygg må bruke et minimum av energi? Her kunne politikerne valgt løsninger som gir gode resultater på en enkel måte, men de har valgt å la være.

Politikerne kunne også brukt lovregulering til havs for å påby en overgang fra skitten diesel og olje til renere gass på forsyningsskip på norsk sokkel. Det ville spart Norge for enorme utslipp. Rederiet Eidesvik har hatt løsningen klar i årevis, men politikerne har valgt å la ting være som de er.

Gode rammevilkår og forutsigbarhet er helt avgjørende for de som skal bidra med teknologiske løsninger i klimakampen. Du kan ikke ansette masse folk og investere store beløp, hvis du frykter at en støtteordning plutselig kan bli borte neste år.

Satsingen på fornybar energi er skandaløst dårlig i Norge. Her satser vi først og fremst på å lete etter mer olje og gass – og det til og med utenfor et av de vakreste stedene i Norge: Lofoten. Det hele er absurd når vi vet at det er en overhengende fare for virkelig dramatiske temperaturøkninger på jorda.

Nye prosjekter for fornybar energi ligger på is mens eierne håper på bedre og mer forutsigbare rammevilkår. Flere bedrifter har bare gitt opp og rømt til utlandet. For eksempel har Hammerfest energi flagget ut sitt planlagte tidevannskraftverk til Skottland, selv om selskapet hadde infrastrukturen stående klar i Hammerfest. Fred. Olsen plasserer sitt planlagte bølgekraftverk i England fremfor Norge, fordi England legger til rette for det på en måte han bare kan drømme om her.

Det er ikke bare dagens politikere, men ikke minst tidligere og sikkert også kommende politikere, som svikter. En NTNU-undersøkelse har nylig vist at folk faktisk ikke tror på global oppvarming, så lenge politikerne ikke foretar seg noe. Hadde problemet vært så stort som forskerne sier, ville politikerne gjort noe, mener de.

For at verden skal lykkes i klimakampen trenger vi politikere med mot, og alle vi velgere trenger å gi klare signaler om at vi vil satse på de modigste og mest fremsynte.

Store endringer må komme, og i endringsprosesser er vinnerne de som så hva som kom, og handlet deretter. Politikerne har tidenes sjanse til å bli historiske – til å bli stjernene som reddet planeten vår. Er det noen slike politikere der ute som tør å sikte mot nettopp dét?

Denne kommentaren ble også publisert i VG Helg lørdag 9. august 2008.