På Dagsnytt 18 torsdag forrige uke uttalte Olje- og energiminister Ola Borten Moe at «et av de forslagene som har vært oppe i norsk klimadebatt har vært at man av ulike årsaker skal avvikle deler av norsk kraftkrevende industri, eksempelvis aluminiumproduksjon». Ordene falt i en debatt som i utgangspunktet handlet om et helt reelt motsetningsforhold, nemlig økt olje- og gassproduksjon og en ambisiøs klimapolitikk.

Fremfor å snakke om de mange tiltakene som eksisterer for å redusere klimagassutslippene fra petroleumsindustrien velger Borten Moe heller å konstruere et motsetningsforhold mellom reduserte klimagassutslipp og kraftintensiv industri. At Borten Moe ikke vil snakke om klimatiltak i sin egen sektor er ikke overraskende, men det fordummer klimadebatten.

Bellona har jobbet i årevis for å motbevise det som tidligere har vært berettiget kritikk av fastlandsindustrien, men som i det 21. århundret må kunne beskrives som foreldet tankegods. Industrien i Norge har historisk hatt store utslipp av miljøskadelige stoffer, noe Bellona selv var med å avdekke på 80- og 90-tallet. Men den har også vist at den kan redusere sine utslipp. Avtalene med staten om å redusere utslipp av NO_X og CO₂ viser at norsk industri har levert på utslippsreduksjoner.

I motsetning til petroleumsindustrien har utslippene fra landbasert industri faktisk blitt redusert. Sammenlignet med 1990-nivå har industri- og bergverk redusert sine klimagassutslipp med over 37 prosent, mens petroleumssektoren har økt sine utslipp med over 77 prosent i 2010. Deler av utslippsreduksjonene er som følge av redusert aktivitetsnivå i industrien, men en rekke store bedrifter har bevist at de kan redusere klimagassutslippene sine.

Norske aluminiumsbedrifter har redusert det spesifikke utslippet av klimagasser med 62 prosent fra 1990-nivå. I 2008 gikk norske klimagassutslipp ned, i all hovedsak fordi Yara hadde implementert ny miljøteknologi i sin produksjon av mineralgjødsel. I år vil smelteverket Finnfjord, som produserer ferrosilisium i Troms, ha ferdig installert et varmegjenvinningsanlegg som utnytter spillvarme fra eksisterende prosesser. Kraftkrevende industri har vist at den kan levere utslippsreduksjoner gjennom bindende avtaler med staten.

Det er bra, for i fremtiden vil verden komme til å etterspørre mer av de varene norsk industri produserer, samtidig som norske fortrinn vil forsterkes. Allerede i dag produserer Norge aluminium, silisium og mineralgjødsel i stor grad på utslippsfri vannkraft. I årene fremover vil produksjonen av fornybar energi i Norge øke, noe som vil grunnlag for nyetablering av kraftkrevende industri. Dersom verden skal nå målsetningen om å unngå en global oppvarming på mer enn to grader, vil prisen for å slippe ut klimagasser øke. Dette vil vi særlig se i vårt fremste eksportmarked, EU, som planlegger å redusere sine klimagassutslipp med opp mot 95 prosent innen 2050.

Norsk industri har fortsatt et potensial for å redusere sine klimagassutslipp. Klimakur har utredet tiltak som kan kutte utslippene i sektoren på over 4 millioner tonn frem mot 2020. I arbeidet med en ny klimamelding må derfor regjeringen legge vekt på virkemidler som sikrer utslippskutt gjennom andre tiltak enn avvikling. Uavhengig av hva Borten Moe måtte dikte opp, er det nemlig den landbaserte og kraftkrevende industrien i Norge som er framtidsretta, ikke oljeindustrien.

Håvard Lundberg,
klima- og energirådgiver i Miljøstiftelsen Bellona