Det var med sorg og vemod vi mottok meldingen om forfatteren, dikteren og samfunnsdebattanten Ingvar Ambjørnsens bortgang den 19. juli i år. Ambjørnsen var, blant mange andre ting, en av våre store naturdiktere, og hans naturbeskrivelser er blant de beste som er skrevet på norsk. I tillegg til mye annet.

Som ung var han engasjert i speiderbevegelsen, og medlem av Natur og Ungdom. Han var også en ivrig hobbyornitolog, og fasinasjonen hans for naturen generelt, men spesielt fugler, fulgte ham hele livet.

Ambjørnsen var også en sann ‘Bellona-venn’, og stilte opp for stiftelsen når han kunne, og i 1988, to år etter at Miljøstiftelsen Bellona ble opprettet, gav han ut boka «Bellona – Gudinna som ble vaktbikkje».

I forordet til boka skriver han blant annet:

Jeg har ikke vært ute etter å lage en pjattebok om hvor flinke folka i Bellona og Natur og Ungdom er. Det er ikke nødvendig. Aksjonene deres, og resultatene, taler for seg. Dette er ikke en industrifiendtlig bok. Det er heller ikke en bok hvor jeg tar sikte på å framstille alle industriledere som forbrytere.

Men det er en bok om forbrytelser. Og om forbrytere.

Og jeg tror det er på høy tid at et breiere lag av befolkninga begynner å forstå at forbrytere ikke nødvendigvis er ubarberte menn som står på lur i bakgården.

En del av dem er samfunnstopper. Og de rapper ikke lommeboka di, men lufta du puster i, vannet du drikker og maten du spiser.

Men først og fremst rapper de framtida til ungen din.

Året etter, i 1989, kom boka «Giftige Løgner»; den tredje i ungdomsromanserien om Torshov-guttene Pelle og Proffen. I denne boka blir de to vennene viklet inn i arbeidet med å avsløre hvem som står bak forurensinga av den idylliske «Steinsundfjorden», hvor de to er på pinseferie. Proffen blir forelska i Gerd, som er aktiv i Natur og Ungdom. Med fare for liv og lemmer, og med inspirasjon fra blant annet Bellona, løser de de tre mysteriet om hvem som står bak miljøkriminaliteten.

Ingvar Ambjørnsen er ikke lengre til stede blant oss, og det vil nok ta en stund før vi venner oss til en verden der han ikke lengre er en aktiv, velformulert og hardtslående deltaker i samfunnsdebatten. Men han etterlater seg en arv i form av et formidabelt stort og bredt forfatterskap, som vi håper ettertiden vil fortsette å lese og la seg inspirere av. At også Bellona har fått en plass i dette forfatterskapet, er vi svært stolte over.

I stedet for å lyse fred over minnet hans, slik mange har gjort allerede, så ønsker vi ham heller «god tur videre», hvor enn den turen nå går.