Dette innebærer at Indre Oslofjord utsettes for et eksperiment. Urensede, vannholdige sedimenter skal slippes fra overflaten og ned på sytti meters dyp. Bellona har hele tiden ment at denne metoden medfører fare for økt forurensing og krevd at sedimentene skal behandles. De skal renses og forsvarlig deponeres. Senest 29. november sendte Bellona miljøvernministeren et brev hvor det ble påpekt at denne saken ikke kan behandles som en reguleringsplan alene, men må vurderes i lys av de miljøpolitiske konsekvensene.

I pressemeldingen fra miljøverndepartementet legger ministeren til grunn at de forurensede bunnsedimentene vil bli fullt ut forsvarlig lagret i deponiet, og at de ikke er av en slik karakter at de trenger rensing og lagring i spesialavfallsdeponiet på Langøya.

Denne saken viser til fulle at noen har snakket sammen, funnet en løsning og valgt strategi. Oslo Havn som har ansvaret for oppryddingen, tok tidlig kontrollmyndigheten, SFT, med i planleggingen. Sannsynligvis så Oslo Havn for seg store kostnader som følge av kravet om opprydding. Her fantes ingen tvil om hvem som hadde ansvaret. Prinsippet om at forurenser skal betale, ble aldri betvilt. Det gjaldt å finne en løsning som virket overbevisende, og som reduserte Oslo Havns utgifter.

SFT støttet tidlig i prosessen løsningen med dypvannsdeponiet og bevilget i tillegg sine millioner til spleiselaget. Med dette var kontrollmyndigheten blitt tiltakshaver. Da eieren av Oslo Havn, Oslo kommune, samt nabokommunene Oppegård og Nesodden begynte å tvile, satte Oslo Havn i gang en kampanje med budskapet om at de satte hele oppryddingen i fare. Denne prosessen skjedde med SFTs aktive deltakelse. Oslo bystyre utsatte saken fra et bystyremøte til et annet. Nesodden kommunestyre gjorde det samme. Resultatet ble til slutt flertall for reguleringsplanen og dypvannsdeponiet, men det var betydelig mindretall i begge de folkevalgte organer. Hele tiden var budskapet fra Oslo Havn og SFT; hvis ikke dere sier ja til reguleringsplanen, vil arbeidet med oppryddingen stoppe opp og vi risikerer at ingen opprydding skjer! Kun i Oppegård kommune var det fortsatt flertall for å gå mot reguleringsplanen og dypvannsdeponiet.

Oppegård kommunes innsigelse resulterte i at miljøverndepartementet arrangerte en høring etter bestemmelsene i Plan- og bygningsloven. Høringen fant sted 1. desember. Kommuner, Oslo Havn, SFT, Fylkesmann, velforeninger og miljøbevegelse lot seg høre av miljøverndepartementets planavdeling med ministerens politiske rådgiver som bisitter. Under høringen ble så vel vesentlig skepsis som forsvar fremført. Departementet understreket viktigheten av at alle ble hørt.

Bellona mer enn antyder at noen hadde snakket sammen på forhånd. Departementets korte saksbehandlingstid med to alminnelige virkedager mellom høring og avgjørelse er enestående effektivt. Denne saken er ikke enkel, noe behandlingene i Oslo bystyre og kommunestyrene i Nesodden og Oppegård viste med utsettelser og betydelige mindretall. Høringen går over i historien som den gang det var viktig å gi inntrykk av en forsvarlig saksbehandling i departementet. Det er tilstrekkelig å vise til siste avsnitt i brevet sendt miljøvernminister Helen Bjørnøy 29. november:

”Bellona vil også påpeke at det er knyttet betydelig prestisje til denne saken, og at det til tider har vært benyttet en argumentasjon som har kunnet virke så vel truende som overkjørende. Det blir derfor viktig at saken gis en behandling som i ettertid viser seg å være i tråd med god forvaltningsskikk, og som miljøpolitisk er etterprøvbar og ikke medfører uheldige miljøpolitiske konsekvenser.”