Olje- og energidepartementet
PB 8148 DEP
0033 Oslo

Høringsuttalelse til utredningsprogrammet for:
Utredning av konsekvenser av helårig petroleumsvirksomhet i området Lofoten – Barentshavet

Vi viser til brev av 4/6-02, ref: 2002/2498 OG TF, med forespørsel om kommentarer til «Utredning av konsekvenser av helårig petroleumsvirksomhet i området Lofoten – Barentshavet Forslag til utredningsprogram». «Utredning av konsekvenser av helårig petroleumsvirksomhet i området Lofoten – Barentshavet» blir heretter kalt ULB.

–>

Vedlagt følger våre kommentarer.

Innledning

Utredningsprogrammet legger opp til at utredningen skal ta utgangspunkt i at det skal drives helårig petroleumsvirksomhet i området Lofoten – Barentshavet, og ikke om miljøet tåler en slik virksomhet. Programmet bærer preg av at dette er en utredning som må gjennomføres fordi Regjeringen tidligere har lovet det, og ikke fordi den skal danne et reelt grunnlag for å vurdere helårig virksomhet. Det er lagt opp et tidsløp som umuliggjør en skikkelig utredning, og det sies klart i fra at dette kun skal være en samling av kjent kunnskap og identifisering av kunnskapshull.

Ved at utgangspunktet er å beskrive muligheten for sameksistens mellom petroleumsinteressene og andre interesser, har regjeringen lagt lista for hvordan de vil at ULB skal utføres. Det som må være utgangspunktet for en slik utredning er å beskrive miljøkonsekvensene av slik petroleumsvirksomhet. Det er miljøinteressene som må så i fokus, og ikke petroleumsinterssene. Alt for ofte har Bellona påpekt at Statoil og andre oljeselskap har fått fortrinn i forhold til natur og miljø. Programmet for ULB viser at regjeringen har lagt seg på samme linje som oljeselskapene, og ikke den linjen som ble forespeilet i Sem-erklæringen og i uttalelser fra flere av regjeringens medlemmer.

Skal regjeringen ha troverdighet i spørsmål om petroleumsvirksomhet i sårbare områder, må det settes i gang et arbeid for virkelig å kunne vurdere sårbarheten til naturressursene og andre samfunnsinteresser.

Vår anbefaling blir derfor at den utredning som det her legges opp til blir omdøpt til et forprosjekt for en grundig utredning, og at denne settes i gang når forprosjektet er ferdig. Stans i aktiviteten, slik det legges opp til i forbindelse med dagens ULB, må dermed utvides til den endelige utredningen er ferdigstilt.

Selv om regjeringen velger å omgjøre det foreslåtte programmet for ULB til et forprosjekt har vi en del punkter vi vil peke på.

1. Åpning av Barentshavet

Beslutningen om å legge til rette for petroleumsvirksomhet nord for Stad ble fattet av Stortinget i 1980. De første utvinningstillatelsene i Barentshavet ble tildelt på Tromsøflaket samme år. Stortingsmelding nr. 40 «Åpning av Barentshavet Syd for letevirksomhet» kom 17. mars 1989.[1] En betydelig del av meldingen var viet konsekvensutredningen for de miljømessige virkningene og mulig fare for forurensing ved boreaktivitet. Denne ble lagt fram fra Olje- og Energidepartementet i juni 1988 og het «Åpning av Barentshavet Syd, Troms II, Troms III og sydlig del av Finnmark Vest for petroleumsvirksomhet. Konsekvensutredning«.

I utredningsprogrammet for ULB skrives det: «Utgangspunkt for beskrivelse av de ulike miljøressursenes sårbarhet overfor påvirkning fra petroleumsvirksomheten vil være AKUP-arbeidene fra 1987-97, ()» Statens Forurensingstilsyn, Direktoratet for Naturforvaltning og Norsk Polarinstitutt er sterkt kritiske til oljevirksomhet i Barentshavet. I sine høringsuttalelser til konsekvensutredningen for åpning av Barentshavet Sør, basert på de nevnte AKUP-arbeidene, skrev de: «Materialet fra grunnlagsrapportene er ubalansert og til dels feilaktig framstilt i sammenfatningsrapporten, samt at den er oppstykket og usammenhengende og mangler en samlet vurdering». De mente videre at et hovedtrekk ved rapporten er at den demper inntrykket av at oljevirksomheten kan medføre skade for miljøet.[2] Bellona frykter at det samme kan skje denne gangen, og oppfordrer regjeringen til å ta utredningsarbeidet mer seriøst og dermed åpne for å bruke mer tid på delutredningene. 
 

3. Sjøfugl

Barentshavet er et av verdens rikeste sjøfuglområder. Den store forekomsten av plankton og planktonspisende fisk gjennom hele året danner grunnlaget for et tallrikt og variert dyreliv oppover i næringskjeden. Den mest tallrike dyregruppen er sjøfuglene. De hekker i fuglefjell rundt hele havområdet, mange steder med over 100.000 individer på samme fjell. Barentshavet er et av verdens mest sjøfuglrike områder. Man regner med at det er 13-15 millioner sjøfugl i Barentshavet om sommeren. Også i mørketiden lever millioner av fugler her, og alkefugler påtreffes til og med langt inne i drivisen. Vanlige fugler til alle tider er havhest, skarv, marine dykkender, måker og alkefugler. Om sommeren suppleres denne listen med svømmesniper, joer, terner og arktiske gjess. Totalt finnes det 26 arter med bestander av internasjonal verdi i havområdet, og ytterligere 8 arter av nasjonal verdi.

Både alkefuglene og stormfuglene er blant de fugler som blir hardest rammet ved oljesøl. Havhesten har næringssøk i dette området om vinteren. Dataene fra AKUP-utredningen tyder på at dette er attraktive vinterområder for pelagiske sjøfugler som havhest, krykkje og alke. Konsekvensanalyse olje/sjøfugl ved petroleumsvirksomhet i Barentshavet sør for 74o73’N, kom fra Direktoratet for Naturforvaltning i august 1988. Rapporten var den første konsekvensanalyse olje/sjøfugl for norske sokkelområder som i hovedsak var basert på data innsamlet spesielt for en slik utredning. Rapporten står helt sentralt i de fleste senere arbeider omhandlende sjøfugl i Barentshavet. Følgende hovedkonklusjon fremheves spesielt: «Uansett hvilke delområde eller sesong den planlagte virksomheten blir lagt til så vil svært mange bestander av internasjonal verneverdi stå i fare for å bli meget hardt rammet ved oljesøl. Bestander med pelagisk tilknytning står her i fremste rekke. Flere av disse bestandene er allerede sterkt belastet av andre årsaker, og er i alvorlig tilbakegang. Særlig kritisk er situasjonen for lomvi. Bestander av denne arten kan bli ytterligere desimert som følge av enhver situasjon med omfattende oljesøl«.[3] Bellona kan ikke se at nyere utredninger vesentlig har rokket på denne konklusjonen. Det ble også påpekt en mengde kunnskapshull, noe som bare delvis er tettet, og flere av dataene fra AKUP er i dag utdatert. Det er derfor viktig at disse hullene tettes før en forvaltningsplan legges.

De antatt viktigste overvintringsområdene for sjøfugl ligger også meget utsatt til. I denne sammenheng er det viktig å være klar over:

• • Overvintringsområdene for sjøfugl varierer fra år til år i plassering. Noen år vil de være nær land, andre vil de være langt fra land. Flere sjøfuglarter ligger på vannet i store flokker i denne tiden.

• • Sjøfuglene har små muligheter for å unngå oljeflak i mørke.

• • De sterkt reduserte mulighetene for oljeoppsamling vinterstid innebærer små muligheter for å redusere skadene på sjøfuglbestandene.

• Bestandene av alkefugler i Barentshavet er internasjonalt verneverdige.

Svært små mengder olje er nok til å ødelegge fjærdraktens vannavstøtende og varmeisolerende egenskaper. Selv en liten flekk er dødelig fordi sjøfuglen begynner å rense fjærdrakten. Selv et lite oljeutslipp kan derfor få katastrofale følger.

Svært små og hyppige oljeutslipp, som ofte unngår registrering, representerer en kronisk oljeforurensning til havs. Dette kan være en like stor belastning for sjøfuglbestandene som de større, men mer sjeldne oljesølene (bl.a. Lane 1985)

4. Fisk

Petroleumsaktivitet i Lofoten- Barentshavet vil foregå i eller nær viktige gyte- og oppvekstområder for rike fiskebestander. Hvis utslippene fra oljeinstallasjonene har negative virkninger for oppvekst- og levevilkårene for fisk, eller for fiskens kvalitet som menneskeføde, kan det få svært alvorlige konsekvenser. Blant annet har ny forskning vist at alkylfenoler har hormonforstyrrende effekt på torsk og påvirker gytingen.

Kunnskapshullene om følgene av utslipp, spesielt langtidsvirkninger, er imidlertid fortsatt store. Dette er det bred enighet om blant fagfolk, myndigheter og i oljeindustrien. Norges forskningsråd konkluderte f.eks. i et rammenotat med at det er stort forskningsbehov på effektene av utslipp til sjø fra offshoresektoren[4].

Ulykker på plattformene og i forbindelse med transport vil, i de fleste tilfeller, være et overflatefenomen som berører de øvre vannmassene, men ved produksjon vil det også alltid være fare for undervannsutblåsninger. Oljeflak kan spre seg raskt på grunn av sine kjemiske egenskaper, havstrømmene i området og vind. I hvilken grad olje oppløser seg i vann er avhengig av oljens kvalitet. Hydrokarboner utgjør vanligvis 90-95 prosent av råolje, men andelen kan være nede i 50 prosent i enkelte oljer. De fleste oljer har et relativt høyt innhold av aromater og asfaltener og et høyt svovelinnhold.[5]

De fleste fiskearter reagerer umiddelbart på nærvær av olje. Unntatt er sedate bunnlevende fiskearter. Voksen fisk vil derfor forsøke å flykte fra oljesøl. De fleste voksne fisker vil derfor komme seg unna oljesøl. Det er likevel registrert følgende skader på fisk ved oljeforurensing[6].

• • død som følge av panisk adferd

• • død som følge av skader påført under abnorm aktivitet

• • død som følge av spising av oljepartikler

• • død som følge av oljehinne på gjellene og videre kveling

• • død som følge av skade på indre organer, særlig lever

• • skader på vev

• • metabolske forstyrrelser

• vekststans

Ytre stressfaktorer nedsetter fiskens evne til å tolerere olje. Dette ytre stresset kan være forårsaket av fluktuasjoner i saltholdigheten, temperatur, redusert tilgang på føde, sykdom eller parasitter.

5. Oljevern og beredskap

I følge Stortingsmelding om norsk oljevern (nr. 49, 1988-89) skal risiko i forbindelse med akutte utslipp i Barentshavet ikke være høyere enn for øvrige deler av norsk sokkel. Oljedirektoratet har definert risiko som sannsynlighet × konsekvenser. Det betyr at jo større konsekvensene blir, desto mindre må sannsynligheten være for at risikoen skal bli den samme som resten av sokkelen. Dette gjøres ved å øke oljevernberedskapen, men med utstyr som ikke fungerer blir risikoen høyere i Barentshavet enn ellers på sokkelen.

I bekymringsbrev av 08.08.01 til MD i forbindelse med petroleumsvirksomhet i Barentshavet skriver SFT: «Lang mørkeperiode, lave temperaturer og drivis gir lang nedbrytningstid for olje og kjemikalier som kommer ut i miljøet. Sammen med tidvis store bølgehøyder gir disse faktorene sterkt reduserte muligheter for beredskap mot akutt oljeforurensning.» SFT erkjenner dermed at beredskapen i dette området ikke fungerer.

I 1994 saksøkte Bellona Statoil i forbindelse med deres leteboring med Ross Rigg på blokk 7128/4-1. Ross Rigg heter i dag Transocean Artic, og er den samme som ble brukt i Barentshavet 2000-2001. I Namsrettens kjennelse heter det: «Namsretten må dermed gi Bellona sin tilslutning til at Stortingets uttalelser ikke bare er av politisk, men også av rettslig relevans ved vurdering av gyldigheten av utslippstillatelsen og samtykket til leteboringen.» Dette betyr at forvaltningen må vise at Stortingets forutsetninger er oppfylt, og at risikoen (sannsynlighet x konsekvenser) er den samme i Barentshavet som i Nordsjøen.

SFT, Direktoratet for Naturforvaltning og Norsk Polarinstitutt er sterkt kritiske til oljevirksomhet i Barentshavet. I sine høringsuttalelser til konsekvensutredningen for åpning av Barentshavet for leteboring skrev de: «Materialet fra grunnlagsrapportene er ubalansert og til dels feilaktig framstilt i sammenfatningsrapporten, samt at den er oppstykket og usammenhengende og mangler en samlet vurdering». De mente videre at et hovedtrekk ved rapporten er at den demper inntrykket av at oljevirksomheten kan medføre skade på miljøet.

Foruten transport relatert til Snøhvit-prosjektet, fiske, cruisetrafikk og militær aktivitet, nevner forslaget til utredningsprogram spesifikt planlagt russisk transport av olje gjennom området. Det forventes at den sistnevnte virksomheten vil få et betydelig omfang, og nevnes at SFT har gjort undersøkelser av antatt omfang for å vurdere risiko og beredskap. Vi tillater oss i denne forbindelse å minne om at det russiske parlamentet ved en lovendring i 2001 vedtok å åpne for import av atomavfall til Russland. Virksomheten har foreløpig ikke kommet i gang, men muligheten for framtidig transport av atomavfall forbi Lofoten og gjennom Barentshavet er på ingen måte hypotetisk. Derfor bør også dette forholdet tas i betraktning når risiko og beredskap skal vurderes.

6. Forholdet til Norges folkerettslige forpliktelser

Bellona vil henstille om at det foretas en bred gjennomgang av forholdet til Norges folkerettslige forpliktelser i denne sammenhengen, og at dette tas inn som et eget punkt i utredningsprogrammet: Hvordan vil helårig petroleumsvirksomhet i området Lofoten – Barentshavet kunne komme i konflikt med konvensjoner og avtaler Norge er tilsluttet? Bellona vil særlig peke på følgende forpliktelser som kan være av relevans og derfor må inngå som en sentral del i utredningen, men understreker at det selvfølgelig må foretas en gjennomgang også av andre relevante konvensjoner og internasjonale forpliktelser:

• • Bern-konvensjonen (Convention on the conservation of European wildlife and European habitats), se særlig artikkel 5-10, blant annet med henvisning til anneksene I-IV. All flora og fauna i de aktuelle områdene må kartlegges, og mulig virksomhet må vurderes i forhold til konvensjonsforpliktelsene. Dette må sees i sammenheng med flere sårbare arter i undersøkelsesområdet.

• • Bonn-konvensjonen om vern av trekkende arter av ville dyr (Convention on the Conservation of Migratory Species of Wild Animals)

• • Biodiversitetskonvensjonen (Convention on Biological Diversity), se f.eks. artikkel 5 om samarbeidsplikt og artikkel 7 om identifisering og monitoring av aktiviteter som kan ha innvirkning på det biologiske mangfoldet.

• • OSPAR-konvensjonen (Convention for the Protection of the Marine Environment of the North-East Atlantic), se f.eks. art. 5 om forurensning fra offshorekilder.

• Kyoto-protokollen; Bellona forventer en realistisk vurdering av forholdet mellom en eventuell åpning av Barentshavet for oljeutvinning og samtidig reduksjon av CO₂-utslippene i samsvar med Kyoto-protokollen. Tidligere vurderinger, se f.eks. punkt 11.7 i NOU 2002: 7, Gassteknologi, miljø og verdiskaping, innebærer ingen tilfredsstillende behandling av spørsmålet. Konkrete planer om reduksjoner må trekkes inn siden eventuell virksomhet i Barentshavet vil inngå som en del av den helhetlige CO₂-politikken. For beslutningstakere og opinionen er det viktig å se sammenhengen; at en åpning av Barentshavet for petroleumsutvinning f.eks. vil kunne fremtvinge reduksjoner og nedbygging av annen virksomhet som medfører CO₂-utslipp.

Norge har internasjonalt vært en pådriver i Kyoto-prosessen, jf. f.eks. initiativene før og under Johannesburg-forhandlingene. Uavhengig av at Kyoto-protokollen ikke er trådt i kraft, og uavhengig av spørsmålet om kvotehandel i Norge og EU, må denne positive holdningen følges opp med aktive, realistiske handlinger knyttet til fremtidige prosjekter i Norge. Grundige vurderinger innenriks er det minste som kan foretas for å vise at det finnes en virkelig Kyoto-vilje.

• • Havrettskonvensjonen, jf. f.eks. artikkel 194

• • Konvensjonen om grenseoverskridende forurensning (Convention on long-range transboundary air pollution) med tilhørende protokoller; utslippene fra petroleumsvirksomheten vil naturligvis ikke følge landegrensene.

• • Mulig relevante bindinger i EØS-avtalen og tilhørende sekundærlovgivning; Snøhvit-saken er et eklatant eksempel på at svikt og mangler ved håndteringen av EØS-regelverket medførte usikkerhet og betydelige merkostnader.

• • Forholdet til konvensjoner, rettsakter og annet relevant materiale som administreres av International Maritime Organization

• Et sentralt trekk ved folkeretten er at mange forpliktelser er etablert ved folkerettslig sedvanerett, og at f.eks. rettsregler i konvensjoner Norge ikke har ratifisert likevel kan binde Norge i kraft av sedvaneretten. Relevante sedvanerettsregler må derfor utredes; som eksempel kan nevnes regelen om forbud mot å volde betydelig skade på annet lands territorium. Ved oljeulykker kan denne aktualiseres.

Bellona anser det som viktig at Norges folkerettslige forpliktelser tas seriøst, utover egenverdien for økosystemene. Norge risikerer ellers blant annet å bli saksøkt for Havrettsdomstolen og Den internasjonale domstol i Haag. I tillegg til denne juridiske siden, vil det politisk være svært uheldig både for Norge generelt og den sittende regjering spesielt dersom Norges utnyttelse av Barentshavet står i strid med internasjonale normer.

7. Forholdet til andre internasjonale føringer

Selv om det ikke dreier seg om ratifiserte konvensjoner eller folkerettslige forpliktelser, bør Norge opptre i samsvar med internasjonale avtaler, resolusjoner, «soft law» og vitenskapelige resultater. Kartlegging av internasjonal forskning er i denne forbindelse av avgjørende betydning, og Bellona anser at dette også bør være en viktig del av utredningen. Norsk politikk og ressursforvaltning bør være i samsvar med hva som er internasjonalt anerkjent og anbefalt. En innsnevring til ren norsk dokumentasjon er i dette tilfellet ikke forsvarlig; hensynet til naturressursene i Barentshavet gjør det påkrevet med et så grundig vitenskapelig grunnlag som mulig. Dersom annet tilgjengelig forskningsmateriale ikke benyttes, må spørsmålet om relevans vurderes grundig. Innhenting av erfaringer fra andre land med erfaringer fra lignende klimatiske forhold

(som Canada, Russland, USA m.v.) må utgjøre en naturlig del av en slik prosess. Relevante fora å vende seg til i denne delen av utredningen kan blant annet være:

• • Arktisk Råd (jf. retningslinjer for konsekvensutredninger)

• • Det internasjonale havforskningsrådet, ICES (International Council for the Exploration of the Sea), herunder ACE (Advisory Committee on Ecosystems)

• • IUCN (International Union for Conservation of Nature)

• • Den internasjonale organisasjonen for bevaring av nord-atlantisk laks, NASCO ( North Atlantic Salmon Conservation Organization)

• • Den nord-atlantiske sjøpattedyrkommisjonen, NAMMCO (North Atlantic Marine Mammal Commission)

• • ICCAT (The International Convention for the Conservation of Atlantic Tunas); selv om Norge ikke er medlem, har Norge deltatt som observatør på flere av kommisjonsmøtene og spørsmålet om medlemskap er til vurdering. Gode grunner taler derfor for at det bør handles i samsvar med Kommisjonens anbefalinger, forskningsresultater m.v.

• Nordisk samarbeid av relevans; blant annet i regi av Nordisk Ministerråd. Forvaltningen av Barentshavet må skje i forståelse og samsvar med ressursforvaltningen i resten av Norden.

Etter Bellonas syn er det av altoverskyggende viktighet at det ikke tas for lett på denne delen av utredningen. Det må settes av den tid som er nødvendig for at forholdet til internasjonale forpliktelser og føringer skal kunne klarlegges og behandles på en forsvarlig måte.

Barentshavet må ses som en helhet; en eventuell russisk petroleumsutvinning får derfor avgjørende betydning for hva det er forsvarlig å gjøre fra norsk side. Jf. det overordnede målet med utredningen: En bærekraftig forvaltning av Barentshavet som helhet

Videre er det ingen grunn til å tro at russerne vil bruke samme erfaring og teknologi hvis dette er kostbart. Å forsvare norske inngrep i Barentshavet med at dette skal hjelpe Russland kan ikke være et holdbart argument; virkningene av en norsk virksomhet vil uansett føre til en verre totaltilstand.

Samarbeid, koordinering og gjensidig utveksling av informasjon – mulighetene for aktiv bruk av denne typen kanaler – må uansett utredes.

8. Samfunnsforhold

• • De samfunnsmessige konsekvensene av en eventuell petroleumsvirksomhet må problematiseres og utredes grundig. Distriktspolitiske argumenter kunne f.eks. være en mulig legitimering, men det må da utredes bredt om dette virkelig er gunstig for regionen eller om andre tiltak, f.eks. økt satsing på fiskeriindustrien, er mer hensiktsmessig. Mulige negative virkninger for landsdelen som helhet av en oppblomstring enkelte steder må inngå i vurderingen.Videre må det behandles om dette eventuelt vil få korresponderende negative virkninger i andre deler av landet som ikke får den samme drahjelpen.

• Barentshavets «uberørte» karakter: Norges valg, utøvelsen av norsk rådighet og suverenitet, vil ha betydning for hele verden. Det er derfor av særlig viktighet at hele utredningen gjøres så grundig og vitenskapelig basert som overhodet mulig. Enhver form for hastverk og forsering må unngås. Utredningen må ta seg tid til å vente på nødvendig forskning som ikke er gjort. Norge må også i denne sammenheng opptre i samsvar med det internasjonalt anerkjente føre vár-prinsippet.

Ifølge forslaget til utredningsprogram skal samiske forhold normalt utredes i forbindelse med feltspesifikke utredninger og lokaliseringsstudier. I slike tilfeller utredes «konkrete problemstillinger knyttet til reindrift og arealbruk». I relasjon til petroleumsvirksomhet i Barentshavet, vil imidlertid trolig problemstillinger knyttet til samisk kyst- og fjordfiske, være en vel så aktuell problematikk som problemer relatert til reindrift og arealbruk. Dette fordi det foregår et utstrakt samisk kyst- og fjordfiske, særlig utenfor Finnmark og Nord-Troms, som opplagt kan bli berørt av petroleumsvirksomhet der, både i form av tap av fiskefelt og i form av forurensning og eventuelle utslipp.

Bellona vil også bemerke at samiske interesser kan påberope seg et konkret rettsgrunnlag både for å delta i bruk, styring og bevaring av ressursene i de områder de tradisjonelt har utnyttet for sin næringsvirksomhet. De bestemmelser som sikrer de nevnte samiske interessene hører således naturlig med i en bred gjennomgang av forholdet mellom framtidig helårig petroleumsvirksomhet i Barentshavet og Norges folkerettslige forpliktelser. Det kan i denne forbindelse særlig vises til artikkel 15 i ILO-konvensjon nr. 169 fra 1989, som i motsetning til bestemmelsen i konvensjonens artikkel 14 neppe er begrenset til områder på land, samt artikkel 27 i FN-konvensjonen om sivile av politiske rettigheter av 1966, som ble inkorporert i norsk rett ved lov 22. mai 1999 nr. 30.

Hvilke vilkår kan settes?
 
Det heter i ULB at i områder hvor utredningsarbeidet kommer til at det foreligger begrenset kunnskap, kan det settes særlige vilkår til virksomheten i forhold til selve aktiviteten. Således kan vilkår i form av arealbegrensninger og tidsbegrensninger måtte påregnes i mangelfullt kartlagte områder. Bellona ber om at det utredes hvor langt myndighetene kan gå i å sette denne typen vilkår etter petroleumsloven og etter den alminnelige vilkårslæren. Det bør her tas med i utredningen hvilke vilkår som evt. vil kunne utløse en erstatningsplikt for det offentlige som følge av pålagte begrensninger. Et poeng i denne sammenhengen er hva som skal skje når det etter at vilkårene er satt, fremkommer nye opplysninger om mangelfull kunnskap som ikke var kjent på tillatelsestidspunktet.

9. Null utslipp til sjø

9.1. Definisjonen av begrepet «nullutslipp»
I «Utredning av konsekvenser av helårig petroleumsvirksomhet i området Lofoten- Barentshavet» (ULB) legges det til grunn at en evt. fremtidig petroleumsaktivitet i området skal basere seg på et teknologiregime som forankres i null utslipp til sjø. Nullutslippsbegrepet defineres som null utslipp av produsert vann, samt borekaks og slam fra boring ved normal drift.

Det har lenge versert en diskusjon omkring hva som ligger i begrepet «nullutslipp». I Stortingsmelding nr. 58 (1996-97), «Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling» (kapittel 6.4) er det nedfelt at det «for nye funn med selvstendige utbyggingsløsninger som hovedregel ikke skal tillates miljøfarlige utslipp (nullutslipp)». Når det gjelder eksisterende felt skal det etableres «løsninger som ikke medfører utslipp av olje eller mulige miljøfarlige kjemikalier». Meldingen viser til at det skal gjøres kost/nytte- vurderinger som gjør at utslippene minimeres. Dersom nullutslipp medfører betydelige ulemper som store økonomiske belastninger, unntas det altså fra kravet. Implementering av nullutslipp skal skje innen år 2005.

SFT og Oljeindustriens landsforening (OLF) startet etter stortingsmeldingen et samarbeid for å følge opp kravet om nullutslipp. Nullutslippsrapporten (november 1998) er et resultat av dette samarbeidet. Rapporten beskriver og diskuterer teknologiske muligheter og noen av konsekvensene innføringen av disse vil ha. I rapporten gis også en definisjon av nullutslipp:

Nullutslipp kan nås ved en kontinuerlig reduksjon av miljøskadelige utslipp mot et praktisk nullnivå, der miljøskadeligheten avhenger av innholdet av potensielt miljøfarlige kjemikalier i tillegg til tid og sted for utslippet.

Nullutslipp, slik det her er definert, betyr altså ikke null utslipp, men null utslipp av miljøfarlige forbindelser. Hva som er miljøskadelige utslipp er imidlertid umulig å fastslå da langtidseffektene av utslippene er svært dårlig kartlagt. Det fastslås da også i Nullutslippsrapporten at «forståelsen av hva som faktisk er eller kan være miljøskadelige utslipp kan endres og sannsynligvis skjerpes etter hvert som man får økt kunnskap». Denne nullutslippsdefinisjonen bryter således både med vanlige språklige fortolkninger av begrepet og med føre var – prinsippet.

Samtidig som det understrekes at kunnskapen om langtidseffektene av offshoreutslipp er meget dårlig, opplever forskningsinstitusjoner at det er svært vanskelig å få statlig økonomisk støtte til forskning på langtidsvirkningene av utslippene fra oljeindustrien. Satt litt på spissen kan man altså si at nullutslippsmålsetningen så langt har vært basert på mottoet: «Det man ikke vet, har man ikke vondt av.» 
 
Norske myndigheter og norsk industri anser at innføring av spesifikke utslippskrav, som f.eks. lavere innhold av olje i vann, ikke er den riktige måten å angripe nullutslippsproblematikken på. Dette begrunnes med at forholdene på de enkelte feltene er svært forskjellige. I stedet skal nullutslipp synliggjøres som en strategi hos de enkelte operatørene. Hver enkelt operatør skal kunne sette sine egne grenser og miljøkrav ut fra feltspesifikke forhold.

SFT gav i 1999 operatørselskapene pålegg om å foreta en gjennomgang av mulighetene for å nå nullutslipp innen 2005 på alle felt i drift. I 2000 leverte alle operatørene sine nullutslippsrapporter. Status for nullutslippsarbeidet må rapporteres hvert år. SFT vil ikke komme med konkrete pålegg overfor operatørene før 2003, men har uttalt at alle operatørene må gjøre noe med utslippene av produsert vann. Man har sett tendenser til at operatørene har argumentert for at utslippene allerede er ved et praktisk nullnivå.

Med bakrunn i ovennevnte diskusjon om hva som ligger i begrepet nullutslipp er det gledelig at begrepet strammes inn i ULB til;

null utslipp av produsert vann, samt borekaks og -slam fra boring, ved normal drift.
 
Det skal i følge ULB legges til grunn et teknologiregime hvor det er mulig med et faktisk nullutslipp. Til tross for denne innskjerpingen stiller Bellona seg tvilende til hvor langt myndighetene vil gå i å kreve faktiske nullutslipp ved en evt. petroleumsvirksomhet i Lofoten- Barentshavet. Vi mener allerede nå at det kan sees indikasjoner på at også denne nye og stramme definisjonen på nullutslipp er i ferd med å vannes ut.

Implementering av såkalt «nullutslipp», dvs. null utslipp av miljøfarlige forbindelser er planlagt å finne sted innen år 2005. For å få til faktiske nullutslipp må det til en vesentlig heving av teknologinivået ut fra dagens nivå. Således vil man sannsynligvis stå overfor søknader om utbygging og drift i området før det er teknologisk mulig med nullutslipp slik det defineres i ULB. Det bør derfor gjøres en grundig vurdering av om og når det er teknologisk mulig å drive petroleumsvirksomhet i dette området med null utslipp. Her bør også det økonomiske aspektet trekkes inn. Dersom dette viser seg økonomisk eller teknisk umulig bør, det gjøres klart at forutsetningene for petroleumsvirksomhet i området faller bort.

Det er allerede gitt tillatelse til drift på Snøhvit. Driften på Snøhvit medfører utslipp av produsert vann selv om det er i betydelig mindre mengder enn fra oljeproduksjon. Allikevel er det utslipp som vil bryte med forutsetningene om nullutslipp slik de er definert i ULB. Bellona ber derfor om en redegjørelse for om det er slik at faktisk nullutslipp skal legges til grunn, men at det er tenkt en vid adgang til å søke dispensasjon fra dette kravet. Troverdigheten til løfter om nullutslipp blir ikke særlig stor om prinsippet brytes allerede før denne utredningsprosessen er ferdig og det gis tillatelse til utslipp av produsert vann på Snøhvit.

9.2. Teknologiske løsninger for reduksjon av miljøskadene av produsert vann
Så vidt Bellona kjenner til, er det i dag ikke mulig å oppnå null utslipp av produsert vann, borekaks og- slam fra petroleumsdrift.

Tiltakene for å redusere miljøskade av produsert vann kan deles inn i tre hovedområder:

• • Reduksjon av vannproduksjonen

• • Reinjeksjon av produsert vann

• Rensing av produsert vann før utslipp til sjø

9.2.1. Reduksjon av vannproduksjonen
 
Reduksjon av vannproduksjonen har ikke bare den fordel at det reduserer miljøskade, det medfører også store besparelser for operatørene siden mindre mengder vann må pumpes opp på plattformene og renses. Utforming og plassering av nye brønner kan begrense vannproduksjonen betydelig.

Vannavstengning av deler av en brønn ved bruk av sement eller mekaniske plugger er en metode for å redusere vannproduksjonen. En eller flere soner blir stengt av for en periode ved hjelp av sement eller plugger. Før eller senere finner vannet nye veier ut. Vannavstengning har hovedsakelig blitt brukt der hvor redusert vannproduksjon har vært nødvendig av praktiske og økonomiske grunner. Vannavstengning kan også medføre at behovet for trykkstøtte reduseres. Vannavstengning er ikke en ny teknikk, men det er etter hvert blitt utviklet nytt utstyr og nye metoder som muliggjør mer fleksibel og selektiv avstengning av vannproduserende soner. Potensialet for vannavstengning er feltavhengig.

Injeksjon av CO₂ i stedet for vann som trykkstøtte vil redusere vannproduksjonen dramatisk. Videre vil feltets levetid forlenges. I Texas har det i mange år vært brukt CO₂ som trykkstøtte. I Texas har CO₂-gassen kommet fra naturlige kilder, noe som ikke har vært mulig i Nordsjøen. Det eksisterer nå teknologi som kan separere CO₂ fra andre avgasser etter forbrenningsprosesser. Det er derfor mulig å separere CO₂ fra avgassene til kull- eller gasskraftverk, transportere gassen i rør ut til oljeinstallasjonene i Nordsjøen og så injisere den i formasjonene.

9.2.2. Reinjeksjon av produsert vann
 
For å drive ut olje i modne oljefelt blir det injisert vann som trykkstøtte. Tidligere ble det bare brukt sjøvann til dette. De senere årene har det i større grad blitt benyttet produsert vann. Hvis injeksjonen av det produserte vannet erstatter injeksjon av sjøvann, medfører det relativt små merinvesteringer, og ingen økning i luftutslippene.

Reinjeksjon av produsert vann er aktuelt ved nesten alle feltene på norsk sokkel. Det kan imidlertid være begrensninger p.g.a. problemer med utfellinger, avleiringer og termisk oppsprekking. Ingen felt injiserer i dag 100% av det produserte vannet. Injeksjonspumpene har begrenset regularitet og kapasitet, og operatørene ønsker ikke å stoppe produksjonen. Maksimalt 90% av det produserte vannet anses å kunne reinjiseres hvis produksjonen skal gå kontinuerlig. Det betyr således at denne teknologien må utvikles ytterligere om den skal tilfredsstille kravet til null utslipp av produsert vann.

Et annet alternativ er å bore egne brønner for reinjeksjon av produsert vann der dette ikke kan brukes til trykkstøtte (deponeringsinjeksjon). Dette kan i mange tilfeller medføre økte utslipp til luft og betydelige merinvesteringer.

Havbunnsseparasjon, eller nedihullseparasjon, er en teknikk der produsert vann skilles ut fra brønnstrømmen på havbunnen slik at bare olje og gass transporteres til produksjonsinnretningen. Mesteparten av vannet blir deretter reinjisert. Dette medfører at det blir redusert behov for kjemikalier (bl.a. korrosjons- og hydrathemmere) i anleggene på overflaten i tillegg til at man vil få redusert energibehov og høyere produksjonskapasitet. Foreløpig har Norsk Hydro tatt i bruk teknologien på Troll, og den har så langt fungert godt.

9.2.3. Rensing av produsert vann
 
Produsert vann renses i dag fordi det stilles krav om at vann som slippes ut ikke kan inneholde mer enn 40 mg/L dispergert olje. Vannet renses mekanisk ved hjelp av flotasjonstanker, separatorer, hydrosykloner, sentrifuger og filtre. For å bedre separasjonsprosessen behandles også vannet kjemisk med bl.a. emulsjonsbrytere.

Disse renseteknologiene er utviklet med tanke på å rense dispergert olje. Metodene renser i liten grad de mest skadelige komponentene som er aromatiske hydrokarboner som alkylfenoler og PAH-forbindelser. Fordi det inntil nylig kun har vært fokus på dispergert olje, har det i svært liten grad vært vurdert å rense produsert vann for oppløste komponenter.[7] Det har ikke vært vilje til å innføre utslippsgrenser for løste komponenter fordi det ikke har fantes teknologi som kan rense så store mengder produsert vann det her er snakk om. Det er en rekke teknologier under utvikling, men det finnes fortsatt ikke noen teknologi som er godt egnet til å redusere utslippene av løste komponenter ved alle felt. Begrensingen er først og fremst kapasitet, noe som igjen henger sammen med vekt- og plassbegrensninger på plattformene. Det må derfor utredes om det finnes teknologi for å rense produsert vann for løste komponenter i det aktuelle området.

9.3. Sammenheng mellom utslipp til vann og luft
Reduksjon av utslipp til vann vil i mange tilfeller øke energibehovet og dermed også utslippene til luft fordi de fleste offshoreinstallasjonene bruker gassfyrte turbiner for energiproduksjon. Utslippene består i tillegg til CO₂ og NO_x også av flyktige organiske forbindelser (VOC) og CO. I 2000 ble det sluppet ut 10,5 millioner tonn CO₂ og 50 000 tonn NO_x fra den norske offshorevirksomheten[8].

Hvor mye energi som kreves ved reinjeksjon vil være svært feltavhengig, og variere over tid avhengig av vannmengde og reservoartrykk. Hvis reservoartrykket i brønnen hvor vannet produseres fra er høyt, og det injiseres i soner med lavere trykk, vil bruk av energi kunne unngås. Dette er f.eks. tilfelle ved Hydros felt Heimdal. På Trollfeltet derimot, er reservoartrykket lavt og vannet må pumpes flere kilometer unna til et egnet reservoar, noe som gir et høyt energiforbruk.

9.4. Følger av at det ved utredningsarbeidets slutt ikke foreligger teknologi som kan gi null utslipp av produsert vann, borekaks og slam fra boring
I ULB kapittel 1.1 side 4 heter det om målsetningen med utredningsarbeidet:

Målsetningen med dette arbeidet er å gjøre en vurdering av om det er mulig med helårig petroleumsvirksomhet i området uten at det oppstår uakseptable skadevirkninger. Det skal legges til grunn et teknologiregime som er forankret i null utslipp til sjø. Dette medfører at aktivitetsom tidligere medførte negative konsekvenser eller var ansett som risikofylt, nå og i fremtiden kan gjennomføres med langt lavere potensiale for skade på miljø og andre virksomheter. Basis for dette er den kontinuerlige teknologiutvikling som drives for å øke sikkerhetsnivå og redusere miljøskade.

Bellona er usikker på hva som ligger i dette og ber om at dette presiseres nærmere. Jamfør hva som er sagt over, vil det ikke foreligge teknologiske løsninger som sikrer null utslipp til sjø innen dette utredningsarbeidet er ferdig. En slik teknologi vil kanskje ligge 10 -15 år frem i tid. Er utgangspunktet da at det ikke skal åpnes for petroleumsvirksomhet i Lofoten – Barentshavet? Eller betyr ovennevnte formuleringer bare at det som er risikofylt i dag vil bli mindre risikofylt med tiden på grunn av den teknologiske utviklingen? Hvordan skal i såfall evt. søknader om utbygging og drift behandles før det er teknologisk mulig å drive uten utslipp til sjø?

9.5 Konsekvenser av utslipp til sjø
Når nå konsekvensen av helårig petroleumsvirksomhet i Lofoten – Barentshavet skal utredes er det viktig å hele tiden ha i tankene at miljøet i nordlige områder er mer følsomt for forurensninger enn miljøet i f.eks. Nordsjøen. Olje og kjemikalier brytes saktere ned p.g.a. lavere temperatur og mindre lys. Dessuten inneholder planter og dyr mye mer fett. Dette gjør at planter og dyr i nordområdene i større grad vil kunne akkumulere miljøgifter[9]. Videre er disse områdene kanskje de viktigste fra et fiskerimessig synspunkt. I juni og juli kan over 90 % av årsklassen av norsk-arktisk torsk være samlet over Tromsøflaket i Barentshavet, og området virker som et konsentrasjonsområde for torskeyngel[10].

Det er i dag ikke kartlagt hvilke langtidsvirkninger utslippene fra petroleumsindustrien har. Petroleumsinstallasjonene ligger i eller nær viktige gyte- og oppvekstområder for rike fiskebestander. Hvis utslippene fra oljeinstallasjonene har negative virkninger for oppvekst- og levevilkårene for fisk, eller for fiskens kvalitet som menneskeføde og næringsmiddel, kan det få svært alvorlige konsekvenser.

Av forbindelsene i produsert vann er det PAH-forbindelser og alkylfenoler som antas å være de farligste. Det finnes omfattende dokumentasjon på at eksponering for PAH-forbindelser kan føre til kreft, nedsettelse av immunforsvaret samt påvirke reproduksjon og utvikling hos fisk. I Nordsjøen er det funnet forhøyede konsentrasjoner av PAH-forbindelser så langt som 10 km fra utslippspunktet.

Nye forskningsresultater fra Havforskningsinstituttet viser at utslippene av alkylfenoler kan påvirke torskens formeringsevne. Dette har kommet svært overraskende på industrien. Industri og myndigheter snakker om «nullutslipp» i 2005, men dette er i beste fall villedende, da det ikke dreier seg om virkelig nullutslipp, men en minimering av utslipp som anses å være miljøskadelige. De nye forskningsresultatene om alkylfenolers virkning på torsk må derfor føre til at utslippene av alkylfenoler begynner å bli ansett som miljøskadelige.

Videre slippes det ut store mengder tungmetaller med borevæsker tilsatt vektstoffet barytt. Det slippes også ut tungmetaller med produsert vann. Tungmetaller kan foreligge i mange ulike kjemiske former, og skadeligheten og tilgjengeligheten i miljøet er avhengig av denne.

9.5.1. Hva gjør utslippene med miljøet?
 
Det slippes ut en lang rekke forskjellige stoffer fra petroleumsindustrien, både stoffer som forekommer naturlig i formasjonene, og kjemikalier som brukes under boring og produksjon. Det er godt dokumentert at disse utslippene kan påvirke det marine miljøet. Dette kan skyldes de kjemiske egenskapene til stoffene som slippes ut, eller det kan skyldes de fysiske egenskapene (f.eks. nedslamming). I hvilken grad det økologiske systemet blir endret avhenger av mange faktorer. Utslippsmengdene må ses i sammenheng med miljøets evne til f.eks. å fortynne, bryte ned, omdanne, ta opp, akkumulere, eller nyttiggjøre seg stoffene. Videre har forskjellige organismer svært ulik toleranse for forurensing, og hvorvidt de påvirkes kan avhenge av faktorer som temperatur, årstid, på hvilket livsstadium organismen blir utsatt for forurensingen, og eksponeringstiden.

Det skilles mellom akutte og kroniske effekter. Det finnes lite kunnskaper om den kroniske giftigheten (langtidseffektene) til produsert vann, men den akutte toksisiteten er derimot forholdsvis godt dokumentert. 
 
9.5.2. Hva med forholdene i Lofoten og Barentshavet?
 
Det er godt dokumentert at alkylfenoler har hormonhermende effekt. Spørsmålet er om evt. utslipp av alkylfenoler med produsert vann vil kunne medføre stor nok konsentrasjon til at det får noen effekt på fisken i Lofoten, Barentshavet. Inntil nylig har det ikke vært gjort studier på alkylfenolers påvirkning på torsk med konsentrasjoner og forhold som er gjeldende ved petroleumsinstallasjoner i Nordsjøen. Havforskningsinstituttet har imidlertid de siste årene gjort laboratoriestudier på langtidsvirkninger av alkylfenoler på torsk[11]. Det ble gjort to uavhengige forsøk, som begge ga samme resultat. Det ble funnet store effekter på de naturlige steroidnivåene både i hunn- og hannfisk.

• • Det ble funnet en kraftig reduksjon av østrogennivået. Den største nedreguleringen av østrogennivået ble funnet ved høyest dose alkylfenoler. Det ble ikke funnet noen klar dose-responssammenheng, selv det laveste dosenivået ga effekt.

• • Som følge av de reduserte østrogennivåene fikk hunnfisken redusert vekt av kjønnsorgan

• • Hunnfisken utviklet rogn senere enn normalt og fikk gytestart 21 dager senere enn kontrollgruppen. Dette kan få alvorlige følger da fiskens gytetidspunkt fra naturens side er tilpasset et tidspunkt på året da tilgangen på mat er størst.

• • Hannfisk fikk forhøyede verdier av vitellogenin. Vitellogenin er et protein som produseres i leveren hos hunnfisk og som blir til plommemasse i torskeegget. Hannfisken ble altså «feminisert».

• Det ble funnet endringer i modningsmønsteret for kjønnsorganet til hannfisk. Andelen modne sædceller ble redusert, noe som reduserer hannfiskens befruktningsevne

Studiene til Havforskningsinstituttet er basert på en modell[12] som beregner havstrømmer, fortynningsfaktorer, svømmende fisk og bioakkumuleringsfaktorer innenfor en radius på 20 km. av Haltenbanken. Doseringen som ble brukt tilsvarer en sjøvannskonsentrasjon på 0,032 ppb. Dette er ekstremt mye lavere konsentrasjon enn hva som tidligere er rapportert å ha effekt på fisk, og effekter ved enda lavere konsentrasjoner kan ikke utelukkes.

Det er gjort få studier på nedbrytningstiden av alkylfenoler i sjøvann, men de studiene som er gjort indikerer at forbindelsene har en forholdsvis lang nedbrytningstid. Nedbrytningstiden øker med økende kjedelengde. For nonylfenol (C9) har man funnet at det tar 401 dager før 95% av forbindelsen er brutt ned. Dette betyr at alkylfenoler kan akkumuleres over tid.

10. Petroleumsfrie områder

Opprettelse av petroleumsfrie områder vil skåne de mest sårbare områdene på norsk sokkel mot forurensing i forbindelse med petroleumsvirksomhet. ULB må legge like stor vekt på at områder kanskje bør vernes som at det kan drives petroleumsvirksomhet. Dersom det kun settes utgangspunkt i at det skal være petroleumsvirksomhet i området, vil man få en skjev vinkling. Bellona viser ellers til en rapport Natur og Ungdom kom med 26. September 2000: » Petroleumsfrie fiskeriområder. Forslag til oljeverneplan».

11. Miljø- og ressursforvaltning

Det må gjøres en vurdering av om aktivitet i Barentshavet er velegnet ut ifra to motsatte forutsetninger: Et ønske om å redusere utvinningstakten versus et ønsket om å øke utvinningen av fossile ressurser på norsk sokkel. Det vurderes ikke hvor vidt det ene hensynet er bedre enn det andre, men vi viser her noen punkter som bør være en del av ULB sett i forholdet til ønsket om en helhetlig miljø- og ressursforvaltning.[13]

11.1. Barentshavet sett i lys av et ønske om å redusere utnyttelsen av fossile ressurser
Det finnes en rekke virkemidler for å redusere utvinningstakten. De mest aktuelle vil være å:

• • Ikke åpne områder for petroleumsvirksomhet

• • Stenge områder for petroleumsvirksomhet

• • Ikke gi utvinningstillatelser

• • Trekke tilbake utvinningstillatelser

• • Begrense aktivitet i tid og rom

• • Ikke tillate utbygginger

• • Forskyve investeringer utover i tid

• Innføre produksjonsbegrensninger

Virkemiddelet «ikke å åpne områder» ble blant annet brukt ved vurderingen av en del nye områder på midt-norsk sokkel og i Skagerrak. Disse områdene ligger innenfor influensområdet til ULB.

Utsettelse av nye felt har blitt gjennomført for å dempe investeringene i norsk økonomi. Selskapene hadde heller ikke sterke motforestillinger mot dette på grunn av at det høye tempoet og presset i sektoren fordyrer prosjektene.

Produksjonsøkningen i Norge i perioden 1990 til 1994 tilsvarte for eksempel 35 prosent av den totale produksjonsveksten utenfor OPEC, mens veksten i Storbritannia var nesten like stor. Totalt var veksten i Nordsjøen bare 15 prosent lavere enn den totale veksten i hele OPEC. På denne måten undergraver Norge internasjonalt samarbeid for å begrense oljetilførselen, og gir implisitt uttrykk for at alle i OPEC som eksporterer mindre olje enn Norge – alle unntatt Saudi-Arabia – egentlig tar feil når de prøver å begrense tilbudet i verden, ettersom dette jo ikke skulle ha noen betydning.

11.2. Barentshavet sett i lys av et ønske om å øke utnyttelsen av fossile ressurser
Ut ifra et ønske om å øke utnyttelsen av fossile ressurser på norsk kontinentalsokkel bør ny tilgang ut ifra en miljø- og ressursbetraktning lokaliseres gjennom (prioritert rekkefølge):

• • Økt ressurseffektivitet i eksisterende produksjon og transport

• • Økt utnyttelsesgrad av reservene i felt i produksjon

• • Prosjekter i tilknytning til eksisterende innretninger

• • Prosjekter i utbygde områder

• • Prosjekter i ikke åpnede områder

• • Prosjekter i sårbare områder

• Prosjekter i spesielt sårbare områder

Betydelig mengder gass blir i dag brent i gassturbiner offshore med meget lav effektivitet og bidrar til en vesentlig andel av de norske CO2-utslippene. I 1996 var forbruket mer en 10 TWh og forventes å stige til 14 TWh i år 2002/03.

Petroleumsvirksomhetens bidrag til de norske CO2-utslippene har økt fra 14% i 1990 til omlag 23% i 1997. I 2002 vil utslippene fra petroleumsvirksomheten være dobbelt så høye som i 1990. Det finnes en rekke tiltak for å bedre ressursutnyttelsen og redusere utslippene.

Forurensning er ressurser på avveie. Å frigjøre disse ressursene bør derfor ha førsteprioritet fremfor å øke produksjonskapasiteten med nye utbygginger.

I 1997 ble 22,6 milliarder Sm³ gass injisert på norsk sokkel, det tilsvarer hele 53,42% av den samlede mengden gass som ble eksportert. Volumet forventes å øke til 30 – 35 milliarder Sm³ I 2002.

Årsaken er primært at gass blir injisert som trykkstøtte for å produsere olje, men felt injiserte også på grunn av manglende transportløsning for gassen- enten fysisk i form av manglende rør eller på grunn av at man ikke fikk allokert et ønsket volum.

Isteden for å injisere gass for produksjon av olje er det også mulig å produsere hydrogen og CO2, hvor CO2 deretter benyttes som «drivgass» i reservoaret. Hydrogenet kan deretter anvendes til en rekke andre energiformål.

I varme perioder av året er den norske gasseksporten vesentlig lavere enn på vinteren, slik at det er ledig kapasitet, og det finnes en rekke felt som kan levere betydelig mer gass enn de produserer – dette vil være tilfellet selv om den norske eksporten øker vesentlig.

I sum betyr dette at det finnes en rekke kilder til gass som bør utnyttes fremfor å iverksette nye utbygginger. Tiltak rettet mot oljeformål vil også kunne øke denne produksjonen betydelig.

Hvis man likevel ønsker å iverksette nye utbygginger bør disse lokaliseres i den rekkefølge som vist tidligere. For å utnytte eksisterende ressurser best mulig bør ny produksjon lokaliseres i tilknytning til – eller nærhet av – eksisterende infrastruktur. Disse befinner seg naturlig nok også i regioner med noe industriell aktivitet, i motsetning til mer «uberørte» områder.

Barentshavet er på mange måter Europas siste villmark og har en rekke kvaliteter som gjør at det er her man sist ønsker petroleumsaktivitet. På grunn av at området ligger langt ifra eksisterende og kjente produksjonsprovinser og har en høy økonomisk risikofaktor, har man imidlertid etablert særskilte ordninger og spesielt gunstige vilkår for petroleumsaktiviteten.

Å gi særlig gunstige økonomiske vilkår for petroleumsvirksomhet i det mest sårbare området, fremfor å utnytte eksisterende ressurser bedre, kan ikke sies å være forsvarlig ressurspolitikk.

Konklusjon
Skal regjeringen ha troverdighet i spørsmål om petroleumsvirksomhet i sårbare områder, må det settes i gang et arbeid for virkelig å kunne vurdere sårbarheten til naturressursene og andre samfunnsinteresser.

Vår anbefaling blir derfor at den utredning som det her legges opp til blir omdøpt til et forprosjekt for en grundig utredning, og at denne settes i gang når forprosjektet er ferdig. Stans i aktiviteten, slik det legges opp til i forbindelse med dagens ULB, må dermed utvides til den endelige utredningen er ferdigstilt.

Følges dagens utredningsprogram vil utredningen ikke være egnet som beslutningsgrunnlag for forvaltningen av Lofoten – Barentshavet.

Referanser:

1) Olje- og Energidepartementet. St.meld. nr. 40 (1988-89). Tilbake
2) Olje- og Energidepartementet. St.meld. nr. 40 (1988-89). Vedlegg 1. Tilbake
3) Anker-Nilsen -88: Direktoratet for Naturforvaltning. Viltrapport 46. August 1988. Tilbake
4) Norges forskningsråd (2001). Langtidsvirkninger fra utslipp til sjø fra offshoresektoren. Tilbake
5) Natur og Ungdom, (2000): Petroleumsfrie fiskeriområder. Forslag til oljeverneplan.
. Tilbake
6) ibid. Tilbake
7) SFT (1998). Nullutslippsrapporten. . Tilbake
8) OLF (2001).. Tilbake
9) Olje- og energidepartementet (2001). Miljø 2001 og Norges forskningsråd (2001). Langtidsvirkninger fra utslipp til sjø fra offshoresektoren. Tilbake
10) Havforskningsinstituttet (2002). Konsekvensutredning for Snøhvit LNG. Tilbake
11) Havforskningsinstituttet (2001). Alkylerte fenolers hormonelle innvirkning på torsk . Tilbake
12) Rye et al (1996). Tilbake
13) Bellona 1999: Grønn Kraft og varme – miljøeffektive energiløsninger i det 21. Århundre, Bellonarapport 3:99. Tilbake