Selv vi som for lengst har konvertert til elbil, kommer til kort når vi skal preke om ladingen. Den er nemlig fortsatt ikke særlig mye å skryte av.

«Hva skal du ha for det?» spurte jeg eieren av hotellet. «Betal meg for de eggene du knuser», svarte hun. Min 30 meter lange skjøteledning hadde nettopp blitt trukket fra et støpsel på restaurantkjøkkenet, blitt forsiktig dandert mellom pappesker på gulvet og eggkartonger i vinduskarmen og ut av vinduet til bilen utenfor.

Slik ladet jeg bilen på elbilferie et sted i Lofoten. Det var helt klart en litt morsom, og ikke minst rimelig ladeopplevelse, men særlig brukervennlig var den ikke.

52 prosent velger bort elbil

En dansk elbilturist skrev i Politiken om sitt opphold i Norge i sommer: «Norge er elbilernes land, lyder det, men også her skal man slås med et fragmenteret og vanskeligt opladersystem.» Her til lands går debatten stadig om når og hvordan avgifter skal fases inn på elbiler. Nå sist var det Høyre som hev seg på og mente at en styrt innføring av avgifter vil gi god forutsigbarhet for forbrukerne. Da glemmer de at forutsigbarhet også handler om trygghet knyttet til den praktiske bruken av elbil.

Det offentlige spiller en nøkkelrolle og bør i langt større grad enn i dag medvirke til at lading av elbil blir mye mer tilgjengelig for folk, gjennom incentiver og gunstige rammevilkår for dem som skal bygge ut infrastrukturen.

Både tilgangen på lading og brukervennligheten til ladeinfrastrukturen må nemlig være mer enn gode nok hvis vi skal overbevise de 52 prosentene av nybilkjøpere som hittil i år ikke har valgt elbil, om at det faktisk kan fungere for dem.

Nybilkjøpere som tåler noen ulemper med ny teknologi, har allerede valgt elbil. De som skal overtales til å velge elektrisk nå, kalles i markedsføringens verden for den «sene majoriteten». De er mer skeptiske til nye ting og mindre villige til å endre vaner. De ønsker at ny teknologi skal være gjennomprøvd og brukervennlig.

Må være som å fylle bensin

Mine foreldre er av typen som kjøper ny bil når den gamle er brukt helt opp. Etter at jeg selv har hatt elbil i over to år, er de fortsatt ikke overbevist om at teknologien er noe for dem. Årsak: Selv vi elbilmisjonærer må innrømme at vi har et tynt teologisk fundament på ladefronten. Jeg får ikke glattet over det faktum at lading faktisk er ganske knotete og fortsatt altfor lite tilgjengelig.

Med mine syv lade-apper og tre ladebrikker er jeg nå godt skodd, men tilvenningen har tatt tid og skapt frustrasjon. Noen smidig overgang fra bensinbil har det ikke vært.

Å kjøre rundt med 30 meters ladekabel og be om å få lade bilen hos folk, skal ikke være nødvendig. Credit: Benjamin Strandquist, Bellona.

Å kjøre rundt med 30-meters skjøteledning på tur og spørre pent om å få bruke et støpsel her og der er ingen løsning for folk som foreldrene mine, ei heller å lese seg opp på betalingsmuligheter (som sjelden inkluderer en vanlig kortterminal), priser og ladehastigheter på hvert enkelt ladestopp. De vil ikke planlegge kjøreturen i en lade-app og bruker navigasjonssystemet i bilen kun hvis de absolutt er nødt til det. For dem må ladingen skje der hvor enn de bestemmer seg for å stoppe. De skal ikke måtte laste ned en ny app, registrere bankkort eller ladebrikke gjennom en ørtenstegsprosess eller sende en SMS for å starte en lading.

Heller ikke Tesla er gode nok

Tesla er i en klasse for seg, med forbilledlig mange ladere på hvert sted som er forbilledlig enkle å bruke. Allikevel er selv ikke Teslas superladerdekning i nærheten av å være på høyde med bensinstasjonsdekningen. Det er dit vi må komme uansett om bilen er Tesla eller Peugeot.

Enova, ladeselskaper, NVE som regulerer nettleie, grunneiere og betalingsformidlere er alle ansvarlig for hver sin bit av det som skal til for å skape et ladetilbud for elbiler som kan sammenlignes med tilgangen på konvensjonelt drivstoff i dag. Man skal ikke behøve å planlegge kjøringen med en elbil mer enn om man skulle kjørt en bensin- eller dieselbil. Dessuten må det være nok futt i laderne til at man bare rekker å spise én pølse, ikke tre pølser pluss en fem-pakk med boller.

Trenger trygge lade-oaser

Jeg har vært bilentusiast siden før jeg kunne snakke. Det første ordet jeg skrev, var ikke mitt eget navn, men «eksos». Bilentusiasten i meg ble først litt deppa da elbilene for alvor begynte å gjøre sitt inntog, men jeg konverterte raskt: Gassrespons, smidighet, stillhet og vibrasjonsløshet er avhengighetsskapende og gir jevnt over en mye bedre kjøreopplevelse enn noen forbrenningsmotor kan varte opp med.

Norge trenger forsyningssikkerhet for elbillading. Credit: Benjamin Strandquist, Bellona

Men vi trenger en forsyningssikkerhet. Bensinstasjonene har ligget der som trygge oaser i alle år, godt synlige på lang avstand. Hvis hver av disse hadde hatt like mange hurtigladere som drivstoffpumper, ville vi vært et godt stykke på vei. Tar vi høyde for at lading tar mer tid enn fylling, må man kanskje helst ha to-tre ganger så mange ladere som pumper.

Myndighetenes mål om at alle nye biler skal være nullutslippsbiler fra 2025, avhenger ikke lenger av at nok elbilmodeller skal komme på markedet. Den saken er biff. Med dagens avgiftsregime er de også gunstige nok i pris.

Nullutslippsmålet settes derimot i fare av at ladenettverket ikke på langt nær er godt nok. Det må bli så bra at medieoppslagene om køer og trøbbel med hurtigladere stilner helt. Det er dette som skal til for at de ikke-frelste skal gidde å sette seg inn i kilowatt og kilowatt-timer – og jeg forstår dem faktisk godt.

Innlegget ble først publisert av Aftenposten 24.august 2020.