Oljeselskapene har en helt egen skatteordning, der de får trekke fra 78 prosent av letekostnadene på skatten. Siden 2005 har også selskaper uten inntekter – og dermed uten skatt til Norge – fått utbetalt 78 prosent av kostnadene sine direkte på konto.

Et selskap som leter etter olje eller gass får refundert 78 % av utgiftene i letefasen fra staten. Dersom et oljeselskap finner olje og får inntekter, betaler de 78 % i skatt tilbake til staten.

• SE VIDEO: Slik ville leterefusjonsordningen virke på kafe

Men: Av 74 oljeselskaper i skattelisten for 2015 var bare 20 i skatteposisjon, altså i en «posisjon» der de hadde inntekter å betale skatt av. De andre selskapene fikk utbetalt til sammen 13,3 milliarder kroner kontant fra statskassen – bare i 2015.
Det er ingen garanti for at disse selskapene noensinne vil komme i skatteposisjon.

Direkte utbetalt leterefusjon er svært risikabelt, selv om regnestykket hittil har gått i pluss for staten.

Risikoen øker blant annet fordi oljeprisen i fremtiden er svært usikker. Mange analytikere mener den vil falle betydelig i løpet av noen få år. Samtidig tar det normalt omkring 10 år fra leting starter til et felt er i produksjon. Særlig utbygging av nye felt blir dermed risikabelt.

• LES: Skatteregimet er risikosport. Ny rapport fra WWF og Klimastiftelsen

Siden ordningen ble innført i 2005 og frem til 2015 har staten utbetalt 91,3 milliarder kroner til selskap uten inntekter. Staten tar ikke denne oppstartsrisikoen for industrien på land.

I august klaget Bellona leterefusjonsordningen inn for EFTAs kontrollorgan ESA, fordi vi mener ordningen utgjør ulovlig statsstøtte. ESA har gått i gang med å granske ordningen.

Oljeskatteregimet og tilknyttede problemstillinger er ikke forklart i en håndvending. Under fins derfor svar på en rekke typiske innvendinger mot  kritikken av leterefusjonsordningen.

Men… Betaler ikke også oljebransjen skyhøy skatt?

Credit: Getty Images

Jo, 78 prosent – eller ifølge Oljeskattekontoret reelt 68,7 prosent (forskjellen skyldes ulike fradrag og særordninger).

• Les mer om Oljeindustriens skattemessige fordeler i Norge nederst på siden
  

68,7 er uansett definitivt en høy skattesats, men det hjelper jo ikke hvis oljeselskapene ikke finner noe å skatte av. Eller hvis oljeprisen blir så lav at man ikke får noe noe overskudd å skatte av, til tross for funn og utvinning.

Oljeprisen vil etter alt å dømme påvirkes av lavere oljeforbruk når landene skal oppfylle sine klimaforpliktelser.

I tillegg åpner Norge felter stadig lenger nord, hvor mange brønner har vist seg å være tørre. I Barentshavet er det hittil boret over 100 ulønnsomme brønner. Feltet man håpet kunne bli Norges største, Korpfjell, viste seg i sommer å være tørt. Mange av feltene som faktisk åpnes, krever en svært høy olje- og gasspris for å lønne seg.

At det så i tillegg viser seg at myndighetene la et altfor stort intektspotensial til grunn da de åpnet Barentshavet for leteboring, gjør ikke saken bedre.

Tross dette tviholder olje- og energiminister Terje Søviknes på at Barentshavet er lønnsomt. Bellona har etterlyst dokumentasjon på dette, men har ennå ikke fått svar. I oktober 2017 innrømmet ministeren å ha feilinformert Stortinget om når skandalefeltet Goliat kan bli lønnsomt.

Regjeringens strategi for å kartlegge hvor mange lønnsomme funn som finnes, er å fortsette letingen. Det er risikofylt og kan skattebetalerne dyrt, når staten sponser 78 prosent av selskapenes leteutgifter – i håp om å få tilbake av et eventuelt overskudd.

Men… Tipper oljebransjen gladelig unnværer leterefusjonene hvis de også slipper den høye skatten?

Credit: Getty Imagegs

Flott, det er vi også for. Bellona mener det viktigste er at vi vrir oljeskattregimet bort fra å være så investeringsvennlig som det er i dag.

Hvert år satses flere titalls milliarder av våre skattepenger i håp om å få mer tilbake fra oljebransjen. Med det satser Norge store summer på en usikker og svært konjunkturstyrt bransje.

• Les også: Skattefordeler trigger  leteboring som ellers ville vært ulønnsom.

Det anser Bellona som en farlig strategi.

For å minke statens risiko, motvirke todeling av økonomien og frigjøre midler til nye satsinger, foreslår Bellona følgende endringer:

1. Sett et tak på refusjon av overskridelser
   Stortinget godkjenner budsjettene for offshore-utbygginger gjennom Plan for utbygging og drift (PUD). Likevel betaler staten 78 prosent av lete- og oppstartskostnader uansett hvor mye budsjettet sprekker. Å sette en grense som tilsvarer beløpet Stortinget har godkjent, vil tvinge fram mer realistiske budsjetter og spare staten for risiko.
2. Fjern friinntekten
   Dette er en subsidie som annen industri ikke har.
3. Avskrivningsreglene må speile levetiden til plattformene.
   I dag er avskrivningstiden seks år, mens plattformene bygges for å vare i minst 40 år. At oljeselskapene kan skrive ned verdien så raskt, gir dem en stor skattefordel som annen industri ikke har.
4. Stans utbetaling av skattefordeler til selskaper som ikke er i skatteposisjon
   Oljeselskaper får trekke fra 78 prosent av letekostnadene på skatten. Siden 2005 har også selskaper uten inntekter – og dermed uten skatt til Norge – fått utbetalt 78 prosent av kostnadene sine direkte på konto.
   Ordningen ble innført for å trekke flere mindre leteselskaper til norsk sokkel. Dette er gjerne selskaper som ikke har økonomisk ryggrad til å ta ansvar ved en evt storulykke.
   Ordningen bør opphøre umiddelbart.
5. Avvikle opphørsrefusjoner
   Olje­selskaper som går med underskudd og legger ned virksomheten på norsk sokkel har i dag krav på utbetalt opphørsrefusjon. I dette ligger det en potensiell utgift for staten på over 110 milliarder kroner. Lav oljepris øker risikoen for at staten må betale ut opphørsrefusjon.
6. Endre særskattesatsen for petroleumsselskaper
   Særskatten er i dag på 53 prosent (+ selskapsskatt på 25 prosent = 78 prosent). Å senke denne særskattesatsen vil minske statens risiko, motvirke todeling av økonomien og gjøre staten mindre avhengig av usikre oljeinntekter i fremtiden.

Men… Det er jo oljen som har gitt oss rikdommen vår?

Credit: Beaucroft/Thinkstock

Ja, og oljens enorme bidrag til velferdsstaten Norge er det ingen som bestrider.

Oljeproduksjon på norsk sokkel har vært fantastisk lønnsom, og Norge har hatt et system som har gitt staten og dermed nordmenn en svært stor del av inntektene.

Men at noe har vært lønnsomt til nå er ikke nødvendigvis et argument for å fortsette med det. Bare spør tidligere CD- eller fotorull-forhandlere. Merkenavnet Kodak Eastman var like kjent som Coca-Cola, men måtte i 2012 søke om konkursbeskyttelse.

Litt tabloid kan vi si at dette er Norges Kodak moment. Det er nå vi må omstille oss fra en industri hvis produkt, olje og gass, etter alle solemerker vil blir langt mindre etterspurt i en verden som skal oppfylle sine klimaforpliktelser. Med lavere etterspørsel blir det bare plass til det billigste i markedet. Samtidig er mange av Norges resterende felter kostbare å utvinne.

Dermed blir bruk av store summer på fortsatt leting til et farlig oljeveddemål.

• Les Bellona: Det farlige oljeveddemålet
• Les Aftenposten: Tenk om all oljen plutselig ble verdiløs

Så hvilke fordeler har egentlig oljeindustrien i Norge?

LETEREFUSJON: Oljeselskapene har en helt egen skatteordning, der staten dekker 78 prosent av kostnadene de har til leting. Staten tar ikke denne oppstartsrisikoen for industrien på land. Avtalen er at dersom selskapet finner olje og får inntekter, betaler de en høy skatt til staten. Men av 74 selskaper i skattelisten for 2015 var bare 20 i skatteposisjon. De andre selskapene fikk utbetalt til sammen 13,3 milliarder kroner kontant fra statskassen. Dette er en soleklar subsidie, selv om regnestykket hittil har gått i pluss for staten. Ordningen ble innført i 2005. Frem til 2015 har staten utbetalt 91,3 milliarder kroner til selskap uten inntekter.

AVSKRIVNINGER: Oljeselskaper får avskrive sine verdier på bare 6 år. En oljeplattform er altså «verdiløs» etter seks år, selv om den er bygget for å vare i 40 år. Dette slår selvsagt heldig ut på skatten, og er noe landbasert industri bare kan drømme om. To offentlige utredninger (NOU 2000:18 og NOU 2014:13) har pekt på at avskrivningstiden er altfor kort i forhold til levetiden, men dette er ikke tatt tak i.

SÆRFRADRAG: Oljeselskaper har også et særfradrag som kalles «friinntekten», hvor de avskriver 22 prosent av det driftsmidlene koster. Dersom et selskap ikke skal betale skatt ett år, kan de flytte fradraget til et annet år – uten tidsbegrensning og med renter.

OPPHØRSREFUSJON: Som om ikke listen over var nok: Oljeselskaper som avslutter virksomheten på norsk sokkel med underskudd, får utbetalt skatteverdien av udekket underskudd. Denne ordningen ble innført i 2002 og i løpet av fem år er det utbetalt 1,34 milliarder kroner til 15 selskaper som forlot norsk sokkel uten å tjene penger.

I tillegg betaler staten for oljeforskning, seismikk og er garantist ved eventuelle oljeulykker.