Nikitin-saken

Aleksander Nikitin (f. 1952) er tidligere ubåtoffiser i den russiske Nordflåten. Frem til 1992 jobbet han som sjef for Inspeksjonen for atomsikkerhet i Forsvarsdepartementet i Moskva. I 1994 startet han samarbeidet med Bellona ved å skrive en rapport om den radioaktive forurensningen i Nordflåten.

Ransakelse og arrestasjon
Nikitin-saken startet 5. oktober 1995 da det russiske sikkerhetspolitiet, FSB (tidligere KGB), ransaket Bellonas Murmansk-kontor. FSB beslagla utkastet til Bellonas rapport om den radioaktive forurensningen i Nordflåten. Samtidig konfiskerte FSB passet til Aleksander Nikitin, som var en av rapportens forfattere.

På morgenen den 6. februar 1996 ble Nikitin arrestert i St. Petersburg, der han var bosatt, og siktet for landsforræderi i form av spionasje for sitt bidrag til rapporten. Etter en juridisk tautrekking, der FSB forlangte at Nikitins valgte forsvarer Jurij Sjmidt både måtte avstå fra utenlandsreiser og la seg telefonavlytte på ubestemt tid, slo Konstitusjonsdomstolen fast at dette var i strid med Grunnloven og Sjmidt fikk representere Nikitin i retten.
Under sin gjennomgang av saken, oppdaget Sjmidt at siktelsen var knyttet til informasjon om radioaktive utslipp fra ulykker på sovjetiske atomubåter i tidsrommet 1968 til 1989. Det juridiske grunnlaget for siktelsen var hemmelige militære dekreter, som var gitt tilbakevirkende kraft, og som verken Nikitin eller Sjmidt fikk innsyn i.
I september 1996 adopterte Amnesty International Nikitin som sin første russiske samvittighetsfange siden Sovjetunionens fall. Samme måned avsluttet FSB etterforskningen av saken. Niktin ble siktet for landsforræderi i form av spionasje og for å ha avslørt statshemmeligheter.

Løslatelse og mer etterforskning
Russland ble ut over høsten 1996 utsatt for et økende internasjonalt press, da det ble synliggjort at Nikitin-saken ikke ble håndtert i samsvar med grunnleggende rettsstatsprinsipper. I noe som kan synes som et forsøk på å lette dette presset, ble Nikitin løslatt fra varetekt den 14. desember 1996.
I januar 1997 ble FSB instruert av Riksadvokaten om å fjerne alle tidligere feil fra saken. Det var nødvendig å vurdere om den informasjonen Niktin var siktet for å ha publisert i Bellona-rapporten allerede var tilgjengelig i åpne kilder. Videre måtte siktelsen konkretiseres, og den kunne ikke bygges på hemmelige og tilbakevirkende dekreter, men måtte ha et gyldig juridisk grunnlag.
FSB overså imidlertid disse instruksene. Den nye siktelsen ble fremlagt 17. juni 1997 og var like vag som tidligere, fortsatt basert på hemmelige og tilbakevirkende dekreter og på en inadekvat evaluering av de åpne kildene.

Den første rettssaken
Den 20. oktober 1998 startet den første rettsaken i St. Petersburg byrett. Etter ni dager avbrøt byretten rettsaken og sendte saken tilbake til FSB for ytterligere etterforskning. Retten fant at tiltalen var så vag at den fratok Nikitin muligheten til å føre et adekvat forsvar, mens retten for sin del ble fratatt muligheten til å vurdere grunnlaget for tiltalen. Retten beordret derfor en ny gjennomgang av om det fantes hemmelig informasjon i Bellona-rapporten, og også en ny evaluering av den skaden Nikitin angivelig hadde påført statens sikkerhet.
Avgjørelsen ble anket av begge parter. 4. februar 1999 stadfestet russisk Høyesterett byrettens avgjørelse, men forsterket på visse punkter byrettens kritikk av etterforskningen.
Tilleggsetterforskningen ble avsluttet i juli 1999. FSB fastholdt sin tidligere konklusjon om at Nikitin var skyldig i landsforræderi i form av spionasje og avsløring av statshemmeligheter. Tiltalen var fortsatt basert på hemmelige og tilbakevirkende militære dekreter. Den antatte skaden som Nikitin hadde påført statens sikkerhet, ble derimot redusert fra et beløp tilsvarende 1 million dollar til i underkant av 20.000 dollar.
Statsadvokaten i St. Petersburg utferdiget en ny tiltalebeslutning i samsvar med FSBs konklusjoner, og oversendte saken til byretten 28. august 1999. Den nye tiltalebeslutningen ble hemmeligstemplet fordi den, i motsetning til tidligere, siterte de delene av Bellona-rapporten som angivelig inneholdt statshemmeligheter.

Den andre rettssaken
Den andre rettssaken startet ved St. Petersburg byrett 22. november 1999. Nok en gang ledet dommer Sergei Golets forhandlingene, og som i 1998 var saken gjenstand for stor internasjonal og nasjonal oppmerksomhet. Aktor krevde i sitt sluttinnlegg 12 års tvangsarbeid og beslagleggelse av all privat eiendom, mens forsvaret krevde full frifinnelse.
29. desember 1999 ble Nikitin frikjent på alle punkter. Retten slo fast at hans handlinger var legale, ettersom det ikke fantes statshemmeligheter i Bellona-rapporten. Retten anså dessuten tiltalen for å være i åpenbar motstrid med Grunnloven, siden den var basert på hemmelig og tilbakevirkende lovgivning.

Den andre frifinnelsen
Aktoratet anket dommen til Høyesterett, og ankesaken startet 17. april 2000 etter anmodning fra den russiske Riksadvokaten. Under ankeforhandlingene endret aktoratet sin påstand fra å kreve ny rettssak, til å kreve at saken måtte sendes til tilleggsetterforskning, blant annet fordi det var nødvendig å rette opp de tidligere krenkelsene av Nikitins rettigheter.
Høyesterett lot seg imidlertid ikke påvirke av dette. Retten slo fast at byrettens vurderinger var korrekte på alle punkter og stadfestet dermed frifinnelsen.

Den endelige frifinnelsen
Høyesteretts avgjørelse 17. april var imidlertid ikke slutten. Riksadvokaten benyttet et siste juridisk halmstrå for å få omgjort frifinnelsen ved å anke til Høyesteretts Presidium.
Anken ble behandlet 13. september 2000. Etter et kort rettsmøte bekreftet Russlands Høyesterettsjustitiarius, Vyacheslav Lebedev, frifinnelsen med de følgende ord: “Riksadvokatens anke mot frifinnelsen av Nikitin, Aleksandr Konstantinovitsj, for forbrytelser stipulert i den russiske straffelovs paragrafer 275 og 283 første del, er forkastet.”

Kampen for rettsstaten
Dette var de siste ordene som ble ytret i straffesaken mot Nikitin. Til tross for at det karakteristiske ved saken var at den manglet både et faktisk og et juridisk grunnlag, tok det likevel nesten fem år for det russiske rettssystemet å forkaste den.
I løpet av disse årene ble Nikitins kamp for frifinnelse nærmest synonymt med kampen for å utvikle en russisk rettsstat. Mens Nikitins kamp endte med seier, fortsetter derimot kampen for rettsstaten. Det er imidlertid liten tvil om at hans kamp har gitt en rekke viktige bidrag til at også rettsstatens kamp kan ende med suksess.

Bellona

info@bellona.no