Veien vekk fra oljen

Erna og Frederic Statsminister Erna Solberg intervjues på Bellonas stand under klimatoppmøtet i Paris. Frederic Hauge i bakgrunnen.

Paris-møtet leverte varene. Det var en fryd å følge forhandlere som med tårer i øynene konstaterte at hele verden blir med på klimadugnaden.

Jeg har deltatt på internasjonale klimaforhandlinger siden den smått legendariske Rio-konferansen i 1992. I Kyoto i 1997, via totalkollapsen i København i 2009 og til dette møtet i Paris har Bellona fulgt opp- og nedturene. Paris-avtalen er dårligere enn den burde vært, men den er mye bedre enn det forhåpningene og historien tilsa.

Det avtalen mangler

Hadde klimaforskerne fått bestemme, ville avtalen vært juridisk bindende. Den hadde inneholdt en global karbonpris, forpliktet alle større utslippsland til en kraftfull omstilling og sørget for at landene gjorde det de skulle. Men det var politisk umulig her i Paris, og det har vært politisk umulig i årevis.

“Hadde klimaforskerne fått bestemme, ville avtalen vært juridisk bindende.”

Det politiske handlingsrommet bestemmes av hva landene med økonomisk og politisk makt er villige til. Realitetene viser oss et Kina som insisterer på å beholde full kontroll over egen politikk, og en skeptisk og bakstreversk amerikansk Kongress. I tillegg ser vi rike land som ikke har sagt farvel til fossilalderen og u-land med ønske om å komme opp på nivå med Vesten.

Det er selvfølgelig en svakhet at bidragene i siste instans er frivillige. Mangelfull etterlevelse kan ikke straffes. Avtalen ville også stått mye sterkere om innrapporteringen og evalueringen skjedde hyppigere enn hvert femte år. Internasjonal skipsfart og luftfart er ikke med i avtalen. Dessuten ble punktet med konkrete, tallfestede utslippsmål svekket i løpet av dagene i Paris.

Paris skaper tillit

Når vi likevel er glade, skyldes det for det første ambisjonsnivået. En forpliktelse til to grader oppvarming med en etterstrebelse av halvannen grad, er en tydelig anerkjennelse av alvoret vi står overfor. Jo mer ambisiøst målet er, jo enklere er det å argumentere for konkrete klimatiltak i Norge og i andre land.

Bellona vil ikke la regjeringen slippe unna lovnadene sine. Vi skal minne dem på hva de har avtalt i Paris. Selv om det er svært utfordrende å nå halvannen grad, vil det gi grunnlag for et ekstra press på statene til å gå i gang med effektfulle tiltak umiddelbart.

“Jo mer ambisiøst målet er, jo enklere er det å argumentere for konkrete klimatiltak. Bellona vil ikke la regjeringen slippe unna.”

Også «progresjonsprinsippet» er positivt. Det innebærer at de nasjonale målene må være mer ambisiøse for hver gang de sendes inn. Omdømme og nasjonalt press kan fort bli drivkraften som sikrer fremgang. Dessuten kan de nasjonale regjeringene nå reise hjem og føle seg tryggere på at de andre landene også vil gjøre jobben. Paris har hevet tilliten på den globale klimapolitiske arenaen mange hakk.

Å trekke CO₂ ut av lufta

Å oppfylle målet om halvannen grad betyr slutten på oljealderen og utrulling av klimateknologi som trekker CO₂ ut av atmosfæren.

“Satsing på CO₂-håndtering gir norske oljeselskaper muligheten til å forberede sin egen fremtid. Titusenvis av arbeidsplasser kan skapes.”

Det høres nærmest magisk ut, men teknologien finnes allerede. Kombinasjonen bioenergi og CO₂-fangst og -lagring gir negative klimagassutslipp. Logikken er enkel: Biomasse som skog, tang og tare tar opp CO₂ når den vokser. Denne CO₂-en slippes ut igjen når biomassen forbrennes eller råtner. Men hvis disse utslippene fanges og lagres i stedet, fjerner man CO₂ fra atmosfæren. Utslippsregnestykket går i minus.

Nå har vi kommet dit at verdens ledere ikke lenger kan overse karbonnegativitet når tiltakene skal meisles ut. Bellona har siden 2008 arbeidet for å fremme produksjon av bærekraftig biomasse gjennom Sahara Forest Project og Ocean Forest. I prosjektene brukes saltvann og solceller til å lage ferskvann og kjøling for drivhus i ørkenen, og det dyrkes tang, tare, alger og skjell i oppdrettsanlegg. Siden ferskvann og matjord er mangelvare på jorda, må vi ta i bruk havet for å dyrke mat og planter til for eksempel biodrivstoff. Det er viktigere enn noensinne at vi klarer å dyrke bærekraftig biomasse, som ikke går på bekostning av matproduksjon eller biologisk mangfold.

Satsing på CO₂-håndtering er en mulighet for norske oljeselskaper til å forberede sin egen fremtid. Mange selskaper kan få en sentral rolle i å utvikle Nordsjøen for lagring av CO₂. Dette kan skape titusenvis av arbeidsplasser frem mot 2030.

Hva med Norge?

Like før Paris sa statsminister Erna Solberg at det vil bli vanskelig å holde Stortingets klimaforlik. Det er ikke bra nok. Nå skal FN-landene se hverandre i kortene hvert femte år. Da må også oljelandet Norge ha noe å vise til. FNs klimapanel sier tydelig at for å nå togradersmålet må nesten 70 prosent av alle fossile brensler bli liggende i bakken. Når vi nå skal sikte mot halvannen grad, må enda mer bli liggende.

“Den dyreste oljen vil skrinlegges først. For å få til dette må Norge slutte å subsidiere oljeindustrien.”

Avtalen bygger i stor grad på de utviklede landenes moralske ansvar. Det betyr at Norge og andre velstående land som har til nå tjent seg rike på fossil energi, må trappe ned umiddelbart, med total utfasing som mål. Den dyreste oljen vil bli skrinlagt først, og den ligger i Barentshavet. For å få til dette må Norge slutte å subsidiere oljeindustrien. Man kan starte med oljeselskapenes særegne, lukrative skatteordning. Deretter kan man fjerne de svært gunstige avskrivningsreglene, som annen industri ikke har.

Nullutslipp på vei og sjø

Ved siden av oljeindustrien, er transport den største utslippskilden i Norge. Denne avtalen vil tvinge gjennom en storstilt satsing på elektrisk transport både på veiene og til sjøs. Her har Stortinget allerede begynt å røre på seg, og Norge kan gjøre store framskritt innen miljøløsninger til sjøs de neste årene.

“Om Sundtoft bytter departement i morgen, gir hun seg på topp. Arvtakeren får en stor oppgave, og vi lover at regjeringen ikke skal få fred.”

Avtalen spiller opp til en kontinuerlig prosess av nasjonale utslippskutt, rapportering og godkjenning og nye forpliktelser. Det kommer nye klimamøter. Mellom dem skal jobben gjøres på hjemmebane.

Jeg ønsker å gratulere Tine Sundtoft og det norske forhandlingsteamet med innsatsen og resultatet. Om Sundtoft bytter departement i morgen, gir hun seg på topp. Arvtakeren får en stor oppgave, og vi lover at regjeringen ikke skal få fred. Med det høye ambisjonsnivået fra Paris har Bellona fått enda mer skyts i kampen for norske klimakutt.

 

Denne kronikken ble først publisert på NRK Ytring 15. desember 2015.

Frederic Hauge

frederic@bellona.no