Oljeindustrien er Norges største klimaforurenser. I 2012 sto den for nesten 26 prosent av utslippene våre. Utslippene skyldes det voldsomme energibehovet, og kommer fra de ineffektive gassturbinene på plattformene. Heldigvis finnes det metoder for å kutte utslippene: Drift på ren strøm fra land – eller «å elektrifisere», som det heter på stammespråket.

I disse dager blir det tatt avgjørelser som påvirker oljeindustriens og Norges utslipp i mange tiår framover: En rekke oljefelt på Utsirahøyden i Nordsjøen er på vei til å bli bygget ut. Ifølge en studie fra Oljedirektoratet fra 2012, vil de til sammen slippe ut hele 31 millioner tonn av klimagassen CO2. 31 millioner tonn, det forteller meg ikke så mye, sier du. Vel: Til sammenligning utgjør alle millionene av små utslipp i Norge i løpet av et år i overkant av 50 millioner tonn.

Med andre ord: I løpet av kort tid, gjennom bare noen få enkeltvedtak, kan Norge pådra seg utslipp på godt over halvparten av hva vi slipper ut på ett år. Når feltene er på høyden av sin produksjon, vil de slippe ut omkring én million tonn årlig – like mye som gasskraftverket på Mongstad gjør om det går for fullt. En annen sammenligning: Utslippene tilsvarer en halv million privatbiler.

Skal klimaforliket oppfylles, kan vi ikke vedta nye, store utslipp – vi har nok med å kutte de vi allerede har. Det er et sterkt argument for å elektrifisere Johan Sverdrup og de andre oljefeltene på Utsirahøyden. At flere felter skal bygges ut innenfor et kort tidsrom, gir enda et argument: Jo flere felt som går sammen i en koordinert elektrifisering, jo lavere blir kostnadene per tonn CO2-utslipp som unngås. Studien fra Oljedirektoratet viser at dette blir et svært fornuftig klimatiltak, også økonomisk: Den viste en tiltakskostnad på 412 kroner per tonn reduserte CO₂-utslipp ved elektrifisering av Utsirahøyden. Det er lavt, med tanke på at utredningen Klimakur2020 fant at å oppfylle Klimaforliket krever at alle tiltak med en pris på opp til 1500 kr per tonn blir gjennomført. Med andre ord: Å kreve utbygging basert på ren kraft fra land burde være det som på godt norsk heter en no-brainer.

Dessverre er ikke alle like begeistret for elektrifisering som klimatiltak. Et typisk motargument går som følger: Når plattformene ikke lenger bruker egen gass til energiforsyning, blir det mer gass til overs. Dersom denne gassen blir brukt, vil klimagassutslippet flyttes til eksportmarkedet.

Av tre grunner er dette et svakt resonnement: For det første er det ikke gitt at gassen blir brukt likevel – det krever at man faktisk eksporterer gass fra det aktuelle feltet. For det andre: Gasskraftverk i Europa, der gassen vår havner, har høyere virkningsgrad enn de ineffektive turbinene på oljeinstallasjonene til havs. Dermed blir det mer energi per utslippsenhet, noe alle må se positivt på. For det tredje – og dette er det viktigste poenget: Brukes gassen i et kraftverk, er det mulig å kutte utslippet til null gjennom bruk av karbonfangst og -lagringsteknologi. Fiaskoen på Mongstad til tross: Teknologien finnes – i løpet av året åpnes verdens første fullskalaanlegg for fangst og lagring av CO2 på det kanadiske Boundary Dam-kraftverket. Hvis gassen ikke brukes på plattformene, kan man med andre ord flytte utslippet til et sted der de kan kuttes.

Oljeselskapene har sendt blandede signaler i spørsmålet om elektrifisering av Utsira-feltene. Hvis de ikke selv går inn for denne klimaløsningen, må politikerne stille krav.

Saken vil først havne på olje- og energiministerens bord, og regjeringen har anledning til å overprøve selskapenes avgjørelse. Da må Klima- og miljøvernminister Tine Sundtoft legge inn all sin tyngde og kreve drift på ren kraft. Hun har, tross alt, «hovedansvaret for helheten i regjeringens klima- og miljøpolitikk», som departementets egne nettsider forteller. Om hun ikke skulle lykkes med å få med seg resten av regjeringen, må Venstre, KrF og opposisjonspartiene sikre at regjeringa går på en skikkelig smell i Stortinget.

Les hele Bellonas policynotat om Utsira her.