For det første har Russland god tid på petroleumssektoren. Russland har fortsatt store og ubrukte petroleumsreserver. Hundrevis av felt som ble oppdaget i Sovietperioden har fått lite oppmerksomhet, og inneholder milliarder av tonn olje og enda mer naturgass. Tilgjengeligheten er ofte mye bedre enn for Shtokmanfeltets vedkommende. I tillegg går flere landbaserte oljefelt for halv kapasitet. For eksempel er Kovykta-feltet i Irkutsk fortsatt nærmest uberørt og Timano-Pecherskoe-feltet har store ubrukte ressurser. Videre foregår det utbygging av gassfeltene på Yamal-halvøya. Det er også en kjensgjerning at det første arktiske offshore-feltet blir Prirazlomnoefeltet i Pechora-havet Men også her er startdato for kommersiell utnyttelse usikker. Konstantin Dolgunov, Generaldirektør i Sevmorneftgeofizika, som driver utredningsarbeid av geologiske forhold i russiske Nordområder, har uttalt at de store olje og gassforekomstene i de russiske nordområdene godt kan spares til neste generasjoner. Det vil ta 30-40 år før Russland har et ressursproblem. Det er Europa som har dårlig tid nå.

Gazprom er verdens største gassprodusent og kontrollerer rundt 60 prosent av Russlands enorme gassreserver. Selskapet står alene for syv prosent av Russlands årlige brutto nasjonalprodukt og har enerett på landets gasseksport. Gazprom er verdens største produsent av naturgass og rår over rørledninger som kunne strukket seg nesten fire ganger rundt jorda ved ekvator. Men Gazprom er ikke bare big business, selskapet er også president Putins viktigste redskap i nasjonaliseringen av petroleumsressursene. Gazprom er så viktig i dette arbeidet, at det nærmest har fått frie hender til å kjøpe opp konkurrentene. I oktober kalte Los Angeles Times og Washington Post Gazprom for ”Russlands hemmelige våpen”. 20 % av statens inntekter kommer fra Gazprom, men det er likevel tvilsomt at flere sosiale behov blir dekket av petroleumsinntektene. Økningen av et fåtall rikfolk på den ene siden og veksten i forkomne fattigfolk hører til Putins tid.

Gazprom er heller ikke kjent for sin miljøprofil. Mange av prosjektene bærer spor av brutal framferd både i naturen og overfor urfolk. Hvis norske selskap skal samarbeide med russiske selskap, vil de bli nødt til å ta dette i betraktning. Nenetsene på den enorme tundraen i nord har for eksempel hatt lite annet igjen for tidligere utbygginger enn tilsidesettelse og skader på naturen.

Gazprom har lansert flere årstall for produksjonsstart på Shtokman, for eksempel 2001, 2004 og 2006. Nå er 2010-2011 aktuelle, ifølge selskapet. Stadige utsettelser i avgjørelsen om hvilke vestlige selskaper som skal få delta på Shtokman bekrefter at Russland ikke prioriterer en utbygging med det første. I september 2005 ble Gazproms strategiske offshore satsinger publisert: Her ble hovedfokus lagt på felt i Obskaja-fjorden, øst for Yamal-halvøya. Yamal har verdens største forekomst av gass onshore. Til sammen skal Obskaja-feltene ha ca 7,4 trillion kubikkmeter gass. Gazprom prioriterer slik fordi feltene bare ligger 40-100 km fra onshore-feltet Yamburgskoe som har godt utbygget infrastruktur. Gassen kan transporteres i eksisterende rørledninger fra vest-sibir. Målet for prosjektet er produksjon i 2010. Dette er samme tidshorisont som for Shtokman.

Anatoly Khodorovsky, analytiker og informasjonsdirektør i selskapet Region, mener man tidligst kan få en produksjonsstart på Shtokman i 2025. Manglende investeringer i infrastruktur er et problem i russisk oljevirksomhet, da disse investeringene ikke gir umiddelbare avkastninger. For eksempel har oljeutvinningen i Kovykta omtrent stoppet opp på grunn av dårlig og manglende infrastruktur. Av samme grunn produserer Timano-Pecherskoye feltet kun for halv maskin. Russland vil videre trenge flere nye oljetankere som kan bryte is. Skipsverftet The Far East Sea Company bygger slike til transporttankere, det vil også Admirality i St.Petersburg gjøre, men det tar gjerne 3-4 år å bygge en slik tanker.

Russisk lov sier at utenlandske investorer kun kan eie 49 % av et selskap som har eierinteresser i landets naturressurser. Dette betyr også at russiske selskaper må ta på seg betydelige utgifter i forbindelse med utbyggingen av Shtokmanfeltet. Hydros anslagsvise totalkostnader for de tre utviklingsfasene er på 25 milliarder dollar, eller ca 160 milliarder kroner. Anatoly Khodorovsky påpeker at både Gazprom og Rosneft allerede har store økonomiske forpliktelser, og det er begrenset hvor mye de kan investere. Det er også verdt å nevne at Russland tidligere har vært svært forsiktige med å gi utenlandske selskaper tilgang til naturressurser. PSA-avtaler (Production Sharing Agreements)er derfor svært kontroversielle i Russland.

Det russiske regelverket krever at lokale leverandører foretrekkes ved framtidige utbygginger i Nordområdene. I hele Murmansk og Arkhangelsk-området, som har tre millioner innbyggere, eksisterer det bare rundt 20 mulige leverandører til Petroleumssektoren. Til sammenligning har for eksempel Rogaland fylke 500 kvalifiserte leverandører til olje-og gass sektoren

Ifølge oljeselskapet ”Sevmorneftgaz”, som har produksjonslisensen til Shtokman, er det nødvendig med nye regelverk for offshore-produksjon. Dagens standard (SP-11-102-97) er for landbasert oljeproduksjon. I tillegg må et såkalt EIPE-dokument for Shtokman-feltet utarbeides. Dette er en omfattende miljø- konsekvensutredning av en mulig utbygging. En slik utredningen inkluderer også oppbyggingen av en miljødatabase med informasjon om flora og fauna i området, og konsekvenser av forventede utslipp. Vanligvis tar det flere år å utarbeide et EIPE-dokument for et gitt område.

Yukos var oljeselskapet med den beste kompetansen på oljeutvinning i isbelagte strøk, og etter dommen mot selskapets direktør Mikhail Khodorkovsky, investeres det ikke like mye i forskning på dette området i Russland. Nå har Russland har to muligheter: Enten å bruke utenlandsk teknologi, eller å utvikle egen teknologi på området. Utfallet er ikke for sikkert. Det har skjedd før at russerne setter nasjonale interesser først, selv om russisk teknologi ikke har vært den best tilgjengelige.

Advokaten Robert Amsterdam uttalte 3.februar i år i Oslo at Gazprom ikke forholder seg til lover og regler. Han sammenligner korrupsjonen i Russland med Elfenbenskysten og Sudan. Amsterdam advarer Statoil og Hydro mot å engasjere seg i Russland. – Hvis dere gjør dette, legger dere norske naturressurser i hånden på Putin, sier han. Både Statoil og Hydro tilbyr Gazprom å bli andelshaver på norsk sokkel, på henholdsvis Snøhvit og Ormen Lange.

Produksjon i Barentshavet vil bli dyrere og mer risikofylt enn onshoreproduksjon. Mye er fortsatt uklart rundt utbyggingen av Shtokman, både med tanke på teknologi, gjennomføring og infrastruktur. I Russland finnes det fremdeles bedre tilgjengelige felt som fortsatt er uberørte, både innenfor olje og gass. Russisk lovgivning er fortsatt mangelfull på området, og miljøstandarder og konsekvensutredninger er heller ikke på plass. Bellona stiller også spørsmålstegn ved om Gazprom i det hele tatt prioriterer Shtokman nå. Andre faktorer som vi her ikke har tatt høyde for, kan også være med på å hale ut prosessen, for eksempel korrupsjon, skattekrav og russisk byråkrati.

Til syvende og sist blir spørsmålet: Hvorfor i alle dager skulle Russland satse på det feltet som er det dyreste, vanskeligste og mest krevende i landets første runde i offshoreeventyret? Russland har store ressurser både onshore og offshore i hele den russiske delen av Arktis, de fleste med mye bedre tilgjengelighet enn i østre Barentshav. Russland kommer til å spille Shtokmankortet, men det er nok langt fram i tid. For Russland representerer Barentshavet et hav av ressurser, men også et hav av tid.