Fedje-ulykken viser hvor sårbar kysten vår er for oljeulykker. Beredskapsdiskusjonen blusser opp hver gang en skipsulykke skjer. Men når beredskapen er oppe til reell politisk behandling, senest i statsbudsjettet i høst, vender man tilbake til selvfølgeligheter om ”tilfredsstillende beredskap over hele kysten”.

Beredskap blir politikk bare i forbindelse med ulykker, når jakten på syndebukker raser. Bellona har ingen forutsetninger for å kritisere de beslutninger aksjonsledelsen, under ledelse av Kystverkets beredskapsdirektør Tor Christian Sletner, har tatt i forbindelse med ”Server”. Men vi må spørre oss om han har tilgang til tilstrekkelige ressurser, og vi må spørre oss om apparatet som skal forhindre ulykker har de nødvendige tekniske løsninger og fullmakter til å gripe inn før katastrofen er et faktum.

Beredskapsdirektør Sletner har selv uttalt at forutsetningen for en vellykket oljevernaksjon med lenser er at bølgehøyden ikke overstiger tre meter. Ved Fedje har det nå vært sterk vind og høye bølger. Ifølge Kystverket er det snakk om bølger på opptil seks meter. Hva gjør man da? Lensene kan ikke brukes.

Det er to år siden oljevernberedskapen ble drøftet i sin fulle bredde under behandlingen av tidligere fiskeri- og kystminister Svein Ludvigsens stortingsmelding ”På den sikre siden”. Stortingsbehandlingen foregikk samtidig som ”Fjord Champion” sto i brann utenfor Kristiansand. Forholdene lå til rette for politisk engasjement for en god beredskap, men forslag om maksimalt seks til tolv timers responstid fikk ikke flertall. Det gjorde heller ikke et forslag om 100 millioner kroner til en oppgradering av utstyret i oljeverndepotene. I kjølvannet av forvaltningsplanen for Barentshavet, var det forventet en satsning på beredskap. Likevel kom det ingen satsning på oljevernøvelser i høstens statsbudsjett. Mange kystvaktfartøy er for eksempel utstyrt for slep og oljevernaksjoner, men dette er ikke mannskapets kjernekompetanse. Behovet for økt øvingsvirksomhet for alle aktørene i beredskapen synes å være stort.

Bellona erkjenner at det er vanskelig å fange opp olje i grov sjø. Norlense på Fiskebøl har lenser som er utviklet med tanke på bølgehøyde opp i mot sju meter, men disse er beregnet for åpen sjø, og ikke for manøvrering mellom holmer og skjær. Norge har alt å tape på at verdensmarkedet ikke tilbyr bedre lenser. Etter Bravo-utblåsningen på syttitallet kom kravet om lenser for tremeters bølger. Det fikk vi. Men siden har altfor lite skjedd. Hva gjør vi for endre dette? Hvor store ressurser er satt av til forskning og utvikling på nye oppsamlingsteknikker?

Siden været ofte er for dårlig til å drive effektiv oppsamling av olje akkurat når ulykker skjer, bør realistiske alternativer som dispergeringskjemikalier, som kan løse opp olje i vann, vurderes nøye. I Norge har vi med rette vært restriktive, fordi kjemikaliene er miljøskadelige i seg selv, men utviklingen har gått i retning av mer effektive og mindre miljøskadelige midler. I Stortingsmeldingen for to år siden ble det opplyst at Kystverket har startet et arbeid med å lage en plan for operasjonell bruk av dispergering i den statlige beredskap. Dette har vi foreløpig ikke sett noe til. Bellona er skeptiske til å bruke kjemikalier, men i akutte situasjoner bør beredskapsplaner og ressurser åpne for dispergering der dette kan bidra til å redde sårbare sjøfuglbestander mot oljesøl.

Det er uklart om kapteinen på ”Server” slo alarm før skipet gikk på grunn. Ifølge Nettavisen oppdaget trafikksentralen i Fedje at skipet avvek fra normal kurs og tok kontakt med ”Server”. Sju minutter etter første kontakt fikk sentralen beskjed om at skipet hadde gått på grunn. Selv sier kapteinen at han ikke varslet for sent. Han skal ha meldt fra bare noen minutter etter at skipet fikk problemer. Det kan imidlertid være at enkelte rederier er tilbakeholdne med å be om hjelp i kritiske situasjoner, fordi de frykter kostnader til bergingslønn. Man vil i det lengste forsøke å løse problemene selv, før man ber om assistanse. Slik kan vi ikke ha det. Vi håper at det ikke har vært situasjonen i ”Servers” tilfelle.

I stedet for å sette krav og definere hva slags beredskap vi vil ha for å beskytte kysten vår, ender vi opp med endeløse risikoanalyser og kost-nytte-vurderinger. Det heter seg at beredskapen skal dimensjoneres i forhold til risiko, og ikke i forhold til worst case–scenarioer. Men hva gjør vi da når worst-case-scenariet blir en realitet? Ingenting, utover å se på.

Server-ulykken ved Fedje er langt i fra noe worst-case-scenario. Bildene av lasteskipet som brekker i to leder tankene til Prestige-ulykken i Spania, der en oljetanker brakk i to og sank. Hadde Server vært en oljetanker, ville katastrofen vært et faktum, selv i godt vær. Beredskapen ville vært i knestående dersom en tankbåt med 200.000 tonn olje hadde forlist. Nå ser vi – fordi bølgehøyden er over tre meter – at beredskapen står på kne i 300 tonn bunkersolje. Dette kan vi ikke leve med.

Da Stortinget vedtok forvaltningsplanen for Barentshavet, sa miljøvernministeren at beredskapen skulle være like god i nord som den er i resten av landet. Vi ser på Fedje hva det betyr. Foreløpig er beredskapen i nord langt dårligere enn på vestlandet. Like fullt skal det nå bores på Nucula-feltet, kun 40 km fra land. Boringen skjer samtidig som skipstrafikken langs Finnmarkskysten vokser, men uten at beredskapen er trappet tilstrekkelig opp. SFT påpekte at det er ”uheldig fra et oljevernsynspunkt at slike boringer legges til den tiden av året der rammebetingelsene for oljevern er dårligst” men henviser videre til at dette er en politisk beslutning tatt i Stortinget i forbindelse med behandlingen av 19. konsesjonsrunde, der man ”bestemte at området skulle åpnes for boring til tross for de miljømessige og beredskapsmessige betenkelighetene”.

I veitrafikken har vi en null-visjon når det gjelder tap av menneskeliv – det betyr at vi løfter blikket opp fra de samfunnsøkonomiske analysene og sier at visse ting er viktigere enn penger. Hva om vi tar med oss litt av denne tenkningen til beredskapsarbeidet? Hva vi som samfunnsborgere sier at vi ikke vil ha kystlinjen vår ødelagt, at vi ikke tar sjansen? Hvorfor kan vi ikke sette noen minimumskrav – selv om konsulentene skulle si at det er ulønnsom.

(Denne teksten er også publisert på kronikksiden til Dagbladet.)