Av Frederic Hauge, leder av Miljøstiftelsen Bellona og Per Otto Dyb, adm. direktør Siemens Norge.

Med valget lagt bak oss er kommunehusene i ferd med å fylles av nyvalgte og gjenvalgte lokalpolitikere. Å investere i energieffektiv teknologi er kanskje den enkleste og mest lønnsomme måten lokalpolitikerne kan ta miljøgrep i egen kommune.

I august la Bellona og Siemens frem Energieffektiviseringsrapporten, som konkluderer med at Norge kan frigjøre energi tilsvarende 21 TWh med lønnsomme virkemidler. Dette tilsvarer forbruket til rundt én million husstander. Sagt på en annen måte: dette frigjør strøm tilsvarende forbruket i absolutt alle husstander i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand, Drammen, Asker, Bærum, Fredrikstad, Tønsberg, Sandefjord, Sandnes, Skien, Arendal, Haugesund, Ålesund, Molde og hele Nord-Norge.

Er dette for godt til å være sant? Slett ikke. Dette er en realistisk vurdering av hva vi kan oppnå de nærmeste årene, og alle anslagene er godt dokumentert og bedriftsøkonomisk lønnsomme.

Omfattende endringer i industriprosesser, arealbruk, avfallshåndtering og energikjeder knyttet til kraft, varme og transport er nødvendig for å redusere utslippene i tilstrekkelig grad. Behovet for radikale grep forsterkes av at store deler av verdens befolkning har et legitimt behov for økt velstand og energibruk.

Ifølge FNs klimapanel må utslippene reduseres med 60-80 prosent innen 2050, dersom den globale temperaturøkningen ikke skal overstige to grader. Hastverket gir oss små valgmuligheter. Ingen enkeltstrategi kan alene sikre så store utslippsreduksjoner på så kort tid.

Rene energikjeder må utvikles for alle de største energisektorene. Men skal verdens energiproduksjon kunne bli bærekraftig må den også effektiviseres i alle ledd. Vår rapport viser at potensialet er stort. Teknologien er tilgjengelig, og kostnadene er lave.

Finansminister Kristin Halvorsen sa i et intervju med Dagens Næringsliv 30. juni at oppvarming av bygninger er en utslippskilde kommunene selv kan gjøre noe med. I sommer sendte Siemens brev til alle landets ordførere for å synliggjøre innsparingsmulighetene gjennom energieffektivisering. Teknologien garanterer økonomiske besparelser, og er den reneste, raskeste og mest kostnadseffektive måten å dempe styrken og konsekvensene av fremtidige klimaendringer. Det er mulig å være miljøvennlig uten å sitte i mørket og fryse. Det er ikke en gang dyrt, men tvert i mot lønnsomt.

Energinasjonen Norge har ressursene til å definere energieffektivitet som en naturlig del av Norges energipolitikk. Arbeiderpartiet omtaler energieffektivisering ”som den mest miljøvennlige energikilden” i sitt hefte ”Klimaarbeid i kommunene”. Arbeiderpartiet fikk flest ordførere i direktevalget ved kommunevalget. Nå får vi se om de faktisk vil jobbe for å bruke energi på en smartere og mer miljøvennlig måte.

Økt energieffektivitet handler ikke bare om sparepærer og mer energieffektive boliger, selv om det også er viktig. Unødvendig tap av energi skjer i alle deler av samfunnet: I selve vannkraftproduksjonen og i overføringsnettet forsvinner store mengder energi, blant annet fordi maskinparken er aldrende og nettet umoderne.

En oppgradering av eksisterende vannkraftverk kan eksempelvis gi en merproduksjon på 8-10 TWh, mer enn det Norge importerer av kraft hvert år, viser Energieffektiviseringsrapporten. Innsparingspotensialet for bygninger samlet sett i Norge er hele 8,4 TWh. Norsk industri kan på sin side frigjøre 3,6 TWh ved effektiv bruk elektriske motorer og automatisering. Men disse grepene skjer ikke av seg selv. Det statlige foretaket for mer miljøvennlig energi, Enova, må tilføres kapital og fullmakter til å gå bredere ut enn i dag. Myndighetene må sørge for at vi får enkle og forutsigbare støtteordninger for både vanlige forbrukere og industri.

Den norske strømproduksjonen stammer i hovedsak fra fornybar vannkraftproduksjon, men de siste ti årene har Norge importert i gjennomsnitt syv-åtte TWh strøm hvert år, og mye av dette kommer fra kullkraft og atomkraft. Hvis Norge frigjør 21 TWh – slik vi har vist at det er mulig å gjøre – kan Norge, i stedet for å importere betydelige mengder kraft, bidra til å kutte i utslippene av CO₂.

Denne kommentaren ble også publisert i Dagens Næringsliv 22. oktober.