FNs klimaforhandlinger her i Qatar er på sitt heteste. To NRK-dokumentarer setter denne uken et velbegrunnet kritisk søkelys på klimakvoter. Kvotene innen FNs grønne utviklingsmekanisme (bedre kjent som CDM) kommer spesielt dårlig ut. De illeluktende avsløringene forteller det verdens kvotetilhengere har forsøkt å skjule: En rekke kvoteprosjekter har ikke ført til reduksjoner av klimagassutslipp. Flere har også gitt totalt uakseptable miljøkonsekvenser i mange fattige landsbyer i verdens minst utviklede områder.

Dessverre har klimakvotefanatikeren Jens Stoltenberg og hans regjering gjort Norge til storkjøpere av CDM-kvoter. Finansdepartementet har valgt å overse sterke advarsler om fraværende internasjonal kontroll. Stoltenberg har et klimaproblem: Han kan ikke dokumentere at norske Kyoto-forpliktelser oppfylles.

I henhold til Kyoto-protokollens grønne utviklingsmekanisme kan industrilandene dekke deler av sine utslippsforpliktelser ved klimakvotekjøp i utviklingsland. En bedrift i et utviklingsland som gjennomfører klimatiltak, får tildelt én kvote for hvert tonn CO₂ utslippskuttet tilsvarer. Kvotene kan så bli solgt til bedrifter eller stater i den rike delen av verden. Aktører i den rike delen av verden får godskrevet kuttet som sitt eget, siden de har betalt for det. Dette tankegodset er rundt 20 år gammelt. Miljø og klima, samt u-landene som ikke er gode på å grafse og jukse til seg kvoter, er taperne.

For at systemet skal fungere slik kvotefanatikerne ønsker det, må klimatiltakene representere faktiske utslippskutt. Hvis et klimakutt blir gjennomført uten bidrag, som for eksempel vannkraftverket i Kina som NRK avslører, er det ingen grunn til at et land som Norge skal sponse et land som Kina for dette.

FN har satt opp et svakt kontrollsystem. Et CDM-prosjekt må godkjennes av en akkreditert organisasjon, som for eksempel Det Norske Veritas, og oversendes Klimakonvensjonens sekretariat for endelig godkjenning. Utallige varianter av «kreativ» bokføring preger kvoteindustrien. Dagens praksis rundt CDM-kvoter er global svindel satt i system: Det er ingen måte å bli tatt på. Du kan lyve så det renner av deg, og du blir aldri kikket i kortene. Det er fristende å trekke en parallell til situasjonen som oppsto i finansverdenen da Goldman Sachs gikk overende. Røverne vant når begrensningene og regelverket ikke var der.

Når de internasjonale kontrollmekanismene svikter fullstendig, er det sterkt kritikkverdig at regjeringen ikke har interesse av å undersøke kvaliteten i de norske kvoteprosjektene. Bellona sendte for en tid tilbake et brev til Finansdepartementet der vi krever svar på hvordan dette avgjørende leddet i norsk klimapolitikk har blitt fulgt opp av de rødgrønne. Norge har i perioden 2008-2012 kjøpt CDM-kvoter tilsvarende CO₂-utslipp på ca. 25,5 millioner tonn. Det tilsvarer rundt halvparten av hele Norges CO₂-utslipp i 2011.

Kullkraftverk er de verste eksemplene på ren, skjær iditoi som har blitt realisert med hjelp av klimakvoter. Investeringer i kullkraftverk legger grunnlag for nye utslipp i tiår fremover. Bellona mener CDM-finansierte prosjekter i kullindustrien kun må gis til nedstengning av eksisterende kullkraftverk eller til investering i fangst og lagring av CO₂.

Hva kan vi lære av denne kvotesvindelen? Instrumentet for finans- og teknologioverføringer til utviklingsland må designes helt på nytt. Svindelen tvinger frem behovet for en klimatoll, en såkalt «border tax adjustment»: Varer som importeres fra land uten klimatiltak ilegges CO₂-avgift i henhold til eksisterende kvotepris. Produsenter av varer eksportert til de samme landene får refundert avgiften. Klimatoll er nå inne i en viktig startfase.  

Klimakrisen krever raske utslippskutt. FNs miljøprogram slår fast at hvis målet om maksimalt to graders oppvarming skal nås, må verdens klimagassutslipp i 2020 være 14 prosent lavere enn i dag. Rike land som Norge må kutte minst 85% av våre klimagassutslipp frem mot 2050.

Istedenfor å bidra til å opprettholde kvotesvindelen må Norge kutte hjemlige utslipp gjennom massiv satsing på fornybar energi som sol, vind, vann og biomasse. Vi må få til en massiv utrulling av elbiler, energieffektivisere bygg og satse på karbonfangst- og lagring. Oljeplattformer må drives på ren strøm fra land, ikke med dagens gassturbiner. Bellona kommer til å kjempe hardt for dette.

Frederic Hauge,
leder i Bellona

Denne kronikken sto på trykk i VG onsdag 5. desember 2012.