Bellona sendte den 12. mars i år et brev til Bern-konvensjonens sekretariat hvor vi påpekte at Direktoratet for naturforvaltning baserer klassifiseringen av truethetsstatus for fire store rovdyrarter i Norge på politiske og ikke faglige hensyn. Vi ba på denne bakgrunn Bern-konvensjonens sekretariat om å granske saken og vurdere hvorvidt feillistingen av de truede rovdyrene gjør at norsk rovdyrforvaltning er i strid med Bern-konvensjonens tekst. Noen dager senere fikk Bellona svar fra Bern-konvensjonens sekretariat som informerte om at saken ville bli tatt opp på et komitemøte den 13.04.99 som mulig "case file", dvs. sak mot Norge.

Bern-konvensjonen har de siste årene fått en rekke klager på norsk rovdyrforvaltning, blant annet vedrørende for store fellingskvoter for gaupe fra Bellona i 1996 og vedrørende fellingstillatelsen for det ene norske ulveparet fra Foreningen Våre Rovdyr i 1999.

Rødlistesaken
De norske rovdyrene bjørn, jerv, gaupe og fjellrev er nå klassifisert som mindre truet enn det de faglige utredninger som skulle vært lagt til grunn, konkluderer med. Årsaken er politisk press grunnet konflikter hovedsakelig med nærings- og jegerinteresser. Den norske rødlisten hvor offisiell truethetsstatus for norske dyrearter fastslås nå er under revidering hos Direktoratet for Naturforvaltning, og Bellona krever i den sammenheng at klassifiseringen i den reviderte listen endres til Direkte truet for bjørn og fjellrev og Sårbar for jerv og gaupe slik de faglige tilrådinger konkluderer. Dersom dette ikke etterfølges, vil norsk rovdyrforvaltning umulig kunne betegnes som vitenskapelig basert. Den nasjonale rødlisten skal utgjøre basis for de forvaltningsmessige tiltak for de ulike truede artene, hvor økt truethet skal gi økt beskyttelse av arten. Den nåværende feillisting for bjørn, jerv, gaupe og fjellrev medfører derfor at disse truede rovdyrene får for dårlig beskyttelse i Norge. Den reviderte listen forventes fremlagt i april-mai 1999.

Dette er kategoriene i Rødlista

Fastsettelse av truethetsstatus skal være en faglig vurdering
Riktig kunnskap om en arts bestandsstørrelse, økologi og truethetsstatus er en nødvendig forutsetning for å kunne ha en forsvarlig forvaltning av en art, i særdeleshet der jakt og fellingstillatelser er aktuelle forvaltningsmessige tiltak. Det er en selvfølge at de vitenskapelige undersøkelser, resultater og fakta som foreligger vedrørende disse forhold må legges til grunn i forvaltningen. I alle land med moderne viltforvaltning gir myndighetene jevnlig ut såkalte rødlister – en oversikt over truede dyrearter. Artene oppføres under ulike truethetskategorier, og plasseringen skal være basert på fagkunnskap om reproduksjonsstatus for arten innenfor landets grenser, uavhengig av bestandsstatus og eventuelle positive forvaltningstiltak i nabolandene.

På oppdrag for norske forvaltningsmyndigheter som bidrag til en revidert rødliste utarbeidet Norsk Zoologisk Forening (NZF) i 1996 en liste over truede pattedyr i Norge basert på faglige kriterier. Senere samme år offentliggjorde Direktoratet for naturforvaltning (DN) den nye rødlisten. Her var mange av de truede rovdyrartene justert nedover på truethetskategoriene, uten at det forelå fakta som tilsa at dette var riktig. Årsaken er politiske vurderinger og press grunnet lokale men store konflikter hovedsakelig med bufe- og tamreinnæringene og jegerinteresser. Resultater er skandaløst – en politisk og ikke faglig rødliste for mange av de truede rovdyrartene. De tross alt mange millioner av kroner som brukes på rovdyrforskningen i Norge i regi av blant annet Norsk Institutt for Naturforskning (NINA), DN og høyskoler, er i denne sammenheng bortkastet så lenge forskningsresultatene ikke tillegges betydning.

Truethetsstatus legger premisser for forvaltningen
Rødlisten er noe langt mer enn en offentliggjøring av status for truede arter i Norge. Den status en art fastslås å ha i rødlisten legger svært viktige føringer for de forvaltningsmessige tiltak som iverksettes og hvor godt arten derved beskyttes. En arts utrydningstruethet slik den fastslås i rødlisten skal blant annet legges til grunn ved avgjørelser om fellingstillatelser, jakt, kjerneområder med videre. Dersom rovdyrene plasseres i en kategori som viser mindre truethet enn den som faktisk foreligger, vil det eksempelvis lettere kunne innvilges fellingstillatelser eller settes høyere fellingskvoter enn det bestanden faktisk tåler. Bellona mener det er umulig å ha en forsvarlig og langt mindre en bærekraftig rovdyrforvaltning i Norge uten at den er basert på vitenskapelige fakta om riktig truethetsstatus.

Under går vi gjennom de viktigste punktene vi mener må endres i den eksisterende rødlisten.

Bjørn
Bjørnen har vært klassifisert som Sårbar helt siden slutten av 1970-tallet. Den opprinnelige årsaken til denne feilklassifiseringen var en kraftig overestimering av bestandsstørrelsen for bjørn. Feilslått forskning anslo bestanden i Norge til 13 ynglende delbestander med totalt omlag 160-230 individer. NINA konkluderte i 1994 med at bjørnens status er Direkte truet. Det samme gjorde Norsk Zoologisk Forening i 1998. Allikevel er ennå ikke bjørnens status i den norske rødlisten endret. De siste tiårene var det ingen kjente ynglinger i Sør-Norge, en dokumentert yngling i Lierne i Nord-Trøndelag og noen få ynglinger i Finnmark. I tillegg innførte Sverige i 1998 for første gang på mange år jakt på bjørn, også binner, i grenseområdet inn mot kjerneområdet for bjørn i Sør-Norge. Da oppbyggingen av en bjørnebestand i Sør-Norge er avhengig av innvandring av binner fra dette området i Sverige er bjørnens status i Norge mer truet enn noen gang. Vi siterer fra NINAs faktaark om bjørn fra 1994:

"Dataene viser entydig at de få bjørnene i Norge er innvandrere, spesielt fra Sverige (unntatt Finnmark). Med dagens høstingsnivå vil bjørnen forsvinne fra Norge uten innvandring fra den økende svenske populasjonen".

Og

"Derfor anser NINA at bjørnens status i Norge er direkte truet."

Med kun en dokumentert yngling i Sør-Norge og noen et usikkert, men lite antall ynglinger i Finnmark de siste tiårene krever Bellona at bjørnen i den reviderte rødlisten gis status som Direkte truet med det bedrede vern som må ligge i dette.

Jerv
Jerven er i den nåværende rødlisten gitt status som Sjelden, mens NZF og forskere ved NINA og DN med flere (Landa et al., 1998) konkluderte i 1998 med at den er Sårbar. NZF baserte konklusjonen på et bestandsestimat basert på hiregistreringer på minimum 150 dyr i Norge i 1996. For perioden 1995-1997 er den norske bestanden senere nøyere anslått til 147 (pluss/minus 25) dyr, hvorav 26 (pluss/minus 7) i Sør-Norge. Det er ingen utvikling etter utarbeidelsen av NZFs rapport som skulle tilsi at situasjonen er bedret slik at betegnelsen Sårbar ikke fremdeles er mest riktig. Snarere har prøveordningen med lokale jervenemder som fastsetter fellingskvoter for jerv gjort at jerven mer enn noen gang er å anse som og må klassifiseres som Sårbar. Jerven er videre ingen god jeger, men baserer seg mye på åtsler i tillegg til de som regel svekkede dyrene den dreper selv. Den er derfor påvirket av bestandsnivåene av de andre store rovdyrene som etterlater åtsler, noe som øker dens sårbarhet. Norske og svenske jerveforskere med dr. Arild Landa i spissen skrev i det internasjonale tidsskriftet Wildlife Biology i 1998:

"In 1996, the wolverine was reclassified from "vulnerable" to "rare" in the Norwegian National Red List. In Sweden, the wolverine is listed as "vulnerable", even though there seem to be many more wolverines in a smaller area than in Norway. The species is listed as endangered in Finland, where the authorities estimate that there are at least 110 wolverines (Ministry of Agriculture and Forestry 1997). Based on the most recent IUCN criteria (IUCN 1996), we conclude that the Fennoscandian wolverine population as a whole should be classified as vulnerable".

Forskerne viser klart at de ikke kan båndlegges i sine vitenskapelige internasjonale publikasjoner, og dersom deres resultater igjen overses ved politisk overstyring av konklusjonene i den norske reviderte rødlisten vil dette bli en svært pinlig sak for Norge.

Gaupe
Gaupa klassifiseres nå som Utilstrekkelig kjent i den norske rødlisten. I henhold til NZFs rapport fra 1998 er arten truet, og NZF har konkludert at den bør gis status som Sårbar. Bestandstørrelsen er riktignok ikke så godt kjent som ønskelig, men bestandsestimater vinteren 96/97 indikerte en bestand på 500-600 individer. Men med bestandsanslag på 500-600 gauper, kvotefri jakt over store deler av Vestlandet og Nord-Norge og årlige fellingskvoter på rundt 140-155 dyr i den resterende del av landet de siste årene, er gaupa utsatt for en farefullt høy beskatning. I Nord-Trøndelag har man nå utryddet eller kraftig redusert bestanden over store deler av fylket de tre siste årene. Sammen med risikoen for blant annet ulovlig jakt, trafikkpåkjørsler og naturlige trusler som sykdomsproblemer og nedgang i fødetilgang, gjør den høye fellingen at gaupas status i dag bør klassifiseres som Sårbar.

Fjellrev
Fjellreven er i rødlisten klassifisert som Sårbar, mens NZFs utredninger fra i fjor konkluderer med at den er Direkte truet. Dette gjelder bestanden på fastlandet, ikke Svalbard hvor arten er tallrik. Fjellrevbestanden på fastlandet overstiger neppe 100 individer og liten eller manglende reproduksjon selv i gode smågnagerår gir grunn til bekymring. Årsaken til at fjellreven ikke klarer å ta seg opp igjen er uklar. Både manglende tilgang på åtsler grunnet bortfall eller nedgang i bestandene av de andre store rovdyrene, konkurranse av rødreven og innavl er mulige medvirkende forklaringer. Fjellreven lever i samme områder som jerven, og er særlig avhengig av jervens etterlatenskaper som matkilde. Det er grunn til å mistenke at årsaken til fjellrevens klare feilklassifisering er denne relasjonen og det politiske press for felling av jerv. De få individene og den sviktende reproduksjonen gjør at fjellreven må klassifiseres som Direkte truet.

Oter
Også oteren er i følge NZF truet. Mens statusen i Norge nå er Hensynskrevende, har NZF konkludert med at den er Sårbar grunnet den lave forekomsten på Sør- og Østlandet. Situasjonen for oteren hvor den er tallrik i nordlige og nordvestlige deler av landet, mens den er utrydningstruet i sørøst-Norge, illustrerer at det er et behov for regionale rødlister.

Kilder:
Isaksen, K., Syvertsen, P.O., Kooij, J. van der & Rinden, H. (redaktører) 1998. Truete pattedyr i Norge: faktaark og forslag til rødliste. Rapport nr. 5 fra Norsk Zoologisk Forening i 1998. 182 sider.

Landa, A., Tufto, J., Franzén, R., Bø, T., Lindén, M. & Swenson, J.E. 1998. Active wolverine Gulo gulo dens as a minimum population estimator in Scandinavia. Artikkel i tidsskriftet Wildlife Biology, hefte nr. 4, side 159-168.

NINA, 1994. Den skandinaviske bjørnen overlever – men: Bjørnen i Norge direkte truet. NINA faktaark nr. 12, Norsk Institutt for Naturforskning (NINA).

Størkersen, Ø.R. 1996. Nye rødlister for truede arter i Norge. Side 71-78 i boken "Natur 96/97" (redaktør K.H. Brox), Tapir Forlag, Trondheim.

Swenson, J.E., Sandegren, F., Wabakken, P., Bjärvall, A., Söderberg, A., Franzén, R. 1994. Bjørnens historiske og nåværende status og forvaltning i Skandinavia. NINA Forskningsrapport nr. 53. Norsk Institutt for Naturforskning (NINA).