Det var under EU-toppmøtet i Thessaloniki i juni i år at statsoverhoder og regjeringssjefer, i nært samarbeid med Europakommisjonen, bestemte seg for å etablere et «Green Diplomacy Network», eller Grønt diplomati-nettverk på godt norsk. Nettverket skal omfatte utenrikstjenestene til de snart 25 medlemslandene, fra departementer og ambassader til utviklingsinstitusjoner i utlandet, samt representanter for Kommisjonen. Målet er å fremme EUs politikk på områdene miljø og bærekraftig utvikling overfor tredjeland.

Internasjonalt drøftes miljø ofte på multilateralt nivå. Og etter arbeidsprogrammet å dømme vil det Grønne diplomatiets aktiviteter konsentreres rundt store internasjonale konferanser. Men EU vil nå inkludere miljø også på bilateralt nivå, ved at de nasjonale utenrikstjenestene organiserer kampanjer og gjør rede for EUs politikk i andre land, samtidig som de rapporterer om miljøsynspunkter i de respektive mottakerlandene. EU regner på denne måten med å få en bedre oversikt over potensielle allierte så vel som motstandere. Håpet er også at EU kan utvide og forbedre sitt miljøsamarbeid med andre land.

Norge ute
Men norske ambassadører og byråkrater kan forholde seg rolig. De skal ikke ut og forkynne miljøvisjoner i EUs navn. For selv om EØS-avtalen omfatter miljø, går det Grønne diplomatiet under den felles utenrikspolitikken, som Norge ikke deltar i. Tiltaket kommer som et ledd i den overordnede strategien for å føre miljøspørsmål inn under EUs felles utenrikspolitikk, som Rådet vedtok i mars 2002.

Om Norge en gang i fremtiden greier å mase seg til en slags «assosiert tilknytning» av Nettverket, gjenstår å se. Etter det Bellona erfarer har norske myndigheter foreløpig ikke gjort noen konkrete fremstøt i den retning.

Prio: Russland og Kyoto
Nettverket starter om kort tid sine gjerninger, under FNs klimakonferanse som organiseres i Milano fra 1. til 12. desember. Første prioritet på agendaen: få Russland til å ratifisere Kyoto-protokollen. Russland, som tidligere har sagt at de ville undertegne, revurderer nå sitt standpunkt. Situasjonen er alvorlig i den forstand at hele protokollen står i fare uten russisk signatur. Protokollen må ratifiseres av nok land til at partene står for minst 55% av de globale klimagassutslippene.

EU har på sin side forlengst forpliktet seg, og allerede lagt grunnen med sitt nylig vedtatte direktiv om utslippskvoter. Kommisjonen har foreslått ytterligere et direktiv, kjent som «the linking directive», som knytter EUs interne kvotehandel til Kyotos øvrige mekanismer for utslippsredusering. Direktivet vil gjøre det mulig for EU-land å oppnå økte utslippskvoter ved å finansiere miljøvennlige prosjekter i tredjeland.

Forslaget er oppe til vurdering i Rådet – til liten nytte hvis protokollen ikke trer i kraft. Når USA, som står for over 25% av verdens samlede utslipp, ikke ser ut til å ratifisere protokollen i overskuelig fremtid, vil EU sette inn store ressurser for å oppnå en russisk underskrift. I sin utgave datert 15. november skriver The Economist om en mulig hestehandel: EU, som får 20% av sin naturgassbeholdning gjennom import fra Russland, har hittil skapt problemer for Russisk medlemsskap i WTO fordi importprisene er fem ganger høyere enn på det russiske markedet. Det er selveste President Vladimir Putin som skal ha antydet en kompensasjon for prisforskjellene med Kyoto-ratifisering.

Genmanipulering
Andre saker Nettverket skal ta tak i omfatter genmanipulerte organismer (GMOer). EU har foreløpig et meget restriktivt regelverk for GMOer, og vil gjennom sitt Grønne diplomati søke å redusere tapet av biologisk mangfold spredning av GMOer kan innebære. EU vil også forsvare mer omfattende kontroller på handel med GMOer.

I forbindelse med Verdenskonferansen for fornybar energi i Tyskland i juni 2004 skal EU promovere sin offensive satsning på området. Og på lengre sikt er det ambisiøse målet til EUs «Grønne diplomater» intet mindre enn å oppnå Internasjonal styring av miljøpolitikken.