Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité la 27. mars fram sin innstilling om ”statens arbeid med CO2-håndtering”. Eller, om du vil: Den felte sin dom over den rødgrønne regjeringens prestisjenederlag på Mongstad. Flertallet i komiteen bekrefter Bellonas hovedpoeng i saken: «teknologien er tilgjengelig, og (…) det [ville] også vært mulig å bygge et slikt anlegg på Mongstad i de åtte årene fra avtalen ble inngått i 2006 og fram til 2014».

Vi som fulgte høringen i samme stortingskomité tidligere i vinter, ble lite overrasket over Ap og Martin Kolbergs holdning: Partiet innrømmer få feil. Kolberg har i en rekke medier uttrykt sin indignasjon over kritikken. Det er skuffende. Aps ære i Mongstad-saken kan ikke reddes uansett, men litt mer ydmykhet ville gjort avslutningen på saken mer verdig for partiet. Når Stoltenberg & Co først skulle gå tilbake på sine løfter til det norske folk sette norsk klimapolitikk mange år tilbake, kunne de i det minste innrømme feiltrinnene.

Da statsrådene fra forrige regjering møtte til høringen, gikk det ikke langt mellom de unnvikende svarene. Især var Stoltenbergs forklaring til komiteen mangelfull, ikke minst med hensyn til fullskalaanleggets kostnader: Han hevdet at anslagene var så høye som 25 milliarder – dette ble tilbakevist av blant andre Gassnova.

De tidligere rødgrønne ministrene var heller ikke villige til å ta kritikk for behandlingen av «aminspørsmålet», der prosjektet ble utsatt etter påstander om helsefare ved bruk av CO2-fangstteknologi basert på aminer. Det er gledelig at flertallet i kontroll- og konstitusjonskomiteen ser det annerledes: De viser til Klima- og forurensingsdirektoratets og Sintefs uttalelser om at «risikoen for helsefarlige utslipp ved aminteknologi» ble betydelig redusert og at aminspørsmålet var «en håndterbar sak». Her bekrefter komiteens flertall Bellonas kritikk – at den påståtte helsefaren på ingen måte ga grunnlag for utsettelsen.

Komiteen peker også på at det hersker tvil om at «potensiell kreftfare er den eneste grunnen til at fullskala rensing utsettes». Flertallet er med andre ord skeptiske til den rødgrønne regjeringens motivasjon for å fullføre prosjektet.

Fullskalafiaskoen til tross: Norge har fremdeles et fagmiljø og ressurser som under de rette omstendighetene vil kunne gjennomføre en månelanding – bare et annet sted.

Konklusjonen er en oppreisning for Bellona: Flertallet er tydelig på at det ikke er teknologien det har stått på, men politisk inkompetanse. Regjeringen skal lansere en ny plan for CO2-fangst og -lagring, og lover samtidig en overoppfyllelse av klimaforliket. Bellona kan ikke se hvordan dette skal kunne gjennomføres uten fangst og lagring på minst to anlegg.

Hva den nye regjeringen får til, kommer ikke til å stå på teknologien, men politisk dyktighet og vilje. Kanskje Mongstad blir renset likevel?

Frederic Hauge,
Leder i Bellona