Kommentar:

”Har en drøm”, sang Jørn Hoel i Wam & Wennerøds filmkalkun Drømmeslottet. Det hadde også Kjell Magne Bondevik. Mens Jørn drømte om å ”vende hjem dit ei framtid ennå bor”, var Bondeviks drøm at Norge skal greie å overholde forpliktelsene etter Kyoto-protokollen om å stabilisere klimagassutslippene omtrent på 1990-nivå.

Vilje flytter ikke fjell
Nå virker det imidlertid som han har våknet opp. Det er mulig at dette skyldes sommerens SFT-rapport for miljøstatus i Norge. Denne viste at vi ligger an til å øke utslippene av klimagasser med 27 % fra 1990 til 2010. Dette er 26 % mer enn hva protokollen tillater.

Dette er ikke nye tall. Liknende prognoser forelå i mars 2000 da Bondevik gikk av på gasskraftsaken, og i juli 2001 da Stoltenberg-regjeringen omgjorde utslippstillatelsene for Naturkrafts gasskraftverk. Omgjøringsvedtaket åpnet for en betydelig økning av de norske CO2-utslippene. Likevel fant Stoltenberg dette uproblematisk, blant annet fordi Stortinget hadde uttrykt ”vilje” til å overholde Norges Kyoto-forpliktelser.

Denne viljen står fortsatt ved lag hos alle partier på Stortinget med unntak av Frp. Vilje alene kan imidlertid ikke flytte fjell. Og i dette tilfellet dreier det seg nettopp om et løft av en slik dimensjon.

Store krav til samfunnslivet
Det er derfor ikke overraskende at lederen for Stortingets Energi- og miljøkomité, Bror Yngve Rahm, uttaler til Dagsavisen at det blir ”veldig krevende å komme med tiltak som er kraftige nok innen 2010”. Ifølge Rahm vil dette ”stille store krav til samfunnslivet.”

Det er ikke så rart. Norske myndigheter har siden Kyoto-protokollen forelå i 1997 gjort lite for å møte dennes forpliktelser. Derimot har det ikke manglet på tillatelser til utbygginger som vil øke klimagassutslippene.

Arbeiderpartiet har foruten å omgjøre utslippstillatelsene for Naturkrafts to gasskraftverk gitt tillatelser til Industrikrafts gasskraftverk. Blir kraftverkene realisert vil Norges CO2-utslipp øke med vel 10 %. Det virker derfor litt snodig at partiets energipolitiske talskvinne Sylvia Brustad, nå ”reagerer” på at Bondevik har sådd tvil om Kyoto-målsetningene.

Barentsråkjør
Bondevik har imidlertid ingen grunn til å hovere. Det gasskraftverket som vil bli bygget i forbindelse med Snøhvit-utbyggingen, vil øke utslippene ytterligere 2 %.

Det råkjøret deler av mannens regjering driver for å åpne Lofoten Barentshavet for helårig petroleumsvirksomhet, tar seg heller ikke pent ut. Dette vil øke de norske utslippene, og det vil bli pumpet opp store mengder olje og gass som skal forbrennes med ytterligere utslipp som resultat.

Likevel meldte Dagsavisen 29. september at den næringspolitiske talsmannen i Høyre, Ivar Kristiansen, mener ”det haster å komme igang igjen med oljeboring i nord.” Bare da kan Norge ”sette en høyere miljøstandard og bidra til høy teknologisk standard i området”, sa Kristiansen med henvisning til den dårlige standarden på russisk oljevirksomhet.

Et trylleslag
Kristiansen tror øyensynlig at snarlig norsk petroleumsvirksomhet i nordområdene vil være trylleslaget som endrer de russiske standardene.

Russerne er imidlertid viden kjent for å være skjødesløse både når de sender utrangerte atomubåter til havs og når de pumper opp olje på avsidesliggende steder. Å tro at de uten videre vil tilpasse sin oljevirksomhet til norske sikkerhets- og miljøstandarder er i beste fall naivt.

Hvis situasjonen var slik Kristiansen later til å tro, burde jo Norge snarest bygge et par atomkraftverk på Finnmarksvidda. Da ville man også på denne sektoren kunne samarbeide med russerne og gå foran som et godt eksempel når det gjelder drift og sikkerhet.

Business as usual
Det er ellers ikke noe nytt at Norge sliter med å oppfylle internasjonale miljøforpliktelser. Vi har for eksempel lenge ligget tynt an i forhold til å redusere våre NOx-utslipp slik vi er forpliktet til etter Gøteborg-protokollen. Når Bondevik ikke ”tør garantere” at Norge vil oppfylle Kyoto-protokollen, forteller han ikke noe annet enn at det er ”business as usual”.

Det er sikkert trist for Bondevik å oppdage dette. Han vil heller ikke finne trøst hos Olje- og energidepartementets juridiske eksperter. I departementets kommentarer til utredningsprogrammet for Lofoten Barentshavet presterer disse blant annet følgende:

”Norges folkerettslige forpliktelser blir fortløpende gjennomført i norsk rett, som derved til enhver tid også reflekterer Norges internasjonale forpliktelser."

Skal vi ta OED på ordet, er Norges folkerettslige forpliktelsene med hensyn til reduserte utslipp av klimagasser allerede oppfylt. OEDs syn ville imidlertid neppe holdt til ståkarakter på offentlig rett grunnfag. Og alle forhold tatt i betraktning ville det trolig vært en fordel – også for de som ønsker helårig oljevirksomhet i nordområdene – om OED hadde utvist noe større faglig etterrettelighet når man uttaler seg om juridiske spørsmål.

Min avsluttende anbefaling til Bondevik er derfor at han i stedet for å lytte til OED, setter seg ned i godstolen, lener hodet tilbake og låner øret til Jørn Hoel:

“Snart stiger sol et sted i øst/
og en verden venter, kald og klar/
Men det finnes en fattig trøst/
Drømmen du alltid har.”