En av hovedinnvendingene mot forslaget til utredningsprogram var det knappe tidsløpet det var lagt opp til. (Det skal ta ca. ett år å utrede konsekvensene av helårig petroleumsvirksomhet i Lofoten – Barentshavet) Dette medfører at konsekvensutredningen vil måtte basere seg på gamle og til dels utdaterte data. Det er heller ikke tid til å få frem kunnskap om forhold det ikke allerede foreligger viten om. Departementet på sin side hevder at tidsplanen slik den er lagt opp er tilstrekkelig for det arbeidet som skal gjøres. Desverre sier det nesten alt om kvaliteten på dette arbeidet. Den utredningen det her legges opp til, vil ikke være egnet som beslutningsgrunnlag for forvaltningen av det særdeles sårbare området Lofoten – Barentshavet.

Feil om folkeretten
Bellona påpekte i likhet med Statens forurensningstilsyn, Miljøverndepartementet og Akvaplan-niva at utredningen kan være i konflikt med Norges folkerettslige forpliktelser.

Bellona etterlyste også en bred gjennomgang av hvorvidt helårig petroleumsvirksomhet i dette spesielle området kan tenkes å være i strid med folkeretten. Departementet avfeier dette poenget på en særdeles arrogant og også feilaktig måte ved å hevde at;

”Norges folkerettslige forpliktelser blir fortløpende gjennomført i norsk rett, som derved til enhver tid også reflekterer Norges internasjonale forpliktelser. Utredningsprogrammet er i tråd med norsk rett, og ivaretar således hensynet til alle relevante folkerettslige forpliktelser som påhviler Norge”

Nå er det slik at det i norsk rett ikke foreligger noen generell henvisning til folkeretten om at denne skal anvendes på samme måte som regler gitt av Stortinget. Folkeretten er m.a.o som Fleischer påpeker i Folkerett, 6. utgave side 259, ikke ”the law of the land”. På miljørettens område sliter Norge med å oppfylle en rekke internasjonale forpliktelser som f.eks. Gøteborgprotokollen. Å hevde at en utbygging i Lofoten – Barentshavet tar hensyn til alle de forpliktelsene som påhviler Norge fordi intern norsk rett til enhver tid reflekterer Norges internasjonale forpliktelser, er noe alle med en viss innføring i folkerett, også OED’s jurister, vet er direkte feil.

Forskjellige virkeligheter
Norske myndigheter har offisielt uttalt at de ønsker Kyoto-protokollen velkommen. Når dette blir en realitet, kanskje allerede i år om Russland vil, må Norge gjøre konkrete vurderinger av forholdet til disse forpliktelsene. Dette er særdeles viktig fordi protokollens artikkel 17 oppstiller at et fremtidig kvotehandelssystem, skal være ”supplemental” i forhold til nasjonale tiltak.

Av ordlyden, ”supplemental”, og oppfatningen hos flere av traktatpartene, følger det at mer enn 50 % av utslippene skal reduseres nasjonalt, helt uavhengig av kvotehandel. Dette støttes også av formålet med protokollen. Dette betyr at det må gjøres konkrete vurderinger av økte CO₂-utslipp som følge av petroleumsutvinning i Lofoten – Barentshavet.

Det må selvfølgelig konkrete tiltak til for å få ned denne typen utslipp, det er ikke nok med en skål i champagne og en underskrift på en traktat – i hvert fall ikke i vår virkelighet.