Utbygging av ny fornybar energi i Norge har hittil vært stimulert gjennom tilskuddsordninger. Slike ordninger innebærer noen åpenbare ulemper, og mange vestlige land har derfor sett seg om etter mer egnede virkemidler. Ett krav til en eventuell ny løsning er kompatibilitet med et liberalisert energimarked. Flere EU-land har derfor vedtatt at all omsatt elektrisitet skal bestå av en viss andel ny fornybar energi. Andelen fornybar energi dokumenteres gjennom utstedelse (og omsetning) av såkalte grønne sertifikater. Et slikt sertifikatsystem vedtas i lovs form og sikrer dermed økt langsiktighet og stabilitet i markedet for ny fornybar energi. Miljøstiftelsen Bellona mener Norge bør ta i bruk et pliktig grønt sertifikatmarked.



Ulemper ved dagens tilskuddsordninger

De tilskuddsordningen energisektoren i dag forholder seg til er svært uforutsigbare: de kan variere fra statsbudsjett til statsbudsjett og risikerer å stadig bli tatt opp til stortingsbehandling. Dette skaper ustabile rammevilkår og skinnenighet om målet. Det er lett for politikerne å være enige om et mål så lenge de ikke trenger å ta stilling til tiltakene. I tillegg krever tilskuddsordninger mye saksbehandling og gir ofte en dyr og usikker miljøeffekt.

Fordeler ved et pliktig grønt sertifikatmarked

Stortinget kan sette langsiktige mål og nå dem. Gjennom lovpålagt minimumsproduksjon av fornybar energi vil pliktige grønne sertifikater sørge for sikker måloppnåelse, samtidig som både demokratiet og Stortinget beskyttes mot skinnenighet om de langsiktige målene. Slik unngår man en ordning som står i fare for å bli justert/revidert i hvert budsjett, i tillegg til at nevnte budsjettpost frigjøres til andre formål.

Ny energiforsyning vil bestå av en stor del fornybar energi. Et sertifikatmarked vil også øke energiforsyningen og dermed minske risikoen ved tørrår.

Forutsigbare, langsiktige rammevilkår for utbyggerne av fornybar energi oppnås. Dette bidrar igjen til å utvikle ny og rimeligere teknologi for utnyttelse av fornybar energi.

Innenlands fornybar industri stimuleres. En unngår at norsk energi- og energiteknologiindustri får et handikap i forhold til konkurrenter i land der slikt sertifikatmarked introduseres. Etterspørselen etter fornybar energi øker og skaper en optimalisering i hele verdikjeden ved at volumet øker, enhetskostnader reduseres, fagkunnskapen forsterkes og produktene blir bedre og billigere.

Markedsmekanismene vil bli utnyttet. Med et pliktig grønt sertifikatmarked blir det aktørene selv, ikke offentlige instanser, som avgjør hvilke prosjekter som er «gode» og hvilke som er «dårlige». Konkurransen vil sikre at utbyggingen foregår billigst mulig.

Reell innflytelse på et fremtidig felles EU-system blir mulig fordi Norge på bakgrunn av egne erfaringer, vil kunne gi et reelt bidrag til utformingen av systemet. Alternativet kan fort bli null innflytelse og tvungen implementering av et EU-system som i liten grad tar hensyn til spesielle norske forhold om noen år.

Varme kan inkluderes i systemet, noe som vil være meget gunstig for Norge. Norge har et spesielt stort oppvarmingsbehov og en stor bioressurs som egner seg til nettopp oppvarmingsformål. På denne måten vil man også skape fortgang i omleggingen fra forurensende oljebasert oppvarming til fornybare løsninger. For å nå varmemarkedets mange ulike aktører er en grønn sertifikatordning vesentlig mer egnet enn dagens tilskuddsordning, som bare fanger opp en liten andel av varmemarkedet. Går Norge foran og inkluderer varme i sertifikatmarkedet, kan det gi strategiske, industrielle fordeler. Et sertifikatmarked som utelukkende omfatter elektrisitet vil dessuten skape en konkurransevridning vekk fra miljøhensyn. Ved tidlig etablering av et eget system, kan Norge også sørge for å innarbeide nødvendige hensyn til den norske vannkraften.

Miljøkvaliteten på varen levert til forbruker økes direkte, og reduserer andelen miljøskadelig kraftgenerering på markedet. Sertifikatmarkedet vil være med på å dementere den tradisjonelle sammenhengen mellom økonomisk vekst og miljøproblemer forbundet med energiproduksjon.

Et kvotemarked for CO₂ og sertifikatmarkedet vil utfylle hverandre. Sertifikatmarkedet vil over tid gjøre de reneste teknologiene billigere slik at de senere kan bli tilgjengelig for det åpne markedet. Sagt på en enklere måte vil sertifikatmarkedet fungere på samme måte som miljøkrav overfor nye biler, mens kvotemarkedet vil fungere som EØS-kontroll som fjerner de mest forurensende bilene.

Ingen utbyggingsprosjekter ekskluderes på forhånd i en sertifikatordning, og ettersom erfaring opparbeides vil systemet egne seg bedre og bedre også for små prosjekter; transaksjonskostnadene reduseres, måleutstyr forbedres osv. Dette står i kontrast til dagens tilskuddsordninger som på grunn av de gjeldende rutiner og krav kun fanger opp prosjekter med et lavt tempo og ‘passe’ størrelse. Videre går det normalt en viss tid fra det søkes om tilskudd til et vedtak foreligger, noe som fører til at kun relativt trege prosjekter har anledning til å utnytte ordningen. Prosjektene må dessuten være av en viss størrelse for å kunne forsvare alle kostnadene forbundet med saksbehandling, venting og søknadsskriving, men de kan heller ikke være for store, for da tar de hele potten som skal deles ut.

Hvorfor Regjeringen er motstander, og hvorfor den tar feil

I stortingsmelding nr. 9 (2002-2003) «Om innenlands bruk av naturgass mv.» konkluderte regjeringen med at en ikke ville etablere et slikt pliktig grønt sertifikatmarked i Norge nå. Uvanlig nok konkluderte departementet slik til tross for at alle medlemmene i departementets referansegruppe var positive eller betinget positive til innføring av pliktige grønne sertifikater i Norge. I det følgende diskuteres Olje- og energidepartementets (OED) hovedkonklusjoner:

OED frykter måleutfordringer i varmemarkedet

Bellona ser ingen grunn til å frykte ovennevnte. Sertifisert måleutstyr kreves allerede i forbindelse med fastsettelse av momsen. Å enes om mengden levert varme i sertifikatsammenheng vil ikke skille seg spesielt fra dagens kjøp og salg med varme.

OED frykter ustabil prisdannelse i det norske markedet, og derved usikkerhet for investorene

Hvor stor andel av elektrisitet og varme som skal komme fra fornybare kilder er en politisk beslutning. Selv beskjedne prosentandeler innebærer betydelige volumer, der mange aktører vil kunne operere og sikre et velfungerende marked. Ved å inkludere varme vil det utvide markedet. Investorene sliter allerede med varierende tilskuddsordninger, et problem som vil forsvinne med innføring av sertifikater.

OED frykter at inkludering av varmemarkedet vil gjøre det vanskelig å integrere det norske markedet i et internasjonalt sertifikatmarked

Bellona ser ingen problemer med at deler av et marked eventuelt opererer med forskjellige betingelser mht. integrering av varme i et slikt sertifikatmarked.

OED mener at omlegging til ENOVA i 2002, innføring av nasjonalt sertifikatmarked i 2004 og deretter innføring av internasjonalt sertifikatmarked i 200X innebærer ustabile rammevilkår. Av hensyn til investorene ønsker man å unngå dette.

I og med at regjeringen vil at Norge skal delta i et internasjonalt sertifikatmarked er den åpenbart ikke motstander av en systemendring; man ønsker bare en utsettelse. Det vil fortsatt være behov for Enova. Enova bør kunne være forvalteren av sertifikatordningen. Samtidig trengs det fortsatt støtteordninger for mindre moden fornybar energi med et stort potensial, forvaltning av tilskudd til ENØK og utnyttelse av spillvarme samt støtte til løsninger basert på nullutslipps naturgass.

OED vil arbeide for å etablere og fremskynde et internasjonalt marked

Dette innebærer en anerkjennelse av at et sertifikatmarked er et mer effektivt virkemiddel enn dagens tilskuddsordning. Ved å etablere et pliktig grønt sertifikatmarked tidligst mulig, vil Norge kunne påvirke utformingen av et framtidig sertifikatmarkedet i Norge, og på den måten ivareta våre egne behov. Ett eksempel på dette er muligheten til å integrere varme i systemet. Bellona mener at varme bør inkluderes fordi Norge har et spesielt stort oppvarmingsbehov og en svært stor bioressurs. Dessuten vil et sertifikatmarked som bare omfatter elektrisitet virke konkurransevridende vekk fra miljøhensyn. Ved å etablere et sertifikatsystem i Norge på et tidlig tidspunkt, kan en ta hensyn til den norske vannkraften samt sørge for at Norge får like muligheter som de andre landene der sertifikatmarkedet innføres (se tabell nedenfor). En tidligst mulig etablering av sertifikatmarked i Norge gir i tillegg egne erfaringer som medførere en reell innflytelse i forhold til utviklingen av et EU-system. Kanskje det beste steget mot et internasjonalt grønt sertifikatmarked er å søke en integrering med det svenske sertifikatmarkedet som starter opp i mai 2003.