Ved all lete- og produksjonsvirksomhet i forhold til petroleumsprodukter finnes det en mulighet for at det oppstår et akutt utslipp. Dersom det kommer et utslipp, er effektiviteten til oljevernberedskapen avgjørende. På beredskapssektoren har det skjedd lite utviklingsmessig som har bedret effektiviteten av det mekaniske oljevernutstyret etter at Barentshavet Syd ble åpnet i 1988.

– Hvordan beredskapen fungerer er avhengig av været og lysforholdene. Med mye sjø, ising og uvær vil oljevernberedskapen i perioder være fraværende. Nedbrytingen av olje vil ta lengre tid på den tiden av året når det er mye uvær. Men Stortinget har åpnet for oljeleting i Barentshavet. Vår jobb er å påse at beredskapen er best mulig under de rådende forhold, sier seksjonssjef Morten Hauge i SFT til Lofotposten den 30.07.2000.

I følge Stortingsmelding om norsk oljevern (nr. 49, 1988-89) skal risiko i forbindelse med akutte utslipp i Barentshavet ikke være høyere enn for øvrige deler av norsk sokkel. Oljedirektoratet har definert risiko som sannsynlighet × konsekvenser. Det betyr at jo større konsekvensene blir, desto mindre må sannsynligheten være for at risikoen skal bli den samme som resten av sokkelen. Dette gjøres ved å øke oljevernberedskapen, men som Hauge sa til Lofotposten, vil oljevernberedskapen i perioder være fraværende. Risikoen er dermed høyere enn ellers på sokkelen.

SFTs rolle er dermed ikke bare å påse at beredskapen er best mulig, men også å påse at Stortingets forutsetninger er oppfylt. Dersom det ikke kan påvises at det er lik risiko i Barentshavet som i Nordsjøen, er det SFTs plikt å nekte boringen.