Olje- og Energidepartementet
v/Olje- og energiminister Einar Steensnæs
Postboks 8148 DEP
0033 OSLO

CO₂-infrastruktur

– En forutsetning for bedre utnyttelse av våre petroleumsressurser og innfrielse av klimaforpliktelsene.

Innledning.
Miljøstiftelsen Bellona har i lang tid arbeidet med mulighetene for bruk av CO₂ til meroljeutvinning. I den forbindelse vil Bellona med dette notatet peke på de store muligheter som ligger i disse løsningene for Norge som olje- og gassnasjon.

Miljøstiftelsen Bellona har fulgt og deltatt tett i de faglige diskusjonene vedrørende utskilling og deponering av CO₂. Vi anser dette som en nødvendig og riktig løsning for å håndtere våre energi- og klimautfordringer. Bellona har deltatt i en rekke utvalg og kommet med innspill til bl.a. Miljøsok, OLF’s Miljøforum, Konkraft, OG21, Topplederforum, Gassteknologiutvalget, CCP-prosjektet, Sachsprosjektet m.fl. I tillegg har vi gjennom samarbeid med en rekke olje- og energiselskaper samt deres teknologileverandører fått bred, men også detaljert innsikt og erfaring i teknologisk utvikling, økonomiske forutsetninger, barrierer og muligheter.

Det er kjent og utprøvd (Permian Basin, USA) at injeksjon av CO₂ i oljefelter, som har nådd en viss modningsgrad i sin produktive levetid, vil forlenge denne og kunne øke utvinningen med ytterligere 5–10% i forhold til de opprinnelige reservene. Det er dette som kalles meroljeutvinning (Enhanced Oil Recovery, EOR). Dette er og kjent av selskaper som opererer på norsk sokkel (ref. temanotat under OG21) og av Oljedirektoratet .

Vårt utgangspunkt er at en heller bør søke å utnytte olje- og gassressursene i områder som er åpnet enn å forhaste seg med å åpne nye områder. Samtidig kan vi utvikle og kommersialisere teknologi som er helt avgjørende for å dempe drivhuseffekten. Med dette notatet ønsker vi å utdype noen av våre synspunkter for å åpne for en videre dialog. En av våre store bekymringer for å få realisert en storstilt bruk av CO₂ til meroljeutvinning er tidsfaktoren. Det er en overhengende fare for at felt stenges ned og installasjoner fjernes, før CO₂ er tilgjengelig. Vi vil i denne sammenheng spesielt peke på de muligheter som ligger i forlenget drift av f.eks. Gullfaks dersom nok CO₂ kan fremskaffes raskt nok. Dette kan realiseres ved å se dette prosjektet i sammenheng med Snøhvit og Sleipner. Vi ser også at det foreligger store muligheter på Tampen-området, som synes å kunne drives i mange år til dersom nok CO₂ fremskaffes.

Den tilgjengelige mengden CO₂ som kan benyttes til meroljeutvinning på norsk sokkel er i størrelsesorden 240-360 millioner tonn. En full utnyttelse av dette enorme potensialet kan gi en økonomisk merverdi på 300-400 milliarder kroner. I tillegg vil dette gi et betydelig bidrag til oppfyllelsen av Norges Kyoto-forpliktelser. Imidlertid er flere av de oljefeltene der denne teknikken kan anvendes, truet av nedstengning. Beslutninger om avvikling av flere felt er nært forestående. Det er derfor av stor betydning at arbeidet med å legge til rette for bruk av CO₂ kommer raskt i gang.

I dette notatet vektlegger vi behovet for CO₂ til Gullfaks, og peker samtidig på mulighetene for forlengelse av drift på Tampen-området. På sikt vil en rekke felter, deriblant Ekofisk ha store potensialer for forlengelse av levetiden ved bruk av CO<₂ til meroljeutvinning.

Det er et behov for en europeisk samordning for bruk av CO₂ med perspektiver på kutt av klimautslipp og muligheter for storstilt produksjon av elektrisitet og hydrogen basert på naturgass med CO₂-håndtering. Vi mener at en felles infrastruktur for CO₂-håndtering i Europa kan starte i Norge. Dette gir helt nye muligheter for Norge som energi og teknologileverandør.

• I dette notatet legger Bellona derfor til grunn at en CO₂ håndteringsstrategi må sees i sammenheng med behovet for å redusere klimagassutslippene, og at det etableres en nasjonal strategi for dette.

• Bellona vektlegger de økte muligheter CO₂ til meroljeutvinning gir for bedre ressursutnyttelse av eksisterende oljefelter, økt aktivitet og som bro til hydrogensamfunnet gjennom økt utnyttelse av naturgass med CO₂-håndtering nasjonalt.

Vi har videre i dette notatet valgt å peke på momenter Bellona mener er avgjørende for å kunne etablere en handlingsplan for å få gjennomført en nasjonal strategi før mulighetene forsvinner. Den informasjon, som i den senere tid har fremkommet gjennom en rekke undersøkelser om mulighetene for å få betalt for CO₂ til meroljeutvinning, har redusert kostnadsgapet for CO₂-håndtering i en slik grad at helt nye muligheter nå har åpnet seg.

Klimagassutslipp og Norges forpliktelser under Kyoto-protokollen.
I ”Sem-erklæringen” understrekes det blant annet at kravene nedfelt i Kyoto protokollens artikkel 17 skal etterleves. Disse slår fast at minst 50% av de pålagte utslippsreduksjoner skal gjennomføres fysisk innen landets grenser før landene kan handle CO₂ –kvoter internasjonalt.

Olje-/gassutvinning er den sektor som øker sine utslipp av klimagasser mest og da spesielt CO₂. Siden 1990 har sektorens utslipp økt fra 6,8 mill. t/år til 10,5 mill. t/år (samlet fra både offshore og landbasert virksomhet). Frem til 2010 er det projisert en ytterligere økning på 3 mill t CO₂/år fra offshoresektoren.

Økningen har en klar sammenheng med aktivitetsnivået på sokkelen og at eldre oljeproduserende felt har et økt behov for injeksjon av gass og vann for å øke utvinningsgraden. Dette øker energibehovet på (og utslippene fra) produksjonsplattformene. I tillegg kommer en økende landbasert prosessering av LNG til fraksjonerte produkter (etan, butan, propan, osv).

På grunnlag av ovenstående fakta må oljeindustrien ta et spesielt ansvar for fysisk reduksjon av norske CO₂-utslipp i forhold til andre sektorer hvor reduksjoner er gjennomført og hvor pålegg om ytterligere fysiske reduksjoner øker risikoen for nedleggelse og økt arbeidsledighet.

En slik plan for reduksjon av utslippene vil være et vesentlig innspill til dokumentasjonen av ”demonstrable progress” og ”providing evidence of that progress” som Norge er pålagt å fremlegge i løpet av 2005 i forhold til hvordan nasjonen skal møte forpliktelsene under Kyoto-avtalen.

Innsamling og deponering/bruk av CO₂ fra fossile kilder er et sentralt punkt i Bellonas visjon om hydrogensamfunnet og arbeidet med veien frem dit, som dokumentert i notatet ”Bellona’s vision for the hydrogen society”.

Som det fremkommer i dette notatet – så er Bellonas veikart til et hydrogenbasert energisamfunn basert på tiltak som er i full overensstemmelse med FNs klimapanel (IPCC) sine anbefalinger og Kyoto-protokollens basis. Det synes således å være etablert et godt grunnlag for felles forståelse av de utfordringer som Norge står ovenfor og de mulige løsningsalternativene som foreligger. Et sentralt punkt i dette veikartet er at bruk av fossil energi er en nødvendig forutsetning for overgang til et samfunn basert på energi fra fornybare energikilder (sol, vind, bio etc.). En slik bruk av fossil energi vil imidlertid måtte medføre at den produserte CO₂ blir utskilt og deponert.

Bedret ressursutnyttelse.
Olje-/gassfeltene i Nordsjøen er i dag blant de felter som kan oppvise høyest utvinningsgrad av totale påviste reserver. Dette har skjedd som en følge av oljeselskapenes innovative satsning på produksjonsteknikker. Til tross for disse prisverdige tiltak vil det med dagens teknologi fortsatt være mer enn 50% av de opprinnelige reservene tilbake i feltene når de forlates.

En av grunnene til at CO₂-injeksjon ikke er tatt i bruk som injeksjonsmedium på norsk sokkel – er feltenes alder og manglende CO₂-tilgang. For et oljefelt av Gullfaks’ størrelse er behovet ca 4-5 mill. tonn pr. år i minst 10 år (ref. Statoil 2003). En studie utført i CENS-prosjektet anslår behovet i den sørlige delen av Nordsjøen og Tampen-feltet på norsk og britisk side til 40–50 millioner tonn CO₂/år. Bellona er av den oppfatning at Tampen kan få forlenget levetiden med så mye som 20 år, dersom nok CO₂ kan fremskaffes. I tillegg er det identifisert oljefelter på Haltenbanken som lovende kandidater for EOR (bl.a. Draugen). For oljefeltene i Nordsjøen er det kritisk å få tilgang til CO₂ innen 2008–2010 for å få utnyttet mest mulig av olje- og gassressursene. Ekofiskområdet har også et meget stort potensiale på lenger sikt og vil kunne forlenge bruk av den da (forhåpentligvis) etablerte infrastruktur for CO₂-håndtering.

Flere av installasjonene i Nordsjøen i ferd med å bli modne for nedrigging grunnet uttømming av de primære reservoarene. Dersom installasjonene i Nordsjøen fjernes, forsvinner verdifull infrastruktur som kan legge grunnlag for ny aktivitet og lønnsom produksjon. Totalt har de gjenværende ressursene på norsk sokkel som kan utvinnes ved hjelp av CO₂, i følge ODs beregninger, en verdi på ca. 300-400 mrd kroner. En vesentlig del av dette er uutnyttede verdier i forbindelse med eksisterende installasjoner og potensielle ressurser i områder med aktivitet pr. i dag. En enkelt faktor med stor betydning for en realisering av potensialet i ”hale”-produksjon og produksjon fra ”marginale” olje-/gassfelt er omlegging av bruttoskatteregimet på denne type produksjon. Alternativt vil statlig støtte til etablering av infrastruktur for innsamling og transport av CO₂ , kunne ha tilsvarende virkning.

Det er urealistisk å kunne dekke det totale behovet for innsamling og transport av CO₂ fra norske kilder alene. På samme måte som olje- og gassindustrien rundt Nordsjøen har bygget opp en infrastruktur nødvendig for rasjonell gasstransport, er det nå behov for å samordne kreftene for å få til det samme for transport av CO₂. En slik ”internasjonalisering ” av CO₂-innsamling og -deponering reiser spørsmål om hvilke land og aktører som skal krediteres for det deponerte kvantumet. Dette må avklares gjennom diskusjoner mellom de berørte parter (EU, Norge, kommersielle aktører).

Flere aktører har beregnet en kostnadsgapet ved deponering for meroljeutvinning under nåværende rammebetingelser og en oljepris på 18 USD/t til å være ca 5-10 $/tonn CO₂. Bellona mener imidlertid at dette kan reduseres ved:

• Stordriftsfordeler: Vesentlige mengder CO₂ må håndteres i samme system, noe som vil gi stordriftsfordeler på samme måte som for tradisjonell industri.
• Samdriftsfordeler: Infrastruktur for CO₂, naturgass, hydrogen og elektrisitet må sees i sammenheng, noe som kan redusere totalkostnadene på sikt.
• Videreutvikling av teknikken: Ved å ta i bruk teknologi vil en få ny lærdom og erfaring som vil føre til effektiviseringer og forbedringer. Samtidig vil dette bidra til norsk næringsutvikling.
• Det brukes i dag store mengder naturgass på norsk sokkel som trykkstøtte. Behovet er stadig økende. Kraftproduksjonen som går med til å generere kraft til nedpumping av denne gassen er i dag en sentral kilde til Norges økte CO₂-utslipp. Bruk av CO₂ som alternativt medium for trykkstøtte har et stort potensiale for å kunne frigjøre naturgass for salg. Dette vil bidra ytterligere til en reduksjon av kostnadsgapet. Hvor mye er ikke godt nok undersøkt, men det kan dreie seg om betydelige beløp.
• Som nevnt tidligere vil infrastrukturen og feltene i Nordsjøen få forlenget levetid. Dette vil bidra til økt produksjon fra både felt hvor det er produksjon og potensielle felt. Statens fremtidige skatteinntekter vil da øke. Det bør altså være i nasjonens interesse at en velfungerende CO₂ infrastruktur opprettes, noe som bør reflekteres i rammebetingelsene for slik virksomhet.
• Infrastruktur for CO₂ må baseres på permanente installasjoner (dedikerte rørledninger) og fleksible løsninger (lagring, skipstransport, terminal for injisering).

Økt aktivitet.
Det hevdes fra enkelte hold innen olje-/gassindustrien at det eneste tiltaket som kan vedlikeholde og øke aktiviteten i sektoren er åpning av nye leteområder utenfor Nordland og i Barentshavet. Bellona er som kjent svært kritisk innstilt til å åpne disse områdene av årsaker som har vært nøye gjennomgått med Statsråden tidligere. Vår omfattende kritikk av konsekvensutredningen for petroleumsutvinning i Lofoten og Barentshavet (KULB) er levert som høringsuttalelse.

Bellona hevder at en fokusering på økt ressursutnyttelse i de allerede produserende områder og tiltak som stimulerer til økt utnyttelse av marginale felt og haleproduksjon, vil øke det totale aktivitetsnivået i både verkstedsindustrien og forsknings- og utviklingsmiljøene. Dette vil dessuten kunne realiseres tidligere enn hva en ensidig åpning av nye leteområder vil medføre.

Bellona vil peke på at de muligheter som ligger i å forlenge oljefeltenes levetid ved hjelp av CO₂ vil være svært viktige både for norsk oljeindustri, men spesielt for norsk leverandørindustri, og vil være det tiltaket som etter vår mening vil gi raskest effekt for å opprettholde sysselsetting i denne næringen. Norske leverandører har kommet meget langt i utviklingen av den nødvendige teknologien, og kan nå få anledning til å kommersialisere den på sitt hjemmemarked.

Vi vil også peke på at forlenget levetid for installasjonene vil gi betydelig reduserte opphoggingskostnader for staten de nærmeste årene. Samtidig gir dette et håp om at installasjonene kan bli stående så lenge at ny teknologi for kraftproduksjon basert på de enorme mengdene med ”stranded” gass og annen lavtrykksgass kan realiseres. Dette kan kan skje med fremtidig brenselscelleteknologi installert offshore eller på land og vil kunne gi ytterligere produksjon av kostnadseffektiv og ren energi med lave råstoffpriser som ”stranded gas” representerer.

Handlingsplan for CO₂ håndtering og EOR.
Miljøstiftelsen Bellona vil be OED om å etablere en handlingsplan som umiddelbart går videre med å se på mulighetene for:

Utbygging av infrastruktur for CO₂– transport rundt Nordsjøbassenget.
Det er utført flere undersøkelser, som alle peker på et meget stort behov for CO₂ til EOR i Nordsjøen. Ut fra de studiene Bellona har gjennomgått anslår vi at det bør være et behov for 20–60 millioner tonn CO₂ årlig fremover i Nordsjøen til EOR som det vil være en betydelig betalingsvilje for. Dette er ikke mulig uten en samordning med EU om disse spørsmålene. Vi vil spesielt peke på arbeidet til Department of Trade and Industry, UK (DTI) som er aktivt involvert med britisk industri for å fremme innsamling, transport og bruk/deponering av CO₂ fra britiske kilder. I sin publikasjon ”Review of the feasibility of carbon dioxide capture and storage in the UK”, sept. 2003, konkluderer DTI klart med at det er nødvendig med et samarbeid med de øvrige Nordsjølandene for å kunne etablere tilstrekkelig infrastruktur til å møte de økonomiske utfordringene og fremskaffe nok CO₂ som en slik etablering innebærer.

Det er interessant å lese i DTI’s omtale av prosjektet om de mulighetene dette prosjektet gir for britisk industri til å bli førende innen utvikling og produksjon av nødvendig teknologi og utstyr. Det er og verdt å merke seg at britiske myndigheter går ut med klare visjoner for å legge forholdene til rette for ovennevnte utvikling. Vi har ikke registrert et tilsvarende initiativ fra norske myndigheter.

Det er meget interessant at det nå er en diskusjon om å benytte renset CO₂ fra kullkraftprodusenten Elsam i Danmark til EOR. Vi stiller oss positive til dette, samtidig som vi peker på de norske mulighetene som her vil kunne oppstå for felles etablering av infrastruktur. Bellona ønsker at departementet skal ta initiativ overfor de danske aktørene for å få utredet et eventuelt samarbeid.

Gullfaks som pilot for CO₂ til meroljeutvinning
På norsk sokkel er det særlig det raske behovet for CO₂ i størrelsesorden 4-5 millioner tonn pr. år fra 2008 som er interessant på kort sikt. I den forbindelse henviser vi til arbeidet som er gjort av blant annet CENS og Statoil for å fremskaffe CO₂ for injeksjon i Gullfaks-feltet (anslag: 5 mill. t/år fra 2008).

Dette vil gi full effekt fra 2012 og kan forlenge levetiden i mer enn 10 år etter forventet nedstengning. Etter Bellonas oppfatning vil også en noe mindre mengde pr. år (ca 3 mill. tonn) fra et tidligere tidspunkt (2005) kunne gi positiv effekt i 2012 og dermed gi mer tid til å fremskaffe ytterligere 2 millioner tonn CO₂ fra og med 2012. Vi ber OED gå i dialog med Statoil om hvilke virkemidler og rammevilkår som er nødvendig for å realisere dette. Vi er av den oppfatning at mulighetene for å fremskaffe CO<₂ ikke er godt nok utredet. Vi ber derfor OED ta initiativ til dialog med Statoil for å se på alternative løsninger i forbindelse med Sleipner og Snøhvit som beskrevet i punktene nedenfor.

Bruk av CO₂ fra Snøhvit på Gullfaks
I forbindelse med Snøhvitanlegget i Finnmark er det planlagt å deponere ca 900.000 tonn CO₂ årlig ved utskillelse fra naturgassen ved produksjon av LNG. Til dette skal det bygges en 160 km lang rørledning samt komprimeringsanlegg for CO₂. Bellona anslår at det vil koste omlag 700-800 millioner kroner å etablere denne infrastrukturen. Etter Bellonas oppfatning er dette en lite optimal løsning. Pengene bør i stedet benyttes til bygging av et membranrenseanlegg for å kunne rense CO₂-utslippene fra gasskraftanlegget på Melkøya i tillegg. Dette vil ha en estimert kostnad på 700–900 millioner kroner. I tillegg må det bygges et lokalt CO₂-lager for utskipning til Gullfaksfeltet. Fra 2005 vil dette kunne skaffe ca 1,8 millioner tonn CO₂ årlig til meroljeutvinning. EØS-regelverket åpner dessuten for å gi statsstøtte til å etablere et slikt pilotanlegg for membranrensing og utskipning.

Benytt CO₂ fra Sleipner til meroljeutvinning på Gullfaks
Årlig deponeres ca 1 mill. tonn CO₂ utskilt fra produksjonen på Sleipner i Utsiraformasjonen. Denne CO₂ vil rimelig lett kunne lastes på båt og benyttes til EOR på Gullfaks. Ved å benytte CO₂fra Sleipner sammen med CO₂ fra Snøhvit vil det være mulig å fremskaffe nærmere 3 mill. tonn til meroljeutvinning på Gullfaks fra oppstart av Snøhvit i 2005. Bellona er overbevist om at dette vil være et av de billigste CO₂-tiltakene vi kan gjennomføre i Norge.

Etablering av infrastruktur for håndtering av CO₂ fra landanlegg for prosessindustri og energiproduksjon
Bellona er av den oppfatning at OED snarest må utrede mulighetene for å etablere en infrastruktur med skip og/eller rørledning med sikte på å håndtere de store CO₂-kildene som prosessindustrianleggene på Vestlandet representerer. Dette vil dessuten muliggjøre bygging av stor kraftproduksjon basert på naturgass med CO₂-håndtering. Vi ser flere samdriftsfordeler ved etablering av CO₂-håndteringsanlegg for prosessindustri og kraftproduksjon. Dette bør vurderes både ved Kårstø, Kollsnes og Mongstad. Samtidig vil etableringen av en slik infrastruktur åpne for produksjon av hydrogen og elektrisitet basert på naturgass. Hydrogenet kan innblandes med inntil 15 % i den eksisterende naturgasseksporten, og den kan utnyttes i hydrogenkraftanlegg med turbiner og/eller i ren form for salg til det kommende markedet med mobile brenselsceller.

Reduksjon av CO₂ utslipp fra offshoreinstallasjoner gjennom elektrifisering fra land
Det hevdes fra Oljeindustriens Landsforening (”Elkraft fra land til norsk sokkel”, OLF jan. 2003) at tiltakskostnadene pr. tonn CO₂ redusert på denne måten er for høye i forhold til andre tiltak. Som alltid vil de valgte premisser for en studie avgjøre resultatet, og igjen synes det manglende samarbeidet rundt Nordsjøen å være en viktig hindring for å oppnå den mest økonomiske løsningen.

Et eksempel på slikt samarbeide kan være i forbindelse med CO₂-/elektrisitetsforsyning fra Danmark til norsk sokkel.

Lønnsomheten ved ”Interconnector ” (kabelforbindelse Norge–UK) synes også mulig å trekke inn i en vurdering hvor en kan se hele Nordsjøbassenget som en enhet. En slik kabelforbindelse vil både kunne forsyne plattformer underveis, men også være en mottager av strøm som produseres fra ”stranded gas” på isolerte plattformer. En slik funksjon er ikke umiddelbart realiserbar med dagens teknologi, men bør inngå i en større plan. Dette krever at det lages en fremtidig overordnet modell for hvordan energistrømmene kan flyte i Nordsjøen i en visjon om optimal ressursutnyttelse.

En etablert CO₂-infrastruktur vil dessuten være en forutsetning for kraftproduksjon i Norge til elektrifisering av plattformene uten å komme i konflikt med våre klimaforpliktelser og kan gi interessante synergieffekter.

Bruk av lov for å regulere CO₂-utslipp.
Myndighetene har anledning gjennom forurensningsloven til å regulere utslipp av klimagasser både på landbasert virksomhet og offshoreinstallasjoner. En mer aktiv bruk av forurensningsloven til å regulere CO₂-utslipp er et av de virkemidler regjeringen må vurdere å ta sterkere i bruk ovenfor petroleumsindustrien dersom ikke næringen selv kommer opp med tilfredsstillende løsninger. Vi gjør også oppmerksom på at myndighetene med begrunnelse i ressurshensyn har hjemmel til kreve andre løsninger enn bruk av naturgass som trykkstøtte-medium.

Revisjon av London-konvensjonen og OSPAR.
Det kan synes som om disse internasjonale avtalene, som regulerer utslipp til sjø og sjøbunn, vil hindre deponering av CO₂ i saline akviferer og forlatte olje- og gassfelt. Revisjonsarbeid er startet, men på grunnlag av rapport fra en av arbeidsgruppene, kan det virke som om det er behov for å engasjere seg i å redefinere virkeområdet og den overordnede hensikten med avtalene.

EØS-avtalens muligheter for statsstøtte til CO₂-håndtering fra industri og kraftproduksjon
Etter Bellonas oppfatning åpner EØS-avtalen for en rekke muligheter når det gjelder statlig støtte og andre virkemidler for å få på plass ny teknologi og infrastruktur for klimagass-reduksjoner. Dette er for øvrig et av de få feltene hvor slik støtte er mulig etter denne avtalen. Bellona orienterer gjerne departementet om detaljene i våre konklusjoner på dette området. Vi vil samtidig bemerke at samtlige tiltak av denne karakter skal notifiseres, og at denne prosessen kan ta noe tid. Det er derfor viktig at departementet innleder denne dialogen med ESA nå, for å unngå at dette blir en unødvendig forsinkende faktor.

Bellona er av den oppfatning at det samfunnsøkonomisk vil være svært riktig for Norge å stille betydelige økonomiske midler til disposisjon for dette formålet i årene fremover. En øremerking av den nåværende CO₂-avgiften kan sannsynligvis brukes til inndekning av et eget fond i størrelsesordenen 10 milliarder kroner som Staten da kan forskuttere uten å komme i konflikt med regelverket for statsstøtte.

Oppsummering og anbefaling
Flere viktige elementer i en fremtidsrettet energi-, nærings- og miljøpolitikk nærmer seg nå et kritisk tidspunkt for koordinerte initiativ og utarbeidelse av konkrete handlingsplaner for håndtering av CO₂. Det er avgjørende at Regjeringen nå tar et overordnet initiativ og samordner de mange nye fremskritt og opplysningene som er fremkommet den senere tid i forskjellige utredninger og studier. Regjeringen må bidra til etableringen av en teknologisk og økonomisk handlingsplan for å realisere denne unike mulighet til å kombinere løsning på miljøutfordingene med industriell og teknologisk utvikling. Det er sannsynligvis store samfunnsmessige gevinster å hente ut ved kommersiell realisering av denne type løsninger. Vi vil i denne sammenheng peke på det arbeidet som pågår i OG21, og ser det som naturlig å be om at dette arbeidet blir videreført av OG21 og eventuelt konkretisert i OEDs regi.

Vi ber departementet vektlegge de mulighetene som den senere tid har blitt dokumentert for bruk CO₂ for å forlenge levetiden på oljeutvinning fra eksisterende felter når det totale aktivitetsnivået og eventuell oljevirksomhet i nordlige områder skal vurderes.

Vi har i dette notat søkt å peke på momenter vi mener er viktige å forholde seg til ved utviklingen av en nasjonal handlingsplan. Miljøstiftelsen Bellona har arbeidet med disse problemstillingene i lengre tid. Vi har tradisjon for samarbeide med industrien og besitter betydelig kunnskap om mulige løsninger. Videre har Bellona bygget et betydelig nasjonalt og internasjonalt faglig nettverk og lobbykapasitet omkring disse spørsmålene. Vi synes det ville vært svært spennende og forhåpentligvis nyttig for begge parter om Bellona ble invitert til samarbeid med Regjeringen om dette området.

Med vennlig hilsen