Høringsuttalelse – Forskrift om bekjempelse av lakselus

Gode strategier for å bekjempe lakselusa er viktig. Bellona er imidlertid bekymret over en økt tilførsel av kjemikalier til det marine miljø. Konsekvensene av denne økningen må utredes og kriterier for valg av kjemikalier må fastsettes. Bellona mener forskriften fokuserer for lite på forebyggende løsninger som vil begrense nødvendigheten av kjemikalier.

Lakselus er en plage både for oppdrettsnæringen og de norske bestandene av villaks. Oppdrettsnæringen beregner utgifter på 300-500 millioner kroner årlig til behandling av lakselus (Lepeophtheirus salmonis). Fisketettheten i oppdrettsmærene gir gode levevilkår for lakselusa, og de høye konsentrasjonene av lus i anleggene fører til økt smittepress på utvandrende smolt av villaks. For å sikre bestanden av norsk villaks trenger vi en effektiv bekjempelse av lakselus.

Ulempen ved den foreslåtte strategien for bekjempelse av lakselus er en kraftig økning av medisinbruk i oppdrettsnæringen. Dette blir den klare konsekvens av senkingen av grenseverdiene for obligatorisk avlusning. Bellona savner et estimat for hvor stor økningen av kjemikalier til det marine miljø vil bli, i tillegg til en utredning av konsekvensene av denne økningen.

Et annet spørsmål er hvilke avlusningskjemikalier som vil bli brukt. Hydrogenperoksyd har blitt karakterisert som et miljømessig gunstig middel mot lakselus, men er vanskelig håndterbart på grunn av de store kvantaene man her må operere med. Nyere og mer effektive kjemikalier vinner innpass på markedet. De gis i fôret og er enklere å administrere, men er tyngre nedbrytbare i naturen. En økning i bruken av kitinhemmerene diflubenzoron og teflubenzoron til avlusning vil være svært uheldig. Når kitinproduksjonen hemmes vil ikke krepsdyrene som påvirkes ha noe nytt skall å erstatte det gamle med, og de dør. Ved en så kraftig økning av avlusningsmidler som forskriften legger opp til, må oppdrettsnæringen benytte de løsningene med minst negativ effekt på miljøet. Forskriften setter ingen kriterier for valg av kjemikalier, men behandler alle midlene under ett. Det vil være naturlig å innføre et substitusjonskrav tilsvarende det som per 01.01.2000 er satt i Lov om produktkontroll.

Måten fiskene behandles på har også betydning for miljøpåvirkningen. De nyeste preparatene inngår i fiskefôret. Dette gjør behandlingen enkel og fører til mindre stress på fisken enn ved tradisjonell bad-behandling. Ulempen ligger i at en god del av virkestoffet i medisinfòret ikke tas opp i fisken ved behandling. Store mengder passerer umetabolisert gjennom fisken og skilles ut igjen sammen med fiskes faeces (avføring). I tillegg vil en del av fôret falle uspist gjennom merden og ut i naturen. Bellona frykter at den økte aktiviteten i lusbehandling med fôr vil tilføre marine miljøer store mengder kjemikalier, som kan medføre negative effekter på marint liv. Dette gjelder spesielt milder med lang nedbrytningshastighet.

Forskriften fokuserer nesten utelukkende på økt bruk av kjemikalier mot lakselus. Problemet ligger ikke i det at man har brukt for lite avlusningsmidler. Problemet er det at den mærdbaserte oppdrettsteknologien ikke gir noen smittemessige barrierer mellom oppdrettsfisken og de ville bestandene. Oppdrettsnæringa kan pøse på med kjemikalier til en verdi av 300-500 millioner per år, men de løser ikke problemet. Lakselusa kan utvikle resistens mot dagens midler, og selv om lusa forsvinner vil det før eller siden dukke opp en ny parasitt eller en ny sykdom. Bruk av kjemikalier er et reparerende tiltak som ikke holder mål i det lange løp.

Investeringer i nye anleggsløsninger vil totalt sett bli billigere enn en kontinuerlig behandling med kjemikalier. Utvikling og bruk av andre anleggstekniske løsninger, særlig lukkede sjøanlegg, vil gi bedre muligheter for kontroll, forebygging og bekjempelse av sykdommer som oppstår i oppdrett, og som fører til økt smittepress på vill fisk. Slike anlegg vil i tillegg redusere mengden rømt oppdrettslaks og på den måten ytterligere redusere påvirkningen av de norske bestandene av villaks.

En økt bruk av leppefisk der forholdene gir mulighet for dette, vil være med på å redusere tilførselen av kjemikalier til det marine miljø og må utnyttes til det maksimale.

Miljømål for norsk havbruk (SFT 98:06) sier at bruken av kjemikalier innen oppdrett skal reduseres. Derfor er det viktig at en forskrift som omhandler strategier for bekjempelse av lakselus også fokuser på kjemikaliefrie alternativer og forebyggende løsninger.

Bellonas konklusjon – oppsummering

• Bellona savner et estimat over hvor kraftig økningen av kjemikalier til det marine miljø vil bli som følge av den nye strategien for bekjempelse av lakselus.

• Bellona savner en utredning om konsekvensene på miljøet som følge av den økte kjemikaliebruken i oppdrettsnæringen.

• Bellona frykter en økning i bruken av kitinhemmerene diflubenzoron og teflubenzoron med alvorlige følger for bestander av krepsdyr i områder med oppdrettsvirksomhet.

• Bellona mener at medisinering bør foregå med minst mulig utslipp av kjemikalier til naturen, og er kritisk til økt behandling av fisk gjennom medisinfôr.

• Forskriften fokuserer alt for mye på bruk av kjemikalier som ikke kan karakteriseres som noe annet enn et reparerende tiltak. Bellona vil ha mer fokus på andre mer varige løsninger.

• For å redusere utslippene av lus-kjemikalier fra oppdrettsnæringen må forskriften legge til rette for at bruken av leppefisk utnyttes maksimalt.