Mandag møtte Fiskeriministeren et 20-talls representanter for fiskerimyndighetene og fiskerinæringen i Oslo. Han klargjorde at Fiskeridepartementets holdning var nulltoleranse overfor utkast av fisk som er fanget. I følge Ludvigsen er imidlertid vanskelig å avgjøre hvor mye som blir kastet ut igjen, hva som er lovlige utkast og hvilke utkast som innebærer at man trikser med kvoter. Kommisjonen skal bestå av representanter for Justisdepartementet, Kystvakta og Fiskeridirektoratet.

Utkastsituasjonen i norske fiskerier

Som for de fleste andre land i Norden og verden forøvrig, blir data om utkast ikke samlet inn systematisk i Norge. Sporadiske undersøkelser er utført for å kartlegge omfang av utkast i enkelte fiskerier, spesielt i torskefiskerier der utkast av undermåls fisk har vært ansett som et problem.

Anslagene til Havforskningsinstituttet viser at utkastnivået i norske fiskerier ligger på 50-200.000 tonn, som utgjør 2-8 prosent av totalfangen. Manglende kartelegging i Norge kan imidlertid innebære at det er store mørketall.

I norsk fiskerilovgivning er det forbud mot utkast av død eller dødende fangst for en del fiskeslag uavhenging av størrelse (torsk, hyse, sei, uer, makrell, atlantoskanisk sild, trondheimsfjordsild, nordsjøsild, vassild, lodde og blåkveite). En stor del av antatt utkast inkluderer imidlertid også disse fiskeslagene.

Vanvittig sløsing med ressurser

Dagens fiskerier er i hovedsak basert på selektivt fiske hvor man fisker etter en enkelt art. I tillegg til den ønskede arten tas store mengder fisk som bifangst. Noe av bifangsten tas til land og blir registrert, mens resten dumpes i havet. Alverson et al (1994) anslo verdens utkast av fisk til 27 millioner tonn. Dette betyr at millioner av tonn med verdifulle proteiner årlig blir dumpet i havet.

I følge FAO ble mengden utkast redusert fra midten av 80-tallet til midten av 90-tallet. Organisasjonen opererer nå med et estimat på rundt 20 millioner tonn utkast årlig. Dette representerer 25 prosent av verdens totale landinger av fiskefangst. Reduskjonen fra 80-tallet til midten av 90-tallet skyldes a) nedgang i fisket, b) fiskestopp i tid/områder, c) utvikling av mer selektivt fiskeredskap, d) økt utnyttelse av bifangst til konsum og til fôr for akvakultur og husdyrhold, e) innføring av forbud mot utkast i enkelte land og f) mer fokus og vilje fra forvaltning og interessegrupper til å redusere mengden utkast.

I tillegg til å være en enorm sløsing av ressurser fører også denne praksisen til en underestimering av verden fiskepress. For bestander som allerede i offisielle landingsstatistikker er beskattet maksimalt, kan bifangst med påfølgende utkast være faktoren som totalt sett fører bestanden over i en lite bærekraftig tilstand.

Hvorfor kastes fisken tilbake på havet?

Grunnen til utkast er åpenbart av økonomiske grunner. I noen tilfeller vil utkast også være en følge av direkte ulovligheter ved fisket. Clucas (1997) nevner flere grunner til utkast fra verdens fiskeflåte:

• Feil fisk, feil størrelse eller skadet fisk
• Fisken kan ikke lagres sammen med resten av fangsten
• Fisken er uspiselig/giftig
• Fisken har dårlig holdbarhet
• Plassmangel om bord
• ”High grading” (Fisk av lav verdi dumpes for å få plass til fisk av høyere verdi)
• Kvoten er nådd (Fører til high grading hvor småfisk dumpes for å fylle opp kvoten med større fisk av høyere verdi)
• Fangst av forbudt art, i et forbudt område, i en periode med stengt fiskefelt eller med forbudt utstyr.

I de nordiske fiskeriene er det to hovedgrunner til utkast av fisk; maksimering av fiskerenes økonomiske profitt eller ulovlig fiske som følge av reguleringer i fisket.