For to år siden strandet det en hval på Sotra som hadde 30 plastposer i magen. Hvalens tragiske endelikt har bidratt til økt forståelse for problemene knyttet til plast og stort engasjement for å bøte på dem.

Samtidig har det oppstått mange myter, og det er på tide med en mer edruelig tilnærming i plastdebatten.

Myte 1: Plast må forbys

Vil du med andre ord ikke ha lettere biler og fly, solceller på taket eller ferske grønnsaker i butikken? Plast er nemlig en forutsetning for mange av produktene vi tar for gitt i dag, og nøkkelen til viktige løsninger på klimaområdet.

Det minner derfor om religiøs fanatisme når noen ønsker seg et totalforbud mot materialet. Vi må i stedet sørge for at plast kun brukes der vi trenger det – samtidig som vi hindrer at det havner i naturen.

Martin Melvær, seniorrådgiver industri i Bellona.

Myte 2: Hvalen liker bioplast

Vår nye regjering har fra granskogen proklamert at fremtidens plast skal være fossilfri. Som så mange andre har de da falt for fristelsen til å kaste seg over forenklede løsninger som i verste fall bidrar til å forverre og forlenge problemet. Vel tilhører biologisk basert plast fremtiden, og vi kan lage plast av palmeolje – men er det det vi vil?

Bioplast misforstås av mange som en løsning på dagens plastproblem, men sannheten er at den smaker akkurat like dårlig for hvalen som fossil plast; forsøplingseffekten er den samme uavhengig av om råstoffet er biobasert eller fossilt.

Andre, som Øyafestivalen, setter sin lit til såkalt komposterbar plast. Selv om det høres slik ut vil ikke denne varianten brytes ned i naturen – til dette trengs det et industrielt komposteringsanlegg, og selv da er det ingen garantier for at plasten brytes ned til noe annet enn mikroplast.

På tide å løfte blikket

Sannheten er at verden er komplisert, og løsningen på plastproblemet må inkludere en kombinasjon av tiltak: Reduksjon av forbruk, gode avfallssystemer, og bruk av resirkulert plast som er designet for gjenvinning. Dette krever bedre systemer for avfallshåndtering og teknologi som gjør det mulig å resirkulere også den plasten som har dårlig kvalitet fordi den har ligget på havet eller er full av miljøgifter.

Verdens plastproduksjon kjenner ingen landegrenser. Våre myndigheter må derfor heve seg over granskogen og ta initiativ til en internasjonal avtale som forplikter plastprodusentene – både til design for gjenvinning og til utvikling av bedre teknologi og systemer for gjenvinning.

Denne kronikken ble først publisert av Dagsavisen.