Eksisterende behandling mot lakselus kan grovt deles inn i biologisk bekjempelse, dvs. bruk av leppefisk, og kjemisk behandling av laks infisert med lakselus (Roth et al., 1993; Costello, 1993). Av andre viktige tiltak kan nevnes samordnede avlusninger.

I lakselusforskriften fastsatt av Landbruksdepartementet 1. februar 2000 med hjemmel i lov av 13. juni 1997 nr. 54 om tiltak mot sykdom hos fisk og andre akvatiske dyr (fiskesykdomsloven) § 16 og § 29, er det blitt innført grenseverdier for obligatorisk avlusning av oppdrettsanlegg. Dersom det ved en telling i perioden fra 1. desember til 1. juli påvises 0,5 eller flere voksne hunnlus, eller til sammen 5 eller flere voksne hunnlus og bevegelige stadier, gjennomsnittlig pr. fisk i enkeltmerder, skal behandling mot lakselus gjennomføres på hele lokaliteten. I perioden fra 1. juli til 1. desember skal hele lokaliteten avluses dersom det påvises gjennomsnittlig 2 eller flere voksne hunnlus, eller til sammen 10 eller flere voksne hunnlus og bevegelige stadierpr. fisk i enkeltmerder (Lovdata). I 1996 startet arbeidet med “Nasjonal handlingsplan mot lus på laksefisk”. Arbeidsgruppen hadde representanter fra Statens dyrehelsetilsyn, Fiskeridirektoratet, Direktoratet for naturforvaltning, Norske fiskeoppdretteres forening og Akvaveterinærenes forening. Sammen utarbeidet de flere mål i bekjempelsen av lakselus. Handlingsplanenes langsiktige mål er å redusere skadevirkningene av lus på oppdretts- og villfisk til et minimum. Det ble også definert fem kortsiktige målsettinger;

1. tiltak skal planlegges og koordineres i regionale samarbeidsgrupper.

2. forekomstene av lus i minst 95 % av lokalitetene skal dokumenteres.

3. forekomsten av lus på villfisk skal dokumenteres.

4. tiltak som brukes for å bekjempe lakselus skal dokumenteres i minst 95 % av oppdrettsanleggene.

5. det skal planlegges og gjennomføres organisert avlusning i den kalde årstiden.

Kjemisk behandling

Behandling av lusinfisert oppdrettsfisk kan deles inn i tre hovedkategorier, som gjerne brukes i kombinasjon: Leppefisk, bademidler og medisinpellets. Den første, leppefisk, har få miljøulemper, men visse begrensninger ved praktisk bruk. De to andre påfører fisken og det marine miljø giftige stoffer. Les mer om lakseluskjemikalier i egen artikkel.

Leppefisk

Bruk av leppefisk til kontroll av lus, er et virkemiddel uten tilførsel av legemidler til det marine miljø. Leppefisk er en fellesbetegnelse på fisk fra leppefiskfamilien (Labridae) som kan beite på ektoparasitter, det vil si parasitter som sitter utenpå oppdrettsfisken. De mest aktuelle leppefiskarter er bergnebb (Ctenolabrus rupestris) for laks under 2 kg, og berggylt (Labrus bergylta) for større laks. Andre arter som kan brukes til lusekontroll, er grønngylt (Crenilabrus melops), gressgylt (Centrolabrus exoletus) og blåstål/rødnebb (Labrus bimaculatus) (Andreassen og Kvenseth, 2000; Nogva, 2000).

Et forsøk som utføres på Villa Miljølaks AS sitt anlegg på Vestnes i Møre og Romsdal, viser at leppefisk kan gi en effektiv behandling mot lus (Kvenseth et al., 2002). I forsøksperioden har anlegget blitt utsatt for gjentatte påslag av lakselus. Hver gang har lusene blitt beitet ned av leppefisken før den har nådd kjønnsmodent stadium. Fordelen med denne behandlingsformen for lakselus er at leppefisken utøver en kontinuerlig kontroll med lusesituasjonen. Medisinering eller lusebad på sin side er ikke i stand til å holde lusepåslaget nede mellom behandlingene. Apetitten til leppefisken øker etter hvert som lusen vokser. Brukt på den rette måten, er det derfor sjelden å se en hunnlus med egg på et veldrevet lakseanlegg som aktivt bruker leppefisk.

Praktiske begrensninger

Til tross for de positive egenskapene har bruken av leppefisk i følge Fiskeridirektoratets tall gått ned fra 2,6 millioner fisk i 1999, til 1,8 millioner i 2000. Det kan være ulike årsaker til nedgangen. En årsak kan være at medisinpellets og badebehandling har blitt mer konkurransedyktig. Videre har flere oppdrettere opplevd en del problemer med å få leppefisk til å fungere, blant annet har enkelte sett stor dødelighet blant leppefisken. Andre røktere peker på at temperatur og vannmiljø ikke alltid ligger til rette for bruk av leppefisk, særlige i nordlige områder. Bruk av leppefisk stiller krav til god røkting av fisken. Det er utviklet protokoller og veiledere for å oppnå gode resultater med bruk av leppefisk. ABC for leppefiskbruk er tilgjengelig på www.leppefisk.no.

Dersom leppefisken har beitet både nøtene og laksen ren, kan den gjøre skade ved å beite på finnestråler eller på øynene hos laksen. Det er derfor vikig å følge med på utviklingen av det totale mattilbudet til leppefisken. Dersom en slik situasjon oppstår, må mengden leppefisk i noten justeres, for eksempel ved hjelp av en modifisert teine agnet med blåskjell (Kvenseth et al., 2003).

En annen begrensning er tilgangen på leppefisk. Behovet anslås til 6 millioner bergnebb, dersom alle oppdrettere skulle benytte denne på laks under 2 kg. Fra Møre og Romsdal og sørover er tilgangen på villfanget leppefisk god, mens fra trøndelagsfylkene og nordover er tilgangen mer begrenset. Det vil dermed være nødvendig med overføring av fisk fra de sørligere områdene . For laks større enn 2 kg er berggylt en mer egnet art, men her setter tilgangen på villfanget fisk en mye klarere begrensning. Oppdrett av leppefisk kan dermed bli en mulighet (Kvenseth et al., 2002). Havforskningsinstituttet har lykkes i å produsere yngel av berggylt på Havbruksstasjonen på Austevoll. Oppdrett kan muliggjøre stabil levering hele året, og leppefisken vil kunne leveres ferdig vaksinert og med helseattest. Utfordringer gjenstår dog med hensyn til gyting og dødelighet (Skiftesvik og Bjelland, 2003).

Kostnader ved bruk av leppefisk

I følge Kvenseth et al. (2002) er kostnadene forbundet med denne typen behandling på samme nivå som bruk av fôr tilsatt lusemiddel. For stor laks kommer regnestykket meget positivt ut til fordel for leppefisken.

Innkjøp av berggylte, ved 1% innblanding (antall i forhold til antall oppdrettsfisk i mæren) på stor laks, koster i størrelsesorden 1/10 i forhold til innkjøp av legemidler til tilsvarende lusekontroll hos stor laks 2 – 7 kg. Nyere forskning (S. Øvretveit, 2003) viser at antall avlusninger med legemidler virker negativt inn på fôrfaktoren (FCR). De ekstra kostnadene dette fører med seg vil for et vanlig anlegg beløpe seg til mellom 1 og 2 millioner kroner for en generasjon.Ved effektiv bruk av leppefisk vil disse kostnadene være i størrelsesorden 0,1 millioner kroner totalt.

En positiv bieffekt ved bruk av leppefisk er at denne også beiter på begroing på oppdrettsnøtene. Begroing tetter ellers igjen maskene i nota slik at vannutskiftningen blir for dårlig. For å unngå begroing har man tradisjonelt brukt impregnering med kobberstoff. Dette er omtalt senere i dette kapitlet.

Potensielle problemer

Ved flytting av leppefisk mellom landsdeler eller mellom ulike oppdrettslokaliteter oppstår det en mulighet for spredning av fiskesykdommer. Det har blitt utført smitteforsøk på oppdrettet bergnebb (Ctenolabrus Rupestris) i Skottland. Fisken ble i ulike eksperiment eksponert for virussykdommene infeksiøs pankreasnekrose (IPN) og pancreas disease (PD). Bergnebb synes ikke å kunne spre sistnevnte sykdom (PD) til laks. Forskerne fant at bergnebb trolig var like mottagelig for IPN-virus som laksefisk, men at bergnebben hadde en større evne til å komme seg.Virus ble også funnet i avføring fra bergnebb som var eksponert for høye doser av viruset. Dermed kan avføringen medføre en kontinuerlig smittekilde i et lakseanlegg som er infisert av IPN (Gibson og Sommerville, 1996). IPN blir ansett som en av de mest alvorlige infeksiøse sykdommene i norsk fiskeoppdrett, og forårsaket et årlig økonomisk tap på opp i mot 400 millioner NOK i 1994 og 1995 (Biering, 1999). Muligheten for at bergnebb kan være en smittekilde for IPN-virus bør likevel ikke være til hinder for at den brukes til bekjempelse av parasitter, men flytting av leppefisken mellom forskjellige lokaliteter og gjenbruk på flere årsklasser av laks bør unngås (Gibson og Sommerville, 1996).

Sykdommer kan også ramme selve leppefisken. Dødelighet hos leppefisken kan redusere effekten på luseinfeksjonen. Hos bergnebb og berggylt kan bakteriesykdommen atypisk furunkolose skape problem. Sykdommen utløses av stress som kan forekomme i oppdrettsanlegget i forbindelse med for eksempel håndtering av not eller fisk. På grønngylt kan bakterieinfeksjoner som Vibrio splendidus og V. tapetis skape problem. Slike infeksjoner gir utslag i form av sårdannelser, slapp atferd og dårlig apetitt.Virussykdommer er ennå ikke påvist på villfanget leppefisk, men det kan skyldes manglende metodikk for å stille diagnose. Det er ikke påvist parasitter hos leppefisk som kan skape problemer for laks, men det finnes parasitter som kan gi høy dødelighet hos leppefiske (Kirkemo et al., 2003).

Flere tilfeller av høy dødelighet hos leppefisk i lakseoppdrettsanlegg har reist spørsmål om bruk av leppefisk er dyreetisk forsvarlig. Rådet for dyreetikk har vurdert spørsmålet og konkluderer med at bruk av leppefisk i lakseoppdrett er ønskelig, men påpeker at oppdrettere må være innforstått med at leppefisk er levende vesen og ikke en innsatsfaktor på linje med legemidler. Leppefiskens biologiske behov må ivaretas i form av mattilgang, tilgang på egnede gjemmesteder og adekvat overvintringsmulighet (Rådet for dyreetikk, 2000)

Andre tiltak mot lakselus

Lys i merdene kan gi mindre lus

Det er påvist en sammenheng mellom hvor dypt laksen går i oppdrettsanlegget og hvor mye lus laksen får. Jo dypere laksen går, desto mindre lusepåslag. Forsøk har vist at nedsenkede lys i merdene lokker laksen ned på dypere vann, med lavere lusepåslag som resultat. Metoden er mest aktuell i vinterhalvåret. På sommeren vil det naturlige lyset overstyre det kunstige (Hevrøy, 1998 og Boxaspen, 2001). Dette gjør metoden forholdsvis lite interessant under norske forhold.

Stimulering av laksens motstandsdyktighet

Forsøk som har blitt utført på et oppdrettsanlegg i Skottland, har vist at laksens motstandsdyktighet mot lus ble styrket ved tilførsel av fôrproduktet Respons Proaktiv, som er et aminobalansert fôr som inneholder glukaner og ekstra vitaminer. Glukaner er polysakkarider som består av glukose fra gjærcellevegger. Glukans positive effekt på laksens immunsforsvar og helsetilstand generelt er dokumentert. Gruppen av laks som ble fôret med glukan hadde i gjennomsnitt 24,4 prosent færre lus enn kontrollgruppen, og forskjellen var statistisk signifikant. Det er ikke helt klarlagt hvordan Glukan hjelper fisken mot infeksjon av lakselus (Ritchie, 1999).

Vaksine mot lakselus

I prosjektet “Eukaryote parasitter hos fisk” arbeides det med å utvikle forebyggende tiltak mot lakselus. En tilnærmingsmåte bygger på det faktum at lusa suger og fordøyer blod fra verten.Ved å karakterisere vitale komponenter i denne blodfordøyelsen kan det tenkes at disse for eksempel kan benyttes som antigener i en vaksine mot lakselus. Forskere mener imidlertid at det er svært langt fram, før en slik vaksine blir aktuell.

Legemiddelverkets terapianbefaling

Det tidligere Statens legemiddelkontroll, nå Legemiddelverket, publiserte i 2000 en terapianbefaling for lakselus. Formålet med anbefalingen er å sikre effektiv behandling av oppdrettsfisken, minimere spredning av lakselus til villaks, begrense miljøtoksiske effekter og unngå utvikling av resistens mot legemidler hos lakselus. Anbefalingene er delt inn etter størrelsen på fisken og til dels etter hvilken årstid behandlingen skjer. Anbefalingen ville trolig sett noe annerledes ut i dag, fordi man nå vet at emamectin er aktuell også på stor fisk. Det viktigste er at man alternerer mellom ulike behandlinger, slik at resistensutvikling unngås.

Fisk opptil 500 g:

Behandling sommer:

1. Leppefisk

2. Oral behandling (medisinpellets), helst emamectin

3. Syntetiske pyretroider

Behandling om vinter / tidlig vår:

1. Syntetiske pyretroider

Fisk over 500 – 1000g:

1. Leppefisk (vår/sommer)

2. Syntetiske pyretroider

3. Oral behandling

Fisk over 1000g:

1. Syntetiske pyretroider

I tillegg til å følge Legemiddelverkets terapianbefaling vil gode rutiner for forebygging og behandling bidra både til å redusere påslaget av lus på fisken, og til å redusere bruken av legemidler. For eksempel vil brakklegging av lokaliteter skille mellom forskjellige generasjoner fisk, og generelt god røkting av fisken gi reduserte behov for behandling. I oppdrettsnæringen har man konkretisert en slik helhetlig tilnærming til luseproblemet med begrepet “Integrated pest managment” (Richie, 2002).Vi kan også notere oss at man ikke har tatt med leppefisk som en del av anbefalingen for stor fisk. Legemiddelverket bør oppdatere sin anbefaling dersom man lykkes i å skaffe leppefisk til stor fisk.

Konklusjon – behandling mot lakselus

Felles for alle legemidler beregnet på bekjempelse av lakselus, er at de er giftige for en rekke organismer, og særlig for krepsdyr, som er den under rekken lakselus tilhører. Giftvirkningen av stoffene er imidlertid forholdsvis lokal, i den forstand at individer som befinner seg et stykke unna oppdrettsanlegget som behandles, ikke utsettes for giftige doser av midlene. Hvor stor omkrets rundt anlegget som rammes, vil variere med type stoff og lokale miljøforhold, som strøm og vannkjemi.

Legemidlene er også forholdsvis tungt nedbrytbare, med halveringstider på flere måneder i sediment, men de er dog nedbrytbare, i motsetning til tungmetaller og ulike organiske miljøgifter.

Lakselusmidler kan i et miljøperspektiv betraktes som et nødvendig onde. Manglende tiltak mot høye påslag av lakselus i oppdrettsanlegg vil ikke bare skape helseproblemer for oppdrettsfisken, men også skape en uholdbar situasjon for utvandrende villaks. Leppefisk har potensial til å gjøre bruken av antiparasittære legemidler overflødig, men så lenge dette ikke er realisert, kommer man ikke utenom disse legemidlene.

Bruk av leppefisk mot lakselus kan og bør bli en mer sentral behandlingsform, men flere utfordringer gjenstår før bruk av kjemikalier kan erstattes med forurensningsfri lusebehandling. Økt innsats spesielt innenfor spredning av kunnskap om rutiner for denne forurensningsfrie behandlingsformen er derfor påkrevet.