Myndighetene i Norge ønsker en sterk satsing på utvikling av nye oppdrettsarter. Torsk er en av artene som viser størst potensial for oppdrett i stor skala. Markedet for denne type fisk er stort og teknologisk kan man på enkelte områder støtte seg til erfaringer fra 30 år med oppdrett av laks og regnbueørret. Det er imidlertid flere utfordringer som må løses før Norge kan bli en ledende aktør på oppdrett av torsk.

Stort potensial for torskeoppdrett

Vi har to typer oppdrettstorsk i Norge; torsk som klekkes kunstig som i tradisjonell oppdrett av laksefisk og oppfôring av små villtorsk i oppdrettsmerder. I 2002 ble det produsert 247 tonn oppdrettstorsk ved kunstig klekking (Fiskeridirektoratet, 2003). Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane var størst med henholdsvis 90 tonn og 87,5 tonn. Oppfôring av villfanget torsk er fortsatt volummessig større enn ren oppdrettstorsk. Finnmark er størst på oppfôring av torsk med sine 475,6 tonn av totalt 1006 tonn på landsbasis (Fiskeridirektoratet, 2003).

Det er skissert en rekke fremtidsutsikter for Norges potensial innen oppdrett av torsk. Norges forskningsråd og SND konkluderer med at torsk om 20 år kan utgjøre en verdiskaping tilsvarende dagens produksjon av laksefisk, dvs. en årlig eksportverdi på omlag 10 mrd. NOK (Forskningsrådet og SND, 2001).

Produksjon av yngel og matfisk

Produksjon av yngel har vært en stor flaskehals for satsingen på oppdrett av torsk. Mange av problemene er løst, og yngelproduksjonen har steget kraftig de seneste år. Ved utgangen av 2002 var det 21 yngelprodusenter. Produksjonen har økt fra omlag 0,5 millioner i 2001 til 3 millioner i 2002, og den årlige produksjonen kan lett komme opp i 10 millioner i løpet av få år. Den totale anleggskapasiteten var i 2002 på ca. 85 millioner yngel, noe som tilsvarer en matfiskproduksjon på 250.000 tonn (Karlsen et. a,,. 2003). I kjølvannet av den økende yngelproduksjonen vil vi om kort tid se en økning i produksjonen av matfisk. I utgangen av 2002 var det tildelt 270 matfiskkonsesjoner for torsk. Cirka 50 av disse er i aktiv drift. En økning av torsk i intensiv oppdrett langs kysten vil uten tvil også øke miljøbelastningen fra denne næringen.

Rømming av oppdrettstorsk – Genetisk påvirkning av villtorsk

Rømming av oppdrettsfisk og parasittiske hoppekreps er de største miljøutfordringene innen oppdrett av laksefisk i Norge. De samme problemstillingene er også aktuelle for oppdrett av torsk. Matfiskoppdrett av torsk utføres i merder på samme måte som dagens oppdrett av laksefisk. I tillegg har torsken en adferd som er mer innstilt på å finne en vei ut av merden. Fisken rømmer lett, så en må hele tiden passe på at notposen ikke har revne masker (Holm, J.C., 1999).

Torskebestanden kan i grove trekk deles inn i vandrende og stasjonære populasjoner. De stasjonære kystbestandene vil sannsynligvis være mer utsatt enn de vandrende bestandene for påvirkning fra torskeoppdrett (Simolin, P. et al., 2003). Rømt oppdrettstorsk vil i følge Veterinærinstituttet kunne tenkes å medføre en genetisk påvirkning av lokale bestander. Hvor stor denne påvirkningen vil bli er avhengig av hvor stort rømmingspotensialet blir i næringen. Med tanke på torskens adferd og likhetstrekkene mellom matfiskanlegg for torsk og laksefisk er det liten grunn til å tro at rømming av torsk skal avvike fra det vi ser i dagens oppdrett av laksefisk.

I motsetning til laksefisk lever torsken hele sitt livsløp i saltvann. Torsken kan derfor gyte i merdene og på den måten påvirke stasjonære bestander av villtorsk selv om de ikke rømmer. Normalt blir torsken kjønnsmoden ca. 22 måneder etter klekking med en snittstørrelse på to kilo (Karlsen et al., 2003). En førstegangsgyter kan produsere 400.000 egg (Holm, J.C., 1999).

For å beskytte villaksen har man opprettet soner hvor oppdrett av laksefisk ikke skal forekomme. Etter samme modell bør man vurdere soner frie for oppdrettstorsk i nærheten av viktige gyteområder for villtorsken.

Må forvente sykdomsproblemer

Kunnskapen om sykdommer på torsk er begrenset. Det er imidlertid ingen tvil om at husdyrhold i intensiv produksjon fører til sykdomsproblemer. Erfaringer både fra oppdrett av laksefisk og husdyrhold på land viser dette. Det finnes en rekke bakteriesykdommer (Vibrio anguillarum, Vibrio salmonicida, atypisk Aeromonas salmonicida, Yersinia sp., Mycobacterium sp., sårproblemer m.m.) og virussykdommer (Viral hemoragisk septikemi (VHS), Nodavirus, Infeksiøs pankreas nekrose (IPN), Lymphocystis, Cod ulcus-syndrom (CUS) m.m.) som kan slå uheldig ut for oppdrett av torsk (Bleie, H. 2003 og Simolin, P. et al, 2003). I tillegg til disse kjente sykdomsproblemene må man i en oppdrettssituasjon regne med at nye vil dukke opp. Veterinærinstituttet i Oslo sier at det i en intensiv oppdrettssituasjon trolig vil dukke opp et antall ukjente sykdommer i tillegg til at mer aggressive varianter av allerede kjente patogener vil kunne utvikles (Simolin, P. et al 2003). I følge instituttet vil sykdommene hovedsakelig representere en trussel for næringen selv, men vil også kunne true ville bestander av torsk.

Flere aspekter gjør sykdomsproblemer potensielt større for oppdrett av torsk i forhold til laksefisk. I motsetning til oppdrett av laksefisk har ikke oppdrett av torsk et naturlig skille mellom ferskvann og saltvann i løpet av livssyklusen, kun en lokalitet pr. konsesjon gir økt smittepress, bruk av våtfôr utgjør en betydelig smittefare og fôring av yngel med levende zooplankton utgjør en smitterisiko for bakterier, virus og parasitter.

Rik parasittfauna på torsk

I 2001 hadde Veterinærinstituttet påvist 135 parasitter på torsk. I tillegg regner de med at listen over ukjente parasitter også er lang. Parasittiske hoppekreps kan forekomme på alle fiskearter i sjøen. I tillegg til å gi redusert vekst og antakelig økt dødelighet hos ville fiskebestander, utgjør de et stort problem for oppdrettsfisk verden over (Heuch, P.A. og Schram,T.A., 1999).Torsken har også lus, og det er all grunn til å tro at hoppekreps i slekten Caligus vil bli et problem for oppdrettstorsk som Lepeophtheirus (og dels Caligus) er for laksefisk i oppdrett (Simolin, P. et al 2003). Skottelusa (Caligus elongatus) er en lite vertsspesifikk hoppekreps. Denne parasitten har over 80 verter bl.a. både laksefisk og torsk. En økning i torskeoppdrett uten et effektivt regelverk og gode behandlingsmetoder for denne parasitten vil derfor kunne føre til økt lusepress på både vill torsk og laksefisk.

Økt antibiotikabruk

Det er svært viktig å utvikle gode og effektive vaksiner mot sykdommer på oppdrettet torsk. Den kraftige nedgangen i antibiotikabruk i norsk oppdrettsnæring skyldes i all hovedsak utvikling av gode vaksiner til laksefisk. Sykdomsproblemene i laksenæringen kom etter at volumet økte kraftig. En økning av oppdrettstorsk i merder langs kysten uten oversikt over potensielle sykdommer og vaksiner vil føre til en økning av antibiotika i norsk oppdrettsnæring.

Tradisjonell oppdrett eller oppfôring av villfanget torsk?

I dag produseres og selges det omlang fire ganger så mye oppfôret villfanget torsk enn ren oppdrettstorsk. Rent miljømessig er det fordeler og ulemper ved begge metodene. En oppfôret villfanget torsk vil genetisk sett ikke være forskjellig fra villtorsken og vil derfor ikke kunne føre til noen uønsket genetisk påvirkning på torskebestander ved rømming. I stor skala kan den imidlertid føre til oppblomstring av skadelige patogener. I tradisjonell oppdrett kan man avle på ønskede egenskaper. Seleksjon på bl.a. sykdomsresistens og bedre utnyttelse av fôret vil gi oppdrettstorsken fordeler fremfor den villfangede oppfôrede torsken. Avlskriterier som disse og spesielt veksthastighet innebærer at det er den rene oppdrettsfisken som vil stå for de store volumene i fremtiden.

Konklusjon

En økning av torsk i intensiv oppdrett langs kysten vil uten tvil også øke miljøbelastningen fra denne næringen. Spesielt vil problemer knyttet til sykdom og parasitter medføre belastninger både på næringen selv, det omkringliggende miljøet og villfisk. Mangel på vaksiner mot torskesykdommer vil føre til økt bruk av antibiotika. Rømt oppdrettstorsk har potensial til genetisk påvirkning på spesielt stasjonære bestander av villtorsk. Utviklingen av fôr er ikke kommet like langt for torsk som for laksefisk. Dette kan medføre høyere fôrfaktor for torsk enn for dagens oppdrett av laksefisk, med påfølgende større utslipp av nitrogen, fosfor og organisk materiale. Som ved oppdrett av laksefisk vil bruk av notimpregnering på torskemerder medføre utslipp av kobber til vannet. Dette er alle problemer som til en viss grad kan løses og må løses før oppdrett av torsk kan nå de store volumene.