Først under presentasjonen av regjeringens klimamelding, og deretter da klimaforliket ble klart, har politikere med ulike farger presentert klimateknologifondet for industrien som en miljøseier.

Det er det da også – men bare en liten en: Hvor store utbetalingene blir vet man ikke på forhånd, men det er rimelig å forvente en utbetaling på omkring 500 millioner kroner i 2016. Det er altfor lite når vi vet hvor store klimautfordringene er, og hvor store omstillinger næringslivet står overfor for å sikre klimavennlige arbeidsplasser.

Dessuten: Det er forståelig at politikere ønsker å framstille sine tiltak som bedre enn de er. Særlig stilig er det likevel ikke. Å sette av 25 milliarder til et fond høres mye mer ut enn det i realiteten er.

Klimafondet fungerer på følgende måte: Først fastsetter man hvor mange milliarder fondet skal være på. Her er det viktig å merke seg at pengene ikke blir satt av på en egen konto eller liknende: Disse 25 milliardene er fortsatt en del av det som på folkemunne blir omtalt som statskassa. Det er ikke penger som man ellers ville ha brukt på andre tiltak over statsbudsjettet; de ville uansett blitt forvaltet slik man ellers forvalter staten Norges store rikdom. I virkeligheten er dette bare en sum penger på et papir.

Hvor stor summen er, er imidlertid viktig: Hvor mye penger som kan brukes på klimatiltak i industrien, er avhengig av to faktorer. For det første denne størrelsen på fondet, for det andre hvor mange prosent avkastning det skal gi.

Denne prosenten er politisk bestemt, og kan i prinsippet settes til det nivået man ønsker. De som ønsker å ha mye penger til viktige klimatiltak i industrien, vil ønske en høy prosent, mens de som ikke vil satse like mye på klima, vil holde den lavest mulig. Også når det gjelder denne prosenten, har Ap gjort det de kan for å redusere pengebruken på klimatiltak: Forslag om fire prosent lå på bordet, men Ap presset gjennom at den ikke blir mer enn ti års statsobligasjonsrente. I dag er denne to prosent. To prosent av 25 milliarder er 500 millioner kroner. Med fire prosent ville det vært en milliard. Med et fond på 50 milliarder, som Venstre, KrF og Høyre ønsket, ville fire prosent gitt to milliarder. Resultatet av forhandlingene ble til slutt en fjerdedel.

Som klimapolitisk virkemiddel er dette fondet bare en start på en storstilt omlegging. Aller best fungerer det nok som kommunikasjonsverktøy for regjeringen. Prisen er lav, men satsingen ser stor ut. Tilsynelatende kraftfull miljøinnsats er forent med stram finanspolitikk.

Janne Stene,
Leder for Bellonas klima- og energiarbeid